Rasisme forkledd som misjon

En misjonsorganisasjon ble det fremste redskapet for statens rasistiske politikk overfor en hel folkegruppe. Mandag fikk taterne endelig sin unnskyldning.

Kirkens Sosialtjeneste erkjente at de er de nærmeste til å beklage de overgrepene som «Norsk misjon blant hjemløse» har gjort seg skyldig i. Det skjedde under gårsdagens fremleggelse av rapporten fra det såkalte taterutvalget, ledet av tidligere utenriksminister Knut Vollebæk.

I lang tid har det vært kjent hvilken katastrofal rolle «Norsk misjon blant hjemløse» spilte i overgrepene mot tatere, eller romani som folkegruppen også kalles, gjennom store deler av det forrige århundret.

Fra 1907 og helt frem til organisasjonen ble oppløst nesten 80 senere, fungerte «Norsk misjon blant hjemløse» nærmest som et statlig «taterdirektorat», med sine utgifter direkte dekket av staten.

En privat misjonsorganisasjon fikk altså ansvaret for gjennomføringen av myndighetenes politikk overfor en hel minoritet.

En politikk vi i dag ikke vil nøle med å kalle rasistisk. Myndighetenes uttalte mål var å ødelegge taternes kultur, språk og levesett. Romanifolket skulle assimileres inn i et norsk leve- og bosettingsmønster. Og den lydige, velvillige og i blant overivrige redskapet som ble brukt, var «Norsk misjon blant hjemløse».

Fremgangsmåten var ofte svært brutal. Spesielt når det gjaldt barn og familieliv.

Opp til 1500 barn ble tatt fra sine taterforeldre i løpet av tiden «Norsk misjon blant hjemløse» eksisterte. Det utgjør nesten en tredjedel av alle barn født i tater- eller romanifamilier.

Inngrepet mot familiene ble begrunnet med at foreldrenes livsførsel med reising fra sted til sted, ville være skadelig for barna. Hvis man fjernet båndene mellom barn og foreldre, håpet man å forhindre at ungene fulgte samme livsstil.

Ungene ble plassert i barnehjem eller i fosterfamilier. Ofte ble de fortalt at foreldrene ikke var glad i dem eller at de rett og slett var døde. Historiene om slike barnhjemsbarn som har opplevd overgrep eller grov omsorgssvikt er tallrike.

Myndigheter og misjon grep også direkte inn for å hindre at barn av taterforeldre i det hele tatt ble født. Det ble jobbet aktivt for å sterilisere så mange taterkvinner som mulig. Steriliseringene skjedde på statlige sykehus. Men «Norsk misjon blant hjemløse» støttet steriliseringspolitikken og var pådrivere for denne. Også på de institusjonene misjonen selv drev.

På Svaneviken på Nordmøre, en misjonsdrevet arbeidsanstalt for tatere, ble 14 av de 35 kvinnene som oppholdt seg der i en 20-årsperiode mellom 1950 og 1970 sterilisert.

Flere av steriliseringene oppfylte ikke det som var den daværende lovens formelle krav til sterilisering uten samtykke. Dermed var de, selv under den da gjeldende lovgivningen, for lovbrudd å regne. Men også når det gjelder de steriliseringene der man hadde en formell underskrift fra kvinnen, var det ofte blitt brukt ulike former for tvang og press.

Svaneviken var den største anstalten i regi av «Norsk misjon blant hjemløse». Institusjonen hadde som mål å bosette taterne. Men oppholdene der kom også ofte i stand under tvang, for eksempel ble taterforeldre truet med at de ville miste omsorgen for barna dersom de nektet å flytte dit.

Enkelte beboere har karakterisert Svaneviken som en fangeleir. Posten til de som bodde der ble åpnet og lest. Personalet inspiserte all kroppsvask for å se at den ble riktig utført. Både på voksne og barn.

«Norsk misjon blant hjemløse» besluttet å legge seg selv ned i 1986. Samtidig vedtok de opprettelsen av Kirkens Sosialtjeneste. Den nye stiftelsen overtok misjonens eiendeler, eiendommer, ansatte og gjeld. Selv om forbindelsene til «Norsk misjon blant hjemløse» er soleklare har Kirkens Sosialtjeneste likevel ikke erkjent noe ansvar for tidligere tiders overgrep.

Ikke før i går. Da tok generalsekretær Helmuth Liessem et kraftig oppgjør med fortidens synder. Eller for å sitere den setningen Liessem gjentok tre ganger i gårdagens innlegg: Kirkens Sosialtjeneste beklager på det sterkeste de overgrep og krenkelser mot taterne som ble utført av «Norsk misjon blant hjemløse».