«No er det i Noreg atter dag»

Redaktør Lavik sa blankt nei da tyskerne ville gjøre Dagen til talerør for nazi-propaganda. Tre år senere var avisen på gaten med en forside som boblet av fredsglede og frihetsjubel.

De norske flaggene ble hentet frem og reist i hus etter hus. Både hun og jeg måtte kjempe med tårene mens hun fortalte om den vidunderlige frihetsfølelsen som bredte seg.

Tanken på den opplevelsen hun beskrev minnet meg om Dagen-forsiden fra 9. mai 1945. Sannsynligvis må dette være den stolteste forsiden denne avisen har trykket i sin snart 100-årige historie.

Etter tre års utgivelsesstopp var Dagen igjen i produksjon. Avisen ble sendt ut til omkring 6.000 gamle abonnenter utenfor Bergen, men ble også trykket opp til et stort løssalg. Til slutt ble den solgt i over 30.000 eksemplarer.

Omkring 50 gutter var hyret til å selge avisen denne dagen. De kom aldri særlig lenger enn til nærmeste gatehjørne før avisene de hadde under armen var solgt, og de måtte tilbake etter nye forsyninger.

På forsiden av Dagen 9. mai stod det at «No er det i Noreg atter dag». Sitatet fra Fedrelandssalmens siste vers var åpenbart en treffende beskrivelse av den følelsen det norske folk satt med etter fem års tysk okkupasjon.

Samtidig er ordvalget så elegant fordi det også løfter perspektivet forbi det rent politiske, og opp til Ham som er selve livets giver. Det betyr ikke at Norge eller andre land kan ta Gud til inntekt for den politikken de til enhver tid fører. Men det betyr at det finnes noe som er godt og noe som er ondt, og at Gud har sitt behag i det gode.

Dagen hadde også en spesiell rolle i tiårene før krigen. Avisen var tidlig ute med å advare mot den nazistiske fare.

«Antisemittismen vokser i Tyskland som en flod når regnskyllene kommer», kunne man lese i Dagen allerede tidlig i 1921. Tidligere nyhetsredaktør Audun Mosevoll og Asbjørn Tveiten har belyst denne delen av Dagens historie godt i boken «Redaktøren med gullpennen» fra 2012.

Både daværende redaktør Johannes Lavik og ikke minst hans utenriksmedarbeider Arne Giverholt skrev gjentatte artikler om tysk politikk, og også om lutherske teologers lefling med nazismen.

I Dagens 50-årsskrift fra 1969 står det å lese at Giverholt var «en av de første i norsk presse som gjorde oppmerksom på nazismens antikirkelige og antikristelige tendens.»

Utover i 1930-årene fortsatte Dagen advarslene. Lavik skrev blant annet i 1933 følgende på lederplass:

«Av alt det dumme i moderne politikk er rasedyrkelsen, rasehovmotet og rasehatet noe av det dummeste. Tenk f. eks. på jødehatet som spiller en så stor rolle i den tyske nasjonalsosialisme. Den hvite rase skylder det høyt begavede jødiske folk mange av sine edleste og beste kulturimpulser.»

I 1936, etter at de nazistiske kandidatene hadde fått tilslutning fra 99 prosent av de tyske velgerne, skrev redaktøren: «Europa ligner i dette øyeblikk en person som av frykt for å falle i avgrunnen hopper ut i den. Alle vet om det redselsfulle en ny storkrig vil bety, og lar seg dog rive av den samme redsel stadig nærmere inn i katastrofen.»

9. april 1940 forlot to av avisens medarbeidere, Bjarne Høye og Finn Wiig Sjursen redaksjonen umiddelbart for å slutte seg til de norske styrkene i Vosseavsnittet. Der deltok de i kamphandlingene inntil kapitulasjonen i Sør-Norge.

I 1941 sa Johannes Lavik opp stillingen sin, for å ha «ryggen fri og samvittigheten rein» under de rådende forhold. Han aksepterte styrets sterke ønske om at han skulle fortsette utover oppsigelsestiden, men med forbehold om å kunne fratre på kort varsel.

I januar året etter ble redaktør Lavik og styreformann Odd Danbolt innkalt til nazimyndighetene. På det tidspunktet hadde redaktørene i Bergens Tidende, Bergens Arbeiderblad og Morgenavisen blitt erstattet av nazivennlige redaktører.

Dagen-ledelsen fikk tre alternativer.:

Avisen kunne fortsatt utkomme, og Lavik kunne få bli sittende, men med en nazivennlig medredaktør som skulle ha ansvar for nyhetene og det politiske stoffet. Han skulle også skrive lederartikler.

Det andre alternativet var at Dagen ble lagt ned.

Det tredje alternativet var at avisen kunne utkomme som et kristelig blad en gang i uken, uten politisk stoff.

Det første alternativet var uaktuelt for Dagen-ledelsen. Avisen utkom som ukeblad i noen måneder. Men etter hvert oppstod det press på å ta inn nazivennlig stoff også i denne. Derfor utkom Dagen med sin foreløpig siste utgave 1. mai 1942.

Men så, dagen etter at krigen var over, kom altså forsiden med tittel fra Fedrelandssalmen.

For anledningen fant redaksjonen også plass til et stort norsk flagg – i farger.

Elias Blix skrev «Gud signe vårt dyre fedreland» i 1890. Salmen trekker opp lange historiske linjer, helt tilbake til førkristen tid. I Nytt norsk salmeleksikon leser vi at salmen antakelig også tar opp i seg dansketiden, men også 1814 og den norske Grunnloven.

Så fortsetter teksten med en henvisning til Salme 127:1, hvor det står at «Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis Herren ikke vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Deretter er det den aktuelle strofen som innleder det sjuende verset: «No er det i Noreg atter dag».

«En dag vil Gud velsigne folket slik at det kan høste fruktene av strevet etter full frihet. For Blix var kristendom og norskdom to sider av samme sak», heter det i salmeleksikonet.

Johannes Lavik la også til grunn et åndelig perspektiv da han holdt 17. maitalen på Festplassen i Bergen i 1945. Talen stod neste dag som leder i avisen.

«Det store, hva er det? Jeg vil si: «Det store» er Gud. Han er den høyeste styresmakten. Fordi han er den høyeste styresmakten, betyr friheten noe for oss og retten noe for oss. Derfor skal vi i dag først og fremst takke og ære den høyeste styresmakten.»