Gråter for sin tapte katedral

Den gamle katedralen i Mosul er blitt moské. IS har fjernet korset på kuppelen. Erkebiskop Daoud tror ikke at han noen gang kan dra tilbake.

Det er vondt å se en biskop gråte. Erkebiskop Daoud gråter når han forteller om hvordan innbyggerne i Mosul vendte seg mot de kristne.

– Jeg har gjort alt som sto i min makt for Mosul, men byen ville ikke ha meg, sier erkebiskopen som er født og oppvokst der. Så snur den røslige mannen seg bort, skjuler ansiktet med den ene hånden og rister av gråt.

– Tok verdigheten vår

Nicodemus Daoud Matti Sharif er hans fulle navn. Han er erkebiskop i den syrisk-ortodokse kirken i Mosul, Kirkuk og den kurdiske regionen i Irak.

Han er ung til erkebiskop å være, bare 38. Og han fikk bare være i embetet i to år før han måtte forlate katedralen sin.

– Jeg ønsker egentlig ikke å huske. Det gjør for vondt, sier han når Dagen ber ham fortelle om det som skjedde da Islamsk Stat (IS) i juni angrep Iraks nest største by og drev 140.000 kristne på flukt.

– I løpet av én dag tok IS alt. Den 1700 år gamle katedralen. Klosteret fra 300-tallet. De gamle, håndskrevne bøkene våre. Ja, selv verdigheten vår tok de, sier han.

Men så korrigerer han seg selv, for han har jo fremdeles det viktigste.

– De kan ta fra oss alt, men de kan ikke fjerne Gud fra våre hjerter, sier han og kan ikke få understreket sterkt nok hvor stolt han er av folket sitt, som har forsaket alt for å følge Jesus.

– De kunne fått beholde husene sine og alt de eide, hvis de hadde gått med på å konvertere til islam. Jeg er så glad for at jeg har dem her hos meg, alle sammen, sier mannen som for et øyeblikk siden tørket tårene. Nå stråler ansiktet av glede.

Den siste som dro

Erkebiskop Daoud er egentlig en munter mann. Han tøyser med kaffen og kaller den arameisk.

– Vi bor jo i et demokrati. Jeg er fri til å kalle kaffen arameisk og ikke arabisk, ler han og byr på sjokolade.

Latteren sitter også løst når han forteller om kaoset 9. juni da kurdiske myndigheter tryglet ham om å evakuere, og han til slutt ble eskortert ut av Mosul av den irakiske hæren.

– Jeg var den siste biskopen som dro, sier han.

Daoud fikk fem minutter til å komme seg ut av erkebispegården. I forfjamselsen fikk han ikke med seg annet enn det han sto og gikk i.

– Jeg tok ikke en gang med den bærbare datamaskinen. Bare passet og noen klær, sier han og rister på hodet.

I det han låste døren til erkebispeboligen, tenkte han at han bare skulle være borte noen dager. Slik gikk det ikke. Fem timer senere hadde IS inntatt byen og den irakiske hæren hadde lagt ned våpnene og flyktet.

Ingen tillit

Nå tror ikke erkebiskopen at det noen gang er mulig å komme tilbake til Mosul.

– De sa at IS bare var rundt 500 mann da de angrep Mosul, men plutselig talte de mange tusen. Hva betyr det? Jo, det betyr at IS er fra Mosul. Byens innbyggere sluttet seg til dem.

For å understreke poenget forteller han om sin egen nabo som ringte og fortalte at IS hadde plyndret erkebispeboligen. Blant annet sa han at de hadde tatt to gassbeholdere, en full og en tom.

– Slik avslørte han at han selv hadde vært med på plyndringen. Han kunne ikke vite at den ene var full og den andre tom, hvis han ikke hadde vært der med dem, resonnerer erkebiskopen.

– Hvordan skal jeg noen gang kunne dra tilbake til Mosul og leve sammen med disse folkene? spør han. – Det er ingen tillit mellom oss lenger.

Ropt til verden

Erkebiskop Daoud forteller om hvordan forholdene i Mosul gradvis ble verre etter invasjonen i Irak i 2003. Han har opplevd at nære venner og slektninger er blitt drept. Også en av kirkens prester har mistet livet. Stadig kom det meldingene om kidnappinger og krav om voldsomme løsepenger, og flere ganger er byens kristne blitt vitne til at kirker ble bombet eller omgjort til moskeer.

– I flere år har jeg ropt til verden: Vi har ingen beskyttelse. Vær så snill, kom og hjelp oss.

Han forteller at han har vært i USA; i Pentagon, i Kongressen og i Det hvite hus. Han har snakket med senatorer og generaler og forklart at situasjonen er dramatisk.

– På elleve år har nesten én million kristne forlatt Irak. Alle lover å hjelpe, men ingen ting skjer. Og så kom IS til Mosul.

– Ingen fremtid i Irak

Erkebiskopen slår på datamaskinen og leter frem bilder av St. Tomas-kirken, katedralen i Mosul. Han viser bilder av vakre utsmykninger, fullsatte kirkebenker og av seg selv når han ledet bønn og vasket føttene på menighetens medlemmer. Ett av bildene viser kirkens store, runde kuppel da det fremdeles sto et kors på toppen.

Den syrisk-ortodokse kirken, som regner seg som verdens eldste kirkesamfunn, hadde syv kirker i Mosul. Alle er tapt.

I dag holder erkebiskopen til i et leid hus i Erbil, hovedstaden i den selvstyrte, kurdiske regionen. Gudstjenestene må holdes i en hall ved siden av. Det er et stort lyspunkt i den vanskelige situasjonen at kurdiske myndigheter nå arbeider med å få satt opp en ny katedral til den syrisk-ortodokse kirken i Erbil.

Likevel er erkebiskop Daoud dypt bekymret for de kristnes fremtid i Irak.

– Innen to til fem år vil det ikke være kristne igjen i Irak.

– Ikke en gang i de kurdiske områdene?

– Selv her er det fanatiske muslimer. Vi har ingen garantier for at de ikke går til angrep på oss.

Daoud minner også om at de kristne som søker tilflukt i Kurdistan ikke snakker kurdisk.

– Mange tenker at når de nå må starte på nytt og lære et nytt språk, er det best å lære seg et europeisk språk og etablere seg i et land der de kan få leve i fred.