– Fattige blir rammet når pengestøtten forsvinner

Norske misjonsorganisasjoner gir ikke lenger økonomisk støtte til institusjoner i utlandet. Lege og misjonær tror det går ut over dem som trenger det mest.

Ottar Hope, tidligere lege og misjonær, stilte spørsmålet i Dagen tirsdag: «Hvordan skal vi hjelpe de fattige uten eksterne støtteordninger»?

Bakgrunnen var historien til lege-ekteparet Gerd Eli Lindtjørn Haaland og Hallgeir Haaland som reiste til Bangladesh for å arbeide på et sykehus som ble etablert av Santalmisjonen på 70-tallet, særlig med tanke på de fattige.

Sykehuset drives i dag av Koinonia, en diakonal organisasjon i Bangladesh. Fra 1994 har det vært drevet av nasjonale, med noe støtte fra utlandet, og fremstår i dag mer som et privatsykehus som må tjene penger.

Les også:

Sliter med bærekraft

Generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland erkjenner at nasjonaliseringsprosessen har hatt sin pris.

– Både opplevde vi at primærhelsearbeidet i landsbyene ble avviklet, og at prisene på tjenester ble satt opp for at prosjektet skulle bli selvbærende, sier hun til Dagen.

Også i Norsk Luthersk Misjonssamband opplever de at en del institusjoner som ble etablert av organisasjonen ute, sliter med bærekraften.

– Blant annet fordi de drives tyngre enn det vi så for oss. Det som også skjer i en del tilfeller er at rammevilkårene endres. Likevel tenker jeg det er viktig at de nasjonale får eie og ha beslutningsmyndigheten. Det er de som har styringsretten, men også problemene som kommer, sier Hjalmar Bø, leder for NLM Utland.

Unntak i Peru

Peru er ett av unntakene. Der eier NLM fortsatt det teologiske seminaret «Setela». Det er etablert et lokalt institutt med styre i Peru, men økonomisk er institusjonene veldig avhengig av NLM.

– Hvorfor er det slik?

– Vi har fortsatt misjonærer som er plassert i Peru, og kommer til å ha det i mange år fremover. Det er nok den viktigste årsaken.

– Hva skjer når NLM satser i nye områder. Etablerer dere fortsatt klinikker og sykehus?

– Det er vi svært forsiktige med. Svært ofte går vi inn med lettere strukturer, og vi jobber tett med lokale partnere. Situasjonen skal være veldig spesiell hvis vi tenker at NLM skal inn og starte og drive en institusjon.

– Er det noe som hører fortiden til?

– Jeg vil ikke svare kategorisk ja på det. Der er en del uttalelser innen bistand nå som handler om at institusjoner kan være effektive virkemidler.

Andre valg

NLM har erfart at lokale ledere gjør andre valg enn deres misjonærer ville gjort, og at det kan oppleves krevende for misjonærene. Noen ganger har de sett seg nødt til å avslutte samarbeidet, av samvittighetsgrunner.

– Bildet ute er veldig sammensatt, og vil avhenge av mange faktorer. Vi har opplevd at institusjoner har blitt lagt ned av økonomiske årsaker. Andre ganger tar staten ansvar, og går inn i driften. Men vi har også eksempler på at lokale kirker eller vennegrupper viderefører den økonomiske støtten.

Et fond for fattige

Det Norske Misjonsselskap (NMS) finansierer heller ikke drift av skoler, klinikker og institusjoner. Unntak fra dette er et hjem for enslige mødre og et dagsenter for barn i slummen i Bangkok, Thailand.

Generalsekretær Jeffrey Huseby kjenner til at de har innført en egenandel ved sykehuset i Ngaoundéré i Kamerun. Der disponerer sosialarbeiderne på sykehuset et fond som de kan bruke til å støtte behandlingen av folk ikke kan betale for seg. Men han kjenner ikke til at betaling er til hinder for at folk kan komme og være.

På skoler på Madagaskar er det innført en egenandel. Huseby omtaler det som et tveegget sverd. En egenandel gjør at de nasjonale får større eierskap til oppholdet, men kan også være et hinder for at folk får hjelp, og da er det negativt, mener han.

Bistand og biogass

– Er det slutt på tiden da dere bygget institusjoner?

– Vi bygger ikke institusjoner som sådan. I Laos støtter vi bistandsarbeid som består av rent vann, latrine og skolehus. Den lokale kirken inngår et samarbeid med myndighetene, som driver skolen og forsyner den med lærere. Barna kommer fra omkringliggende landsbyer, men det er myndighetene som driver selve undervisningen.

– Beboerne i landsbyen får alle materialene og veiledning, men bidrar med å utføre selve arbeidet. Det har vært et vellykket prosjekt som stimulerer landsbyen. Hygienen blir bedre, og kvinnene får mer tid til å gjøre andre ting enn å hente vann.

Han nevner videre et biogassprosjekt i Kina, som har kommet de fattige til gode.

– Prosjektet er avsluttet nå, men da det holdt på, stilte NMS med en tredel av midlene. Bøndene måtte betale en tredel, det samme måtte myndighetene. Det som er bra med delfinansiering er at når flere spleiser, så får man mer ut av kronene. I tillegg får bonden et helt annet eierskap og ansvarsfølelse til prosjektet - og dermed en annen interesse for at prosjektet skal bli vellykket, konkluderer han.