Millioner flyktet fra, noen ble værende

Kristne syrere har forsøkt å bli værende i hjemlandet, til tross for krigen. – Men nå drar alle som har mulighet, sier pastor Edward Awabdeh.

– Det er relativt få kristne blant de syriