LYKKELIGERE DAGER: Israels dav
...
LYKKELIGERE DAGER: Israels daværende statsminister Ehud Olmert (t.h.) og president Moshe Katzav på arkivfoto fra 2006. Om kort tid kan begge befinne seg bak lås og slå. Foto: AMMAR AWAD
Bak lås og slå i Israel
Del
Toppolitikere i Israel går fra taburetten til kasjotten. Det er et sunnhetstegn for det israelske demokratiet.

Vebjørn Selbekk
Ehud Olmerts fall fra maktens tinde er brutalt. For seks år siden var han statsminister. Nå risikerer han å få den svarte limousinen byttet ut med fangetransport. Den mørke dressen med fengselsklær. Og de fine statsmiddagene med vann og brød.

Ehud Olmert dømt i ny korrupsjonssak  

Mandag ble Olmert dømt til åtte måneders fengsel for korrupsjon. Den kjennelsen kommer i tillegg til en dom fra i fjor på seks års fengsel for bestikkelser.

Eks-statsministeren har anket begge de to dommene. Men hvis de blir rettskraftige, så vil han bli tatt hånd om av et rettsvesen som allerede har mannen som var statsoverhode i Israel under Olmerts regjeringstid, i sin varetekt.

Moshe Katsav var Israels åttende president og satt i embetet fra 2000 til 2007. Da gikk han av etter beskyldninger om voldtekt og seksuell trakassering.

Saken kom opp for retten i 2011. Katsav ble funnet skyldig i to tilfeller av voldtekt og dessuten forsøk på å hindre rettsprosessen. Dommen på syv års fengsel ble senere stadfestet av israelsk høyesterett.

Katzav avtjener for tiden sin straff i Maasiyahu-fengselet i Ramla. Israel er et av meget få demokratiske land som har et tidligere statsoverhode bak lås og slå. Og nå kan han altså få følge av sin regjeringssjef.

Beskyldninger om kriminelle forhold mot toppolitikere har snarere vært regelen enn unntaket i israelsk politikk. Selv om de sjelden har ført til så alvorlige konsekvenser som for den tidligere statsministeren og presidenten.

Yitzhak Rabin gikk riktignok av som statsminister i 1977 etter at det ble kjent at hans kone Leah hadde en utenlandskonto i USA, en finansiell plassering som den gang var forbudt for israelere.

Ellers er listen over politikere som har overlevd anklager om kriminelle forhold også omfattende.

Ariel Sharon var involvert i en rekke økonomiske skandaler i sin statsministertid. Blant annet ble han etterforsket for påstander om at han skulle ha hjulpet en israelsk forretningsmann i bytte mot utbetalinger til konsulentselskapet til Sharons sønn, Gilad.

I en annen sak var både statsminister Sharon og en annen av hans sønner, Omri, i søkelyset for å ha mottatt irregulære valgkampmidler. Statsministeren unngikk tiltale, men Knesset-medlemmet Omri Sharon ble dømt til ni måneders fengsel.

Også sittende statsminister Benjamin Netanyahu har hatt sin andel av skandaler. Avisen Haaretz publiserte før valget tidligere i år en liste over de elleve mest alvorlige skandalene i Netanyahus politiske karriere.

Israels venner bør hilse både medieavsløringer av og rettsprosesser mot israelske politikere velkommen.

Så rart det enn kan høres ut, er begge deler faktisk bevis på hvor godt det israelske demokratiet fungerer. Og hvor langt Israel ligger foran sine naboland.

Ingen må for et øyeblikk tro at forholdene er noe bedre i de andre landene i regionen. Verken personlig moral eller omgangen med penger er mer høyverdig hos makthaverne i de arabiske nabostatene.

Men forskjellen er at politikerne i Israels nabolag ikke er underlagt de samme demokratiske spillereglene som man er i den jødiske staten. Å være et demokrati handler nemlig ikke bare om å avholde frie valg (forresten gjør de heller ikke dét i araberstatene). Et reelt folkestyre innebærer også at makthaverne må stå til ansvar for en fri presse. Og at man følger rettsstatsprinsippet om at domstolene er uavhengige av den politiske makten.

Det er de i Israel. Og det er derfor landets tidligere statsoverhode nå sitter i fengsel og den tidligere regjeringssjefen risikerer det samme.

Nå skal det sies at også den tidligere presidenten i Israels naboland Egypt, Mohammed Morsi, sitter bak lås og slå. Faktisk med en nylig avsagt dødsdom hengende over sitt hode.

Men Morsi trakk seg ikke frivillig. Han ble heller ikke kastet av velgerne. Egypts president ble avsatt i et militærkupp.

Også domstolen som har dømt Morsi til døden, handler mer eller mindre på ordre fra den nye, militærinnsatte presidenten general Abdel Fatah al-Sisi.

Arabiske makthavere trenger heller ikke bekymre seg for hva pressen mener. Det er de selv som kontrollerer hva avisene skriver og TV-stasjonene melder.

Ehud Olmert og Moshe Katzav ser kanskje ikke så positivt på sitt møte med Israels frie presse og uavhengige rettsvesen. Vi andre bør være svært fornøyde.