Hvorfor tar ikke rike gulfstater imot flyktninger?

Spørsmålet over er blitt stilt en rekke ganger de siste ukene, både i mediene og blant folk flest. Mange er sinte, oppgitte og undrer seg, og kritikken mot gulfstatene øker.

Bilder av flyktninger som sitter fast på togstasjoner, og ikke minst barnelik i Middelhavet, har i Europa ført til opprop om at en må gjøre mer.

Særlig land i Vest-Europa åpner nå dørene. Tyskland regner med å ta imot minst 800.000 flyktninger i år – 40 prosent av alle flyktninger som kommer til EU. Dette tilsvarer én prosent av den tyske befolkningen.

Dette er imidlertid lite i forhold til noen av Syrias naboland.

Tyrkia har tatt imot nesten to millioner syrere på flukt, bittelille Libanon har tatt imot mer enn en million, Jordan nærmere 700.000 og Egypt 130.000.

Også krigsherjede Irak spiller en rolle og har så langt åpnet grensene for omkring en kvart million flyktninger. I tillegg kommer en god del flyktninger som tar seg over grensene uten at de blir registrert.

Men hva så med de mer velstående naboene lenger sør?

Oljelandene rundt gulfen skulle ha alle forutsetninger for å ta imot store mengder syrere på flukt. De har de økonomiske ressursene og de deler språk, tro og til en viss grad kultur med flykningene.

Ser en på tabellene over hvem som har tatt imot flyktninger, står imidlertid land som Kuwait, Qatar, De Forente Arabiske Emirater og Saudi-Arabia oppført med 0.

Det blir urettferdig å si at gulfstatene overhode ikke har bidratt. Ifølge BBC er over sju milliarder kroner overført til flyktninger gjennom veldedige organisasjoner og private donasjoner.

Generøsiteten har vært stor blant mange. Mange av de ansatte i Qatars oljeindustri setter hver måned av deler av lønnen for å støtte flyktningene «der de er».

Men ettersom krigen varer, blir støtte til pledd, matvarer og provisoriske leirer på mange måter svar på gårsdagens problem. Flyktningene trenger mer permanente løsninger.

En bakgrunnsartikkel på nettsiden til CNN peker på at en av grunnene til at landene vegrer seg mot å ta imot flyktninger, er at konseptet «flyktninger» er ukjent for dem.

Saudi-Arabia, Kuwait, Bahrain og andre gulfstater er blant de få landene i verden som aldri har signert FNs flyktningekonvensjon. Dette er et nøkkeldokument når det gjelder å definere hvem som er flyktninger og hvilke rettigheter disse har. Siden gulfstatene ikke har signert konvensjonen, må flyktninger oppfylle samme krav som andre visumsøkere.

Nå kan det innvendes at gulflandene tidligere har tatt imot flyktninger, blant annet palestina-arabere i 1948 og kuwaitere i forbindelse med den første gulf-krigen.

Saudi-Arabia hevder også å ha tatt inn flere hundre tusen syrere siden 2011, men disse har vært arbeidsinnvandrere.

Hovedregelen for de arabiske landene ved Persiagulfen, har hele tiden vært at en har knyttet opphold opp mot arbeid. Det har vært svært vanskelig for flyktninger å komme inn i disse landene uten at en på forhånd har fått arbeidstillatelse.

For flere av disse statene dreier det seg om demografisk balanse. I De Forente Arabiske Emirater og Qatar er bare ti prosent av innbyggerne lokale arabere. Den store majoriteten er midlertidige arbeidere fra en rekke land – mange fra Asia.

Utlendinger får kun bo i landene dersom de eller ektefellen er i full jobb. Det er ingen mulighet for permanent opphold – når arbeidskontrakten er slutt, må nesten samtlige reise hjem til sine opprinnelige land.

Det er slik gulfen fungerer. Gulf-arabere bevarer kontrollen uten å måtte ta for mye hensyn til arbeiderne fra andre arabiske land eller fra det sørøstlige Asia. Tanken om at tusenvis av utlendinger skulle bevege seg over grensene, uten arbeid og uten en fast dato for tilbakereisen, bekymrer myndighetene. De utfordres heller ikke av de lokale arabiske innbyggerne, som etter alt og dømme deler ledernes uro.

I tillegg melder flere medier om at myndighetene i Saudi-Arabia frykter at militante syrere skal ta seg inn i landet. Hvis det er en ting som er sikkert, så er det at en muslim ikke er en muslim.

Fra 2012 ble sjia-alliansen mellom Iran, Hizbollah og Bashar Assads regime, som domineres av den sjia-aktige alawittsekten, klarere. Fra da av ble det også vanskeligere for syrere å få arbeidsvisum til Saudi-Arabia.

Flertallet av innbyggerne i Syria er sunnimuslimer, som i gulfstatene, men en har fryktet at militante Assad-tilhengere skal blande seg med arbeidsinnvandrere eller flyktninger. Saudi-Arabia har støttet sunniopprørere i Syria og kan være et mål for hevnaksjoner.

Ifølge BBC skal spesielt Saudi-Arabia, Qatar og De Forente Arabiske Emirater være spesielt bekymret for at Assad-lojalister skal slå tilbake. I tre år har det versert rykter om at mistenkte medlemmer av terrorceller skal ha blitt arrestert, men direkte bevis om noe angrep fra Assad-folk er aldri kommet til offentligheten.

Uansett hvilke begrunnelser gulfstatene måtte ha for sine nei til flyktninger, er det lite som tyder på at de vil la seg rokke av sinte og indignerte europeere.

Også her i Jerusalem har diskusjonen om Syria-flyktninger gått denne uken. Det hele begynte med at opposisjonsleder Yitshak Herzog, nærmest på «europeisk vis» viste til at også Israel har et ansvar for å ta imot flyktninger.

– Hvis vi ikke gjør dette, har statsminister Netanyahu glemt hva det vil si å være en jøde, sa han ifølge israelske medier.

Netanyahu svarte med argumenter som gikk på demografi og geografi.

– Israel er et lite land, uten demografisk og geografisk dybde til å absorbere dem, samtidig som han advarte mot at militante islamister kan ta seg inn i landet.

– Vi går nå i gang med å ferdigstille grensegjerdet mot øst, for å forhindre infiltrasjon fra terrorister, sa han til regjeringsmedlemmene, ifølge Haaretz.

Han la til at Israel langt fra er uberørt av det som skjer i Syria, og at flere tusen skadde syrere er blitt fraktet over grensen for behandling på israelske sykehus.