Foster med returrett

Spørsmålet om innføring av ultralyd i tolvte svangerskapsuke kan bli et av de viktigste verdislagene i tiden fremover.

I helgen forkastet Senterpartiets landsmøte et resolusjonsforslag om å gå inn for denne praksisen. Til tross for at det var Sp-kronprins Ola Borten Moe som ledet resolusjonskomiteen, ville ikke landsmøtet si ja til forslaget. Etter en følelsesladet debatt endte partiet rett og slett med å droppe å ta stilling til saken.
- Dette kan aldri bli en vinnersak fra Senterpartiet. Tvert i mot kan den føre til utmeldinger og stor uro i partiet, advarte fylkesleder i Østfold, Anne-Kari Holm i debatten.
Det kan hun nok ha rett i.
For allerede på forslagsstadiet skaper denne saken store bølger. Aps sterkt følelsesladede reaksjon på at KrF i februar tok med en kvinne med Downs syndrom inn på Stortinget for å møte statsministeren, er nok en forsmak på hvilket debattnivå vi kan vente oss fra den kanten.
Ultralyd i tolvte svangerskapsuke reiser mange etiske problemstillinger. Muligheten for å jakte på og abortere bort foster med Downs syndrom, er et av de mest alvorlige.
Men det finnes mange flere. Informasjonsinnsamling om fosteret kombinert med abortadgang, kan gi uante konsekvenser. Det er flere ting enn kromosomfeil som kan påvises gjennom en ultralydsundersøkelse i tolvte uke. Barnets kjønn for eksempel.
Tidlig kjønnsbestemmelse kombinert med abortadgang har ført til at den naturlige balansen i fødselstall mellom gutter og jenter har blitt forskjøvet i flere land. Denne typen kjønnsselektive abort har fått de mest ekstreme utslagene i nasjoner som Kina og India. Der fødes det langt færre jenter enn det statistisk sett skulle gjort. Millioner av jentebabyer har blitt abortert bort fordi de er, ja nettopp, jenter.
Det kulturelle verdsettelsen av gutter fremfor jenter er selvfølgelig langt større i disse landene enn den er i Norge. Man heller ikke her kan vi utelukke at barn med «feil» kjønn vil bli abortert bort dersom slik informasjon blir tilgjengelig.
Og det behøver heller ikke stoppe der. For allerede i dag finnes det muligheter til å innhente betydelig mer informasjon enn det man kan oppnå med ultralyd. En enkel blodprøve vil kunne si mye mer om fosterets nåværende og fremtidige helsetilstand enn en ultralydundersøkelse.
Da blir spørsmålet: Hvor mye vil vi egentlig vite om de ufødte?
Den teknologiske utviklingen skaper noen av de samme dilemmaene for de fødte. Test av arvematerialet kan si mye om menneskers disposisjon for ulike sykdommer og plager. Dette er informasjon som forsikringsbransjen gjerne skulle hatt tak i, men som samfunnet har ilagt strenge restriksjoner for innhentingen av.
Den samme tilbakeholdenheten bør gjelde for de ufødte. Når det gjelder dem, er konsekvensene nemlig langt større enn høyere forsikringspremie. Det gjelder faktisk liv eller død.
Vi må ikke stelle oss slik at vi i praksis utvikler en slags returrett på foster som foreldrene eller samfunnet mener ikke har de ønskede kvaliteter.