– Romantisering av assistert selvmord

– Andres holdninger er det største problemet, ikke det å leve, sier Lars Ødegård i Norges Handikapforbund om å leve med handikap.

Filmen «Et helt halvt år» vekker sterke reaksjoner. Om du ønsker å se den uten å vite for mye om handlingen, bør du slutte å lese nå. Filmen, som er basert på Jojo Moyes’ bok med samme navn, har nemlig en slutt som innbyr til debatt.

Vi møter Will Traynor (Sam Claflin), tidligere businessmann og playboy, som er blitt lam fra nakken og ned etter en ulykke. Han har bestemt seg for å ta sitt eget liv, men har lovet sin mor å leve i seks måneder til. Hans nyansatte assistent Louisa Clark skal i mellomtiden prøve å gi Will livsgnisten tilbake.

Det er tematiseringen av handikappede Traynors ønske om å dø som har fått mennesker over hele verden til å reagere. Allison Willmore i BuzzFeed vender tommelen ned og kaller plottet «utpressing». Hadde det vært en frisk mann som vant sympati for sitt ønske om å ta selvmord, ville flere reagert, mener Willmore.

– I «Et helt halvt år» blir en manns suicidale tendens behandlet som tragisk, men forståelig. Handikapet gjør at livet hans ikke er verdt å redde. Er ikke det romantisk? Nei, virkelig ikke, slår filmkritikeren fast i det som er en fullstendig slakt av filmens budskap.

– Vulgær og irriterende

I nettaviser og på sosiale medier florerer emneord som #mebeforeeuthanasia og #notdeadyet i kjølvannet av verdenspremieren. Organisasjonen Not Dead Yet (Ikke død ennå), som arbeider mot dødshjelp i USA, organiserte demonstrasjoner da filmen kom ut.

De oppsummerer filmens slutt på følgende måte: «På tross av kjærestens motstand gjør helten den «noble» dåden å drepe seg selv på den sveitsiske eutanasi-klinikkenDignitas. Han etterlater sin formue til henne så hun kan komme seg videre, og for at han ikke lenger skal være en «byrde» for henne».

Organisasjonen mener filmens budskap er at det er bedre å være død enn å ha et handikap.

Amerikanske Focus on the Family skriver at filmen forsøker å være romantisk, men ender opp med å være «en vulgær, irriterende, frustrerende film som omfavnereutanasi. At filmen romantiserer assistert selvmord sender en skremmende melding til andre som lider på lignende vis, om at deres liv heller ikke er verdt å leve.»

Den 11-årige rullestol-skateren Ella Frech tar et direkte oppgjør medHollywood og «Et helt halvt liv» i et åpent brev: «Kjære Hollywood. Hvorfor ønsker du at jeg skal være død? Ikke nekt for det. Filmene du lager forteller sannheten om hva du egentlig tenker om meg.»

En trend

Også i Norge har debatten gått friskt siden filmen hadde kinopremiere sist fredag. BådeNorges Handikapforbund og organisasjonenMenneskeverd har forsøkt å reise en debatt om aktiv dødshjelp. Filmen er en del av en trend, mener spesialrådgiverLars Ødegård hos Norges Handikapforbund.

– Vi ser en fremvekst av flere filmer som bygger opp under stereotypier. Selv i faglige kretser virker det som om det er en framvekst av tilhengere av aktiv dødshjelp, sier Ødegård og nevner sykepleiere som et eksempel. Han frykter en debatt som styres av følelser i stedet for fakta.

– Forestillingene om andres liv er basert mer på myter enn virkelighet. Vi tenker at flere røster er viktige for å få mer objektiv faktainformasjon, sier spesialrådgiveren som ikke ønsker å angripe filmen eller boka.

– Men vi må vokte oss vel for å la denne typen enkle fiksjonære grep være normgivende for hvordan vi tenker om grupper av mennesker og utfordringene livet byr på.

Lever godt

Ødegård opplever at filmer som «Et helt halvt liv» prøver å selge et budskap om et liv verre enn døden. Selv representerer Ødegård mennesker som lever med lignende diagnose som filmens hovedperson. De har ikke bare forestillinger om hvordan rullestolbrukere har det, de lever slik, understreker han.

– De lever godt, og ser at det er ikke nødvendigvis livet som gir de største utfordringene, men holdningene i samfunnet og hvordan det er tilrettelagt for likeverdige deltakelsesmuligheter.

Mot dødshjelp

Organisasjonen har sammen med Menneskeverd lansert Facebook-kampanjen «Et helt halvt år - er dødshjelp et modig valg?». Der publiseres artikler om filmen så vel som vitnesbyrd fra mennesker som forteller hvordan de lever med sine handikap.

– Vi tenker på alle som er opptatt av spørsmålet, og vil stimulere til bred debatt og dypere refleksjon.

For Ødegård er det viktig å peke på konsekvensene i land som har tillatt aktiv dødshjelp.

– I Nederland og Belgia utvides tilbudet stadig vekk, nå også til psykisk syke og til barn. De vurderer å gi tilbud til folk som sitter i langtidssoning. Når man setter enkelte dører på gløtt, kan det fort gli ut, sier Lars Ødegård.

Vil følge opp

Maria Victoria K. Aanje er informasjonsansvarlig i Menneskeverd. Hun sier at kampanjen først og fremst vil bidra til debatt og refleksjon om filmens budskap. Aanje tror det er lett å se filmen uten å tenke over budskapet som egentlig ligger der.

– Det er viktig å gjøre folk oppmerksomme på et budskap som kan være litt skjult, sier hun.

Det er nokså vanlig at medisinsk-etiske dilemma presenteres ved hjelp av sterke enkeltskjebner, enten de er fiktive eller faktiske. Da blir det vrient å slippe til med debatter basert på etisk refleksjon, sier Aanje.

– Slike saker dukker stadig opp i mediebildet; ofte uten noen kritiske motstemmer som kan peke på problematiske sider ved en dødshjelp-praksis. En pasients rett til å dø, blir en annens plikt til å ta liv. Hvordan kan vi som samfunn legge et slikt press på vårt helsepersonell? I tillegg vil det være umulig å skulle implementere aktiv dødshjelp i et lovverk som skal fungere rettferdig og etisk forsvarlig, sier Aanje.