Geir Lundestad taler til pressen under lanseringen av sin nye bok " Fredens sekretær - 25 år med Nobelprisen" på Nobels Fredssenter i Oslo. I boken deler han ut ris og ros til medlemmene av Nobelkomiteen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Forsvarer pris for Oslo-avtalen

Geir Lundestad forstår argumentene mot å gi Nobels fredspris til Yassir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin. Likevel mener han de fortjente den.

I sin nye bok «Fredens sekretær» skriver Lundestad at Nobelkomiteen beveget seg tilbake til Midtøsten med stor ulyst i 1994. I 1978 hadde Egypts president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachim Begin fått fredsprisen, men Sadat møtte ikke opp.

Det palestinske spørsmålet var fortsatt uløst. Men Oslo-avtalen i 1993, som ble framforhandlet med norsk hjelp og signert på plenen foran Det hvite hus, ble sett som starten på noe nytt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det var et betydelig håp om at det skulle skje en positiv utvikling i Midtøsten. Prisen var forholdsvis populær da den ble annonsert, sier Lundestad til Dagen.

Ved årsskiftet gikk historieprofessoren av som sekretær for nobelkomiteen etter 25 års tjeneste.

LES: Lundestad tar et kraftig oppgjør med nobelkomiteen

Kompromiss

Kjernepunktene i Oslo-avtalen var en gjensidig anerkjennelse mellom partene og et begrenset palestinske selvstyre. Den åpnet også veien for en fredsavtale mellom Israel og Jordan. Stridsspørsmål som Jerusalems status og det palestinske flyktningspørsmålet skulle avgjøres i en framtidig avtale.

Det ble diskutert å gi prisen til forhandlerne, men nobelkomiteen kom fram til at det måtte være politikerne som skulle hedres. Statuttene for prisen sier at det maksimalt kan være tre mottakere. Disse ble Israels statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres og PLO-leder Yasser Arafat. Lundestad avviser påstander om at Peres i utgangspunktet ikke var inkludert i utgangspunktet.

I boken skriver Lundestad at det «ikke (er) vanskelig å skjønne kritikken» mot prisen. Han viser til at situasjonen på flere måter er blitt verre etter at prisen ble overrakt.

– De prøvde å få til et kompromiss og kom et stykke på vei, men ikke i mål. Det er klart at man hadde håpet å inspirere til ytterligere innsats, sier Lundestad.

– Mange var imot et kompromiss, og det kan ikke bli noen avtale hvis ikke begge parter er interessert i et kompromiss, sier Lundestad.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han mener det at Rabin ble drept av en ytterliggående israelsk jøde i 1995 var særlig skjebnesvangert.

LES: Lundestad: - Prisen er mer kontroversiell enn man tror

Stor oppmerksomhet

Nobelkomiteen sto ikke samlet om tildelingen. Tidligere KrF-leder Kåre Kristiansen gikk av i protest. Begrunnelsen var at han ikke kunne være med på å gi prisen til Arafat, som han betraktet som en terroristleder. Lundestad mener imidlertid at heller ikke sosialdemokratiske Peres og Rabin var blant de israelske politikerne som Kristiansen hadde størst sans for. «Kristiansen var Likuds talsmann i Norge, så standpunktene hans var egentlig ikke overraskende», skriver Lundestad.

Han var forundret over den store publisiteten Kristiansens avgang fikk.

– Jeg hadde sett ham på nært hold og opplevde at han var i ferd med å bli en gammel mann, men dette håndterte han riktig bra. Han var tilbake i rampelyset og svarte godt for seg, sier Lundestad.

Støtte i Israel

To ganger tidligere, i 1936 og 1973, hadde et komitémedlem hadde trukket seg i protest mot en tildeling.

– Komiteen visste nøyaktig hva som kom til å skje. Det hadde også Kåre Kristiansen gjort på forhånd. Det ble gjort visse forsøk på å holde ham komiteen, men det viste seg nytteløst, sier Lundestad.

Han bemerker at Kristiansen ble hyllet av miljøer på høyresiden i israelsk politikk. «Jeg spurte ham flere ganger om han ikke hadde betenkeligheter ved å bli dyrket av så uforsonlige krefter. Det var ikke noen problemstilling for ham», skriver Lundestad.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selv om prisen har fått kritikk i etterkant, opplever ikke Lundestad at det er den mest kontroversielle i hans periode.

– Den er blant de mer omdiskuterte, men jeg tror tross alt at prisen til Obama er den mest omdiskuterte, sier han.

God tone

I boken forteller han ikke bare om prosessen og diskusjonen rundt utdelingen, men også om møtet med de tre prisvinnerne.

– Var det tillit mellom dem?

– Ja, mer enn jeg hadde trodd på forhånd. Vi lurte mye på forhånd om de var i stand til å ha grei tone seg imellom og konversere, sier Lundestad.

Frykten viste seg å være ubegrunnet.

– De kunne innimellom stå for seg og ha samtaler om dette og hint, sier han.

I boken forteller han at Rabin «utvilsomt var den av de tre som gjorde det sterkeste inntrykket» under en liten middag for de tre, ifølge Lundestad. Han skriver at statsministeren framsto med godt humør, humor og poengterte formuleringer. Samtidig har han «aldri sett slike stemningsskifter som hos Rabin».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tom og Jerry-film

Taushet hos Arafat gjorde imidlertid sekretæren betenkt. De som kjente PLO-lederen beroliget ham med at han «pleide ikke å si så mye når han selv ikke dominerte settingen».

Da Lundestad skulle hente Arafat og hans følge til Nobel-banketten, var de opptatt med å se en Tom og Jerry-video og gjerne ville se den ferdig. Til slutt gjorde Arafats kone det klart for Lundestad at han måtte gjøre det klart for dem at de var nødt til å gå for å rekke banketten. «Det hjalp», skriver han.

Geir Lundestad

Professor i historie og tidligere sekretær for nobelkomiteen

Ga denne uken ut boken «Fredens sekretær» der han forteller om sine 25 år i dette vervet.

Les også
Lundestad tar kraftig oppgjør med Nobelkomiteen
Les også
Moser-paret har funnet fartscellene våre
Les også
– Henrik Syse inn i Nobelkomiteen
Les også
Malala: – Glad for å være i Norge igjen
Les også
Malala Yousafzai: Talibans unge utfordrer