ANGREP: Mens koptere feiret or
...
ANGREP: Mens koptere feiret ortodoks påske i Kairo ble kristne egyptere angrepet flere steder i landet. Antallet angrep på kristne siden islamistene mistet makten har vært økende. Foto: Lars Akerhaug
Nødropene fra de forfulgte
Del
Etter at Islamsk Stat (IS) rykket inn over Ninivehslettene og fordrev de kristne fra oldkirkens marker i Irak, har Den norske kirke og norske kristne for det meste forholdt seg tause.

Lars Akerhaug
Stillheten er vanskelig å forstå. Norske prester og biskoper engasjerer seg ofte og gjerne i viktige samfunnsspørsmål som asylpolitikk, søndagsåpne butikker og Israel - Palestina -konflikten.

Nå er oldkirkens barn i ferd med å bli fordrevet fra sine hjemsteder i Irak og Syria . Samtidig er kristne under økende press i en rekke muslimske land.

Noen få utspill og innsamlinger har det likevel vært og enkelte lokale menigheter har hatt møter og kollekt til Midtøstens kristne. I fjor høst samlet Den norske kirke også inn et ekstraordinært offer til den evangelisk-lutherske kirke i Israel, Palestina og Jordan .

Likevel er det vanskelig å spore noe sterkt engasjement fra kristne ledere i Norge. Noe av forklaringen finner man kanskje i rettlederen for Mellomkirkelig råds arbeid i Midtøsten. 

«At vi i Vesten omtaler dem som «minoriteter», kan føre til ytterligere stigmatisering og gjøre dem mer utsatte», står det å lese.

Det advares mot kunnskapsløse analyser og understrekes at det også finnes historier om fredelig sameksistens mellom kristne og muslimer. 

Dette virker tilsynelatende som en moderat og nyansert posisjon, men er i virkeligheten en fordreining av hva som finner sted i Midtøsten.

Nylig besøkte jeg kristne aktivister og representanter for politiske partier i Egypt og Nord-Irak. Alle jeg snakket med gjentok det samme: Vi er en minoritet.

En egyptisk menneskerettighetsaktivist brukte ordet «dhimmi», som ble brukt for å beskrive særstatusen kristne hadde under det osmanske riket, der de hadde et visst krav på beskyttelse, mot å betale særegne skatter og forholde seg lojale til sine muslimske herskere.

I virkeligheten veksler situasjonen for de kristne i Midtøsten fra å være en minoritet til forfølgelse og fordrivelse. Ikke noe sted eller i noe land har kristne fulle rettigheter, på lik linje med muslimer og i hele Midtøsten er de kristne under press.

I Egypt hadde mange håpet på en bedre situasjon for landets koptiske minoritet etter at general Abdel-fattah al-Sisi tok over. Men i stedet har antallet angrep på kirker og kristne økt siden Det muslimske brorskapet mistet makten i 2013.

I Irak er situasjonen nå fortvilet. Allerede før Islamsk Stat rykket inn i Mosul og fordrev de kristne fra sine historiske hjemområder var de kristne under press. Siden 2003 og Saddam Hussains fall har hundretusener flyktet.

Etter at de radikale islamistene ble en maktfaktor er enda flere på flukt. Faren er stor for at om disse trendene fortsetter vil Irak snart bli helt uten kristne. 

Mellomkirkelig råd understreker i sine dokumenter at man må lytte til de kristne i Midtøsten.

Men det virker som man har et selektivt øre, når man ikke hører nødropene fra de forfulgte. 

Men det virker som om Den norske kirke ikke tør eller vil se disse utviklingstrekkene i øynene, når man formulerer vedtak og strategi for det mellomkirkelige arbeidet i Midtøsten.

Det kunne vært fristende å spekulere i om det dreier seg om en frykt for å fremstå som politisk ukorrekte eller om man er for opptatt av andre saker, som asylpolitikk eller søndagsåpne butikker, til å bry seg om de kristnes situasjon. 


I stedet er det bedre å ta utgangspunkt i tørre fakta. Over hele Midtøsten har situasjonen blitt langt verre bare det siste året. Da hjelper det lite med ønsketenkning eller formuleringer om at det finnes mange historier om fredelig sameksistens.

Selvfølgelig finnes disse historiene. Det gjorde de også før jødene ble fordrevet fra en rekke arabiske land etter opprettelsen av staten Israel i 1948. At det finnes mange muslimer og kristne som lever som gode naboer gjør ikke problemene de kristne opplever mindre akutte. Det kan synes som det er nødvendig med en realitetsorientering.

Selvsagt er det ikke bare blant norske kristne at nødropene fra Irak og Syria møter døve ører. Verdenssamfunnet har vist seg uten evne til å beskytte de kristne og andre religiøse minoriteter som nå forfølges i kjølvannet av de radikale islamistgruppenes fremmarsj i regionen.

Generelt er det utenrikspolitiske klimaet preget av manglende vilje og evne til å gripe inn mot folkemord og massakre. 



Det er tvilsomt om mange kristne vil reise tilbake til landsbyene de mistet, når og hvis Islamsk Stat blir tvunget til retrett. I Irak har mange flyktet både to og tre ganger før, først fra borgerkrigen mellom kurderne og Saddam Hussain på 70-tallet, så fra forfølgelsen under diktatorens regime og etter Saddams fall fra radikale islamistgrupper som truet og likviderte de kristne.

Selv om kurdiske eller irakiske sentralstyrker skulle lykkes å gjeninnta kristne hjemområder, vil mange nå foretrekke å emigrere. De fleste vil reise til ikke-muslimske land. 

I Egypt har islamistbevegelsen Det muslimske brorskap mistet makten, men en av president Al-Sisis allierte grupper, salafistpartiet Al-Nour, har en om mulig enda mer fiendtlig holdning til kopterne i landet.

Al-Nourpartiet har blant annet forbudt sine tilhengere å ønske kristne god jul eller påske fordi det er haram , forbudt etter islamsk lov. De har støttet deportasjoner av kristne fra områder hvor det har vært konflikt med den muslimske lokalbefolkningen og er motstandere av at kristne skal kunne ha høyere posisjoner i embetsmannsverket eller den egyptiske hæren.

President Al-Sisi, som mange kristne har trodd skulle beskytte kopterne, kaller partiet «gode patrioter». 

I et slikt klima er det ikke vanskelig å forstå at mange kristne vurderer å flykte. Selv i områder eller land som foreløpig er trygge, kjennes fremtiden utrygg. Det er trist at ikke norske kristne i større grad engasjerer seg, men dessverre kan det allerede være for sent.

masakre,folkemord,syria,islamister,beskyttelse,muslimer,minoriteter,muslimske,palestina,israel,søndagsåpent,asylpolitikk,biskoper,prester,den norske kirke,irak,is,islamsk stat,dagensdebatt,nødrop,lars akerhaug,midtøsten,kristne,forfulgte kristne,forfulgte,kommentar