Frelst og fasjonabel
Pinsevennene vil bygge prangende konferansenter, Den norske kirke snekrer skriftestol i gatekapell med lav terskel, og paven setter opp dusj for hjemløse.
Den siste uken har flere av Dagens reportasjer snudd opp-ned på mer eller mindre ureflekterte forestillinger om noen av de mest iøynefallende særtrekkene ved ulike kristne tradisjoner.
Pinsevennene, er det ikke de med enkel livsstil, åpne dører for de utstøtte og tre grep på gitaren? Nå bygger de prangende konferansesenter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skriftestol i Den norske kirke? Hva skal man med et slikt møbel i et politisk korrekt religionsvesen som har sluttet å tale om synd?
Og paven, har han ikke nok med å vinke kokett til folk på Petersplassen og pusse støvet av alle lysestakene i Peterskirken? Nå vil han sette opp dusj for hjemløse.
Det er lett å lage sjablonger, og kanskje er det ikke hundre prosent rettferdig å sette de tre nyhetene i relieff.
De to siste eksemplene er heller ikke så sjokkerende som man kunne tro, for de fleste paver har nok vært bedre enn sitt rykte, og grasrota i statskirken er ikke alltid så syndefjern som kirkedebatten kan gi inntrykk av.
På Hamar og i Kristiansand går pinsevennene offensivt til verks med byggeplaner som vekker oppsikt. I Sørlandets hovedstad skal gigantprosjektet Q42 bli landsdelens største konferansesenter. Prislappen er på svimlende 600 millioner kroner.
På Hamar er et lignende prosjekt på trappene. K54 skal inneholde næringslokaler og leilighetskompleks. Hva leilighetene skal koste, er det kanskje ingen som vet ennå. Men som det heter i reportasjen fra Hamar:
Sentrum utvikles målrettet, noe som avspeiles i jevnt stigende boligpriser.
Målgruppen for pinsevennenes boligsatsning er med andre ord ikke den samme som paven bygger dusj for.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Man kan ikke unngå å bli imponert over størrelsen på pinsevennenes nye palasser ved Otras og Mjøsas bredd. På Hamar spøker pinsevennenes prosjektleder med at de har bedre tomt enn hotellkongen Petter Stordalen, og menighetens pastor sier like godt at det er Guds planer som nå realiseres på Hamar.
Det er ingen grunn til å tvile på den gode viljen som ligger bak de enorme byggeplanene. På Hamar er bymenigheten i vekst, men manglet penger til nybygg. I stedet for å rømme sentrum fant Filadelfia samarbeidspartnere i kommersielle aktører som utvkler byeiendommer.
For eiendomsaktører med sentrumsambisjoner kan en menighet med verdifull tomt bli en spennende alliansepartner.
Men hva med signaleffekten av det intime hopehavet mellom børs og katedral?
En kristen menighet kan naturlig nok ikke bygge et glasspalass uten å fortelle noe helt grunnleggende om hvem man vil være. En pinsemenighet alliererer seg ikke med storkapitalen innenfor eiendomsutvikling uten å distansere seg fra grupper som gjerne har sett på den samme bevegelsen som sin siste redning.
Kjenner jeg pinsevennene på Hamar og i Kristiansand rett, så har de fortsatt et stort hjerte for de utstøtte. De står i en ærerik tradisjon med betydelig troverdighetskapital som forsvarer av de svakeste gruppene i samfunnet.
Men hvordan har de tenkt at rusmisbrukerne, NAV-erne og andre forsømte grupper skal passe inn i konferansesenter- og næringsprofilen? Hvor skal dusjen for de hjemløse plasseres?
Det er her jeg kjenner at det lugger når jeg leser om de fasjonable sentrumsslottene som snart skal kneise ved travle innfartsårer. Jeg kjenner også at begeistringen daler ved tanken på at kristne menigheter legger sitt liv i hendene på en miljøfiendtlig reiselivs- og konferansenæring i vekst.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Gudsfrykt med nøysomhet» var lenge det frikirkelige og lavkirkelige kristenfolkets adelsmerke. Det er dessverre helt andre verdier jeg tenker på når jeg leser om pinsevennenes gigantiske eiendomsprosjekter.
Bør moderne norske menighetsstrateger ta en prat med dusjbyggeren i Vatikanet før flere av dem allierer seg med pengemakten?
