Det store vågestykket

Hun ble leder i skolelaget før hun ble en kristen. Denne uken forlot Gunn Elin Våge Norge for å bli misjonær og pionér i Luxemburg.

Våge er en av 60 misjonærer fra den internasjonale lagsbevegelsen som er på vei mot misjonsmarken Europa fra 12 ulike land. Hennes egen vandring startet i det små i et skolelag. Nå er hun på vei til Luxemburg, det eneste landet i Europa som ikke har en bibeloversettelse på sitt eget språk.

– Motløsheten blant evangeliske kristne der er til å ta og føle på. Mitt håp er at jeg kan være med og oppmuntre dem, sier hun.

En hellig Gud

Våge har mellomlandet i Bergen på vei mot det store eventyret i Europa. To kolli på 20 kilo står plassert hos en venninne. Hun er spent på det som venter henne, men gleder seg til første del av «vågestykket», som er Paris. Der har hun fått løfter om lån av en luftmadrass de første nettene, inntil hun finner sitt eget krypinn.

Hun kommer fra Rogaland, nærmere bestemt Hundvåg, og har vært aktiv i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag siden hun var 13 år. Da ble hun invitert med av en venninne, og fikk raskt spørsmål om å være med i styret. Hun var klar over at man måtte være kristen for å bli leder i Laget. Men rettferdiggjorde lysten til å si ja med at hun trodde på Gud og hadde lyst til å komme til himmelen.

Hver onsdag var det skoleandakt, og Våge medgir at hun kunne fint lite om den kristne tro. Hun hadde riktig nok besteforeldre som var kristne, men kjente ellers få kristne.

– Jeg husker at jeg tenkte at det finnes en Gud som står bak alt, og at det ville vært fantastisk å ha fellesskap med Han. Men jeg konkluderte med at det var umulig. Han var jo en hellig Gud, og jeg et menneske. Det kunne umulig gå.

Hun visste at vi feirer jul fordi Jesus ble født, og at vi feirer påske til minne om hans død. Men hun skjønte ikke poenget med at Jesus kom hit, ble drept og så vendte tilbake til himmelen.

– Det ga ingen mening, sier hun.

Var det derfor?

Hun glemmer ikke andakten en onsdag på musikkrommet ved Austvåg ungdomsskole. Der fikk hun høre om Barrabas, som opplevde at Jesus ble hengt på det korset som var tiltenkt han. Og mens han sto der og så på, forsto han med ett at Jesus døde for han.

– Jeg husker aha-opplevelsen: Var det virkelig det Han holdt på med? Var det derfor han kom? Jeg forsto plutselig at Jesu frelsesverk hadde noe med meg å gjøre, og at det jeg tidligere hadde sett på som umulig, nå ble mulig. For det går an å ha fellesskap med Gud. Det handler ikke om å være god nok, og man må ikke være den snilleste i verden for at det skal skje.

Det blir vått i øyekroken når hun forteller. Historien er gammel, og hun har sikkert fortalt den gjentatte ganger. Men den gjør fortsatt inntrykk. Det er nesten tomt i jernbanekaféen der vi sitter, men Våge har en røst som bærer langt. En ung mann med headset kikker bort på oss med jevnlige mellomrom.

Mange spørsmål

Våge forteller at hun hadde mange spørsmål den første tiden.

– Jeg var som en tørr svamp.

Hun dro på leirer og lederskoler, og følte endelig at det fantes svar, selv om en del av spørsmålene ikke var lette å svare på. Likevel erfarte hun at den kristne tro tar livet på alvor slik det er, og slik hun var. Vitnesbyrdene om Jesus greide hun ikke å bortforklare, for hvordan kunne ellers kirken blitt til? spør hun.

– Hvorfor ville alle disse menneskene gi falskt vitnesbyrd, og bli drept for det hvis de visste det var noe tull? Jeg hadde problem med å bortforklare Jesus. Jeg syntes han var tiltrekkende, forteller hun.

Våge er i dag 38 år gammel, og har etter hvert en lang fartstid i Laget. Med unntak av noen år som flyktningkonsulent, har hun stått på for Laget siden hun begynte på ungdomsskolen som 13-åring. De siste 12 årene har hun jobbet som skole- og studentlagsarbeider i Rogaland, og hun har trivdes godt med det.

– Da jeg hadde vært i Laget noen år, var det likevel naturlig å spørre seg hvor lenge jeg skulle være der. Jeg inngikk en avtale med Gud om at jeg skulle spørre ham hvert år om hvorvidt jeg skulle fortsette. Jeg skulle be ham lede meg videre når det var tid for det. For to og et halvt år siden var det som Gud sa til meg at jeg skulle inn i noe nytt to-tre år fram i tid.

– Hvordan hører man sånt?

– Noen ganger når jeg ber opplever jeg at jeg får en klar tanke som er uvant ut fra det jeg ellers har tenkt. Jeg tar det ikke for gitt at det er Gud, men jeg undrer meg litt, forteller hun.

Våge ba sammen med en kollega i den finske lagsbevegelsen. Også han opplevde at det var Gud som ville ta henne inn i noe nytt.

Fire språk

I tiden som fulgte ba hun mye over det, og ble anbefalt av en god kollega å kontakte en i Europateamet i IFES, som er den internasjonale lagsbevegelsen.

Laget i Norge var en av ti organisasjoner som startet IFES i 1947. I dag har organisasjonen virksomhet i 167 land, i tillegg til at den arbeider i land hvor det ennå ikke har blitt etablert arbeid på skoler og studiesteder.

I Europa er det for tiden bare ett land der det ikke er etablert kristent lagsarbeid, nemlig i Luxemburg. Det er dit Våge planlegger å dra neste høst.

