Fifty shades of Hillsong
I gamle dager – det vil si på 70- og 80-tallet – gikk deler av kristenfolket med hendene høyt i været. Og mellom hendene var det gjerne en plakat med en tekst som raste mot forfallet i kulturen. Også i dag løfter mange kristne hendene over hodet. Men det er ingenting mellom hendene.
Uttrykket må vel bety at det er en type pornografi som fått et visst folkelig nedslag og som er stuerent i vide kretser.
Flere hundre tusen nordmenn vil de nærmeste dagene strømme til kinosalene for å få med seg intime scener mellom en ung, uskyldig litteraturstudent og en velvoksen forretningsmann med rabattkort på Kondomeriet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kvinnegruppa Ottar går på barrikadene og varsler demonstrasjoner. Det er som om tiden har stått stille. Er vi i 2015? Er det fortsatt noen som reagerer på en kinofilm?
Gruppens leder Katarine Storalm skulle gjerne hatt med seg kristne når de skal ut og demonstrere mot filmen, men forstår at de er redde for å ta i saken.
– Vi tier ikke. Vi ber, sier Jarle Haugland i Familie og Medier. Men demonstrere vil han ikke.
– Hva skal vi demonstrere imot? spør han.
Kanskje mot det en annen feminist, Kristin Nesse Thue, forteller? Hun er for eksempel kontaktet av overgrepsofre som ikke orket å lese om den mannlige hovedpersonens framferd overfor den unge kvinnen. Filosof Nina Karin Monsen, som åpenbart har lest bøkene, kaller filmen «tre bind om sadomasochisme».
Hermund Haaland i den kristne tankesmien Skaperkraft skylder på ressursmangel som forklaring på tausheten. Ressursmangel er ofte et annet ord for nedprioritering.
En forholdsvis fersk historie fra Egersund viser hvor fort gamle posisjoner er forlatt og erstattet av en tilpasning som setter den forrige generasjonens tenkemåte i et underlig lys:
For 40 år siden var det demonstrasjon utenfor Egersund kino da Jesus Christ Superstar ble vist. Vanlige kristne opplevede framstilingen av Jesus som blasfemisk.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For to år siden ble musikalen satt opp i byen, og hvor? Jo, i Egersund Arena, pinsevennenes lokale storstue. «De gamle skillelinjene er ved å bli visket bort og viskelæret er laget av kultur,» skrev Aftenbladet.
«Mange kristne er prega av resignasjon i møte med samfunnsutviklinga,» sa den kjente redaktøren Harald Stanghelle til Dagen nylig. Selv var han i London som 16-åring og såg musikalen, som nå tiljubles av alt fra moderne pinsevenner til folkekirkens biskoper. Bedehusgutten reiste hjem og skrev en harmdirrende advarsel mot å sette stykket opp på Den Nationale Scene.
Det er kanskje ikke grunn til å tro at kristenfolket om 40 år vil stille storstuene sine til disposisjon for en musikalversjon av Fifty Shades of Grey. Men det må være lov å spørre om resignasjon innpakket i stillfarne bønnekampanjer og «ressursmangel» egentlig er uttrykk for noen ganske annet og mer slitsomt – nemlig god, gammeldags menneskefrykt.
Det er tross alt mer bekvemt å løfte hendene til drivende Hillsong-rytmer på Sions bedehus enn å holde plakatene høyt ved inngangen til kinodøren.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
