Hva skal vi med synet fra Patmos?

Kristent stammespråk har ikke de beste kårene om dagen. En ting er at færre i samfunnet har kjennskap til hva ord som rettferdiggjørelse og helliggjørelse betyr. Vel så viktig er det at stadig flere kristne ikke vet det, eller at det synes å råde en viss skamfølelse knyttet til å bruke slike begreper.

... Og det er selvsagt ikke noe mål at folk skal føle seg fremmedgjort i møte med forkynnere som bruker ord og begreper de knapt har hørt før. Men det er ganske vesentlig at vi våger å legge den bibelske virkelighetsforståelsen til grunn, både i forkynnelsen og i samtaler vi deltar i.

Dette handler nemlig ikke først og fremst om ordene i seg selv, men om den virkeligheten de beskriver.

Apostelen Johannes

Patmos er en øy i Hellas. Jeg har selv besøkt den en gang for nesten ti år siden, og husker guiden som prøvde å overbevise turistene om at apostelen Johannes selv hadde lent seg mot et lite hulrom i fjellet.

I kristen sammenheng er øyen mest kjent fordi synene vi leser om i Johannes' åpenbaring skal ha kommet til apostelen Johannes mens han oppholdt seg der.

Ekskluderende Patmos?

Men viktigere enn å tenker over hvilken betydning Patmos måtte ha for oss, er det å tenke over hvilken betydning evigheten har.

Hvis vi opplever henvisninger til Patmos som ekskluderende eller irrelevante, kan det derfor være nyttig å spørre hvordan vi forholder oss til denne verdens ende og livet etter dette. For der mange kristne i mine foreldres generasjon gjerne drøftet ulike endetidssyn i detalj, synes dette perspektivet å være nærmest helt borte i dagens forkynnelse.

Det er neppe veldig spekulativt å anta at dette kan ha en viss sammenheng med vår materielle velstand. Samtidig som noe nok er en reaksjon på at forrige generasjons debatter kunne bli så detaljerte og noen ganger spekulative at de fungerte lammende på fremtidig engasjement.

Jesu gjenkomst

Mandag var jeg på Indremisjonsforbundets arbeidermøte på Bildøy. På programmet stod ikke de store strategiske drøftelsene, men en avsluttende bibeltime av radiopastor og tidligere bibelskolerektor Johnn Hardang, og dernest et innlegg av ImFs personalleder Aud Karin Kjølvik Ringvoll.

Hun har selv besøkt Patmos mange ganger, og brukte øyen som utgangspunkt for å spørre de tilstedeværende hvor lenge det er siden de selv hadde forkynt eller hørt forkynnelse om Jesu gjenkomst. Svarene var nok varierte.

Dreining

For det ser ut for å ha skjedd en nokså markant dreining i hvordan mange kristne forholder seg til tiden og evigheten i løpet av de siste tiårene. Derfor er det grunn til å spørre bredt om hvordan vår tids kristne vitnesbyrd behandler løftet om et liv etter døden.

I praksis er nok de fleste av oss mest orientert mot de umiddelbare utfordringene og mulighetene vi står overfor. Sender ikke dette et ganske klart signal om at vi ser på dette livet som det egentlige?

Åndelig liv

I den første kristne tid var det en reell fare at troende kunne bli passive samfunnsborgere fordi de ventet Jesu snarlige gjenkomst. Den slags svermeri finner ingen støtte i Det nye testamente.

Apostelen Paulus advarer selv kraftig de troende mot å ikke «holde orden på livet sitt» og bli passive iakttakere av det som skjer rundt dem.

I 2. Tess 3:10 formaner han slik: «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise».

Forventningen om Jesu gjenkomst skulle altså ikke føre til at kristne melder seg ut av samfunnet og har nok med sitt eget indre åndelige liv. Snarere tvert imot. Forventningen om Jesu gjenkomst skulle inspirere oss til å arbeide ekstra hardt i takknemlighet for den frelsesgaven evangeliet forteller oss om.

Den motsatte utfordringen

Men i vårt samfunn er det nok vel så aktuelt å snakke om den motsatte utfordringen. Den handler om at det dennesidige overtar oppmerksomheten i den grad at vi helt glemmer evighetsperspektivet.

Vi har det så bra her og nå at vi ikke synes vi trenger å tenke på det evige livet Gud inviterer oss til.

Det er lettere å forholde seg til det vi kan se foran oss enn det som ligger langt fremme. Dette gjelder særlig når det som ligger mer eller mindre langt fremme er både usynlig og forunderlig.

Under samtalen i går påpekte også generalsekretær Erik Furnes utfordringen som ligger i at skal vi snakke om det evige livet, må vi også snakke om den evige døden.

Ikke ny teologi

Det er lettere å forholde seg til det vi kan ta stilling til i dag. Slik er det også for oss i pressen. Vi søker nyheter. Helst konkrete, verifiserbare forhold som vi kan skrive om en konsis artikkel.

Prekener er generelt dårlig nyhetsstoff. Ja, på sett og vis er forkynnelse nærmest anti-nyheter.

Hvis en forkynner har sagt noe som aldri har blitt sagt før, er det kanskje mer grunn til å være på vakt enn til å juble. Forkynnelsens natur er ikke å finne opp ny teologi, men å sette ord på det evige evangeliet.

Gjerne nye ord, slik at det som objektivt sett er gammelt kan oppleves nytt for den som hører på. Men likefullt er det etablerte sannheter som blir formidlet.

For en nyhetshungrig journalist er derfor prekener vanligvis ikke det første man ser etter. Derfor leser vi stadig sjeldnere prekenreferater i avisene. Vi vil heller få vite noe vi ikke visste fra før.

Akkurat dét er slett ikke av ny dato. Allerede i Apostlenes gjerninger 17:21 leser vi om Paulus' besøk i den greske hovedstaden:

«Verken atenerne eller utlendingene som bor der, bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt.» Moderne medieidealer i antikk utgave, med andre ord.

Innfallsvinkler

Naturligvis kan forkynnere noen ganger presentere innfallsvinkler som er såpass originale at de har nyhetens interesse. Men forkynnelsens formål er først og fremst å sette søkelyset på Guds ord. Det gjør ikke forkynnelsen mindreverdig, tvert imot.

Aviser eller andre nyhetsmedier er ikke det eneste stedet man bør søke informasjon om man vil forstå sammenhenger eller utviklingstrekk.

Medier har sin rolle, og den rollen er ikke i første rekke å erstatte forkynnelsen og bibellesningen.

Vi kan selvsagt formidle forkynnelse, det gjør vi blant annet gjennom våre daglige andakter her i Dagen. Men dette er ikke avisens hovedfunksjon. Det finnes andre kommunikasjonskanaler som er bedre egnet til å formidle forkynnelse enn en nyhetsavis.

Største skatt

Likevel kan vi med fordel tenke over hva synet fra Patmos betyr for oss.

Du kommer neppe til å lese særlig mye om det på forsiden av Dagen de nærmeste dagene. Men like fra apostelens syner i antikkens Hellas går linjen gjennom historien til vår tid.

I den virkeligheten Bibelen introduserer oss for, er evighetsperspektivet ikke begrenset til en metafysisk myte.

Synet fra Patmos handler derfor ikke om hallusinasjoner eller vrangforestillinger, men om å ta Guds virkelighet på alvor. Dette kan ikke falsifiseres eller verifiseres gjennom vitenskapelige metoder. Men for den som har fått ta imot evangeliet, er løftet om Jesu gjenkomst en stadig påminnelse om den kristne kirkes største skatt.