Garanterer bredden i kirken

Kirkerådets leder forsikrer kritikerne om at rådet skal speile bredden i kirken, i for eksempel bispeutnevnelser. Rådsmedlem Jan Olav Olsen er håpefull.

– Et hvert kirkeråd skal ha helhetlig ansvar. Et hvert kirkeråd skal ta hensyn til hele bredden i kirken, og det er naturlig at dette kommer til uttrykk også ved bispetilsettinger. Noe sånt sa jeg på det første møtet i det forrige kirkerådet. Jeg mente det da, og jeg mener det fortsatt. Og dermed er mye sagt. Mellom og på linjene, saGunleiksrud Raaum i sin åpningstale.

Det nyekirkerådet har en overvekt av delegater som stod påÅpen folkekirkes lister. 

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette har fått kritikere til å hevde at utfallet av «alle» debattene i rådet er gitt. Blant annet er det blitt pekt på at det blir vanskelig å få utnevnt en konservativ biskop de neste fire årene.

Jan Olav Olsen, rådsmedlem fra Agder- og Telemark, var en av de som ikke ønsker å innføre en liturgi for likekjønnet vigsel, men som allikevel stemte for vedtaket påKirkemøtet.

– Er Åpen folkekirke som blokk opphevet, Olsen?

– Det er antydninger til det i talen. Men de stod ikke som en blokk på Kirkemøtet heller, så vi i Kirkerådet skal også finne samarbeidsmuligheter utenom blokkene.

Han peker likevel på at sammensetningen av Kirkerådet er som den er - uavhengig av etablerte eller konstruerte blokker.

– Den sammensetningen vil selvfølgelig sette sitt preg på hvem som utnevnes, sier han til Dagen.

Ikke reservasjonsrett

Den nyvalgte lederen av Kirkerådet, Kristn Gunleiksrud Raaum, Ønsker å ta opp igjen tradisjonen med leders tale ved møtestart.

I talen benyttet hun muligheten til å presisere uttalelser hun kom med etter Kirkemøtet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– I mitt første intervju etter avstemmingen om vigselsaken på Kirkemøtet i april, opptrådte jeg respektløst. Jeg snakket om presters reservasjonsrett, og ikke frihet til å velge. Heldigvis ble jeg raskt korrigert, og fikk mulighet til å justere meg i de andre intervjuene. Men det lærte meg noe om betydningen av å oppøve lydhørhet. Hva handler dette om for andre, hva er smertepunkter, hva er deres syn uttrykk for? Hvorfor ble denne uttalelsen min så feil. Det har jeg ansvar for å forstå, sa hun.

Lederen snakket om at respekt handler om å ta inn over seg andres tro, liv og begrunnelser. Den siste tiden har hun blitt skremt av tonen nettdebatter og hvordan man omtaler hverandre.

– Konservative prester som kalles gammeldagse eller dømmende. Om mer såkalt liberale ogLHBTere som… ja, mye av det er for grovt til å gjenta, sa hun.

– Det å leve med uenighet i kirken, betyr ikke at noen av oss skal presses til taushet, eller at vi ikke skal argumentere for eget syn og fortelle om egen overbevisning. Ingen skal føle at de ikke kan ta konsekvensen av det de står for. Ingen av oss skal nå måtte føle at vi ikke kan stå for det vi gjør.

Kjeft

Jan Olav Olsen tok ordet etter talen. Han fortalte at tiden før og etter Kirkemøtet har vært vanskelig, og at han har gått mange runder. Han har fått en del kjeft.

– Ikke fra de som er uenig med meg i saken, men fra de som er enige.

Han sier han ikke ofte blir sint, men at han har vært det flere ganger etter Kirkemøtet.

– Hva har kritikken mot deg gått på, Olsen?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– At jeg er ansvarlig for å innføre vranglære, at jeg må melde meg ut. Jeg blir både skuffet og jeg tar meg nær av det. Jeg er vant til å leve i en kirke med engasjement, men vi må kunne samtale om det. Ikke presse hverandre. Jeg lar meg ikke presses til å melde meg ut avDen norske kirke, sier han.

Reaksjoner

Etter lederens tale var ordet fritt. Flere av delegatene fortalte om uro på grasrota etter Kirkemøtets vedtak.

– Jeg så at vedtaket gikk fysisk innpå folk, saGunnar Winther fra Nidaros.

– Vi arrangerte et møte for de ansatte, hvor vi forklarte klart at ingen av dem skulle bli tvunget til å delta i seremonier de ikke ønsket.

OgsåOlav Myklebust fra Møre hadde noen refleksjoner.

– Det går innpå meg når jeg leser at «hedningene har kuppet kirken». Nå er det andre enn meg som føler seg presset ut, og jeg forstår det til en viss grad. Det er vanskelig. Kirken skal ha meninger, ellers er den ikke kirke. Det skal gå en grense for hva en kirke skal akseptere. Min mening er jo at grensen går ikke ved liturgisaken.