– Hvorfor eksisterer det ikke noe kristent studentarbeid der?

– Universitetet er bare 11 år gammelt, og IFES starter ikke opp arbeid i land hvor det ikke er universitet. I tillegg har landet tre offisielle språk: fransk, tysk og luxembourgsk. I tillegg er det slik at halve befolkningen kommer fra andre land. Skal du nå mennesker i Luxemburg må du jobbe på tre ulike språk, pluss engelsk. Å finne folk som vil arbeide med fire språk er krevende, slår hun fast.

Selv kan hun en del tysk og engelsk, men fransk er det verre med.

– Det er helt nødvendig å være god i fransk. Det er administrasjonsspråket. Så nå går jeg i gang med intensive franskstudier.

Målet på sikt er å kunne tilegne seg luxembourgsk, som består av både fransk og tysk.

Bibeloversettelse

De siste årene har Våge studert en del bibeloversettelse ved Misjonshøgskolen i Stavanger, og fikk da anledning til å være på utveksling til et universitet i Canada.

– Det rørte meg alltid veldig sterkt når jeg fikk høre om et folk som hadde fått Bibelen oversatt til sitt eget språk. Jeg hadde ingen planer om å jobbe med oversettelse selv, men husker at jeg tenkte at det ville vært fantastisk å gi noen Bibelen på morsmålet for første gang.

– Men jeg tenkte at jeg aldri ville få oppleve det, i og med at jeg allerede da trodde at jeg skulle til Europa. Hun ble derfor veldig overrasket da hun snakket med en i Luxemburg og fikk vite at de holdt på å oversette Johannesevangeliet for første gang til luxembourgsk. De hadde kun Markusevangeliet fra før.

– Så med andre ord får jeg være med å gi Jesus på morsmålet til noen for første gang, sier hun gledesstrålende.

Våge synes nesten det er utrolig at det fins 260.000 europeere som ikke har tilgang på Bibelen på sitt eget morsmål. Bibelarbeid og møtet med Jesus gjennom bibeltekster er en sentral del av arbeidet til IFES. Det gleder hun seg til å ta fatt på.

Motløshet

Overgangen fra Rogaland, med mange kristne, til Luxemburg blir stor. Våge anslår at det kan være rundt en halv prosent evangeliske kristne der. Hun har besøkt landet flere ganger, og har snakket med folk fra seks ulike menigheter.

– To pastorer jeg møtte fortalte at de hadde tenkt på studentene, og ønsket å gjøre noe for dem, men hadde ikke kapasitet. Motløsheten er nesten til å ta og føle på. Det virker som om det kristne arbeidet har hatt så lite fremgang at mange har sluttet å ha forventninger til Gud. Mitt håp er at jeg kan få være med og oppmuntre dem, sier hun.

Flytting til Luxemburg må imidlertid vente til språk er på plass, og til IFES har funnet en eller flere hun kan jobbe sammen med. I ventetiden blir det noen togturer mellom Paris og Luxemburg, som tar rundt to og en halv time. Bare en halv time lenger enn hun har brukt på en tur til Nord-Rogaland på lagsbesøk, eller til Ølensvåg. I første omgang er det snakk om noen samlinger med en deltidsstudent som går i en av menighetene, og med søsteren hennes som også skal begynne å studere.

– Vi får begynne med de vi kjenner, sier hun nøkternt.

De neste årene skal Våge i all hovedsak leve av gaver. Laget i Norge har ikke lønnsmidler til stillinger i Europa, men kommer til å fungere som et innsamlingsapparat for henne, samt at de dekker forsikring, arbeidsgiveravgift og obligatorisk pensjonsordning.

– Så langt har jeg penger både til husleie, franskkurs, månedskort i Paris og havregryn, sier hun og ler.

– Det hadde nok vært mer behagelig å reise ut for en av de etablerte misjonsorganisasjonene. Samtidig er det sprøtt å oppleve at folk bryr seg om studenter i Luxemburg. Jeg er like overveldet hver gang jeg får en mail om at noen vil være med og støtte arbeidet.

– Ingen har våget

Ifølge Tor Erling Fagermoen, nyslått Europa-leder i International Fellowship of Evangelical Students, har ingen så langt har våget å satse på det lille og materielt sett rike land med bare 2500 evangeliske kristne.

– Hva kan man egentlig få gjort når man reiser i et lite team til en stor by for å starte studentarbeid ved et større universitet? Er ikke det bare en liten dråpe i havet?

– Slik tenker tydeligvis ikke Gud. Han har kalt Gunn Elin temmelig konkret til å dra, og han er i ferd med å røre ved flere. Kristent studentarbeid er å forandre verden – én student om gangen. Det er på høy tid med et kristent nærvær på universitetet i Luxemburg. Jeg gleder meg til å høre rapporter om den første frukten av innsatsen som gjøres nå.

– Fins det eksempler på studentarbeid i Europa som begynte som et bittelite frø og som i dag har vokst til noe litt stort?

– Alt studentarbeid har en slik historie. Husk at kristent studentarbeid ikke er én generasjon fra å dø ut, men tre år. Etter Berlinmurens fall for 25 år siden har vi en rekke eksempler på hvordan Gud har åpnet dører i et tidligere stengt Øst-Europa. Nå er vi etablert i alle europeiske land. Bare ikke Luxemburg, opplyser Fagermoen.

Han synes det er fantastisk at den norske lagsbevegelsen igjen sender misjonærer, etter mange års opphold.

– I august var jeg på en konferanse sammen med 60 misjonærer som var på vei til Europa. De kom fra 12 forskjellige land, og Norge var altså representert. Det gleder meg stort, sier han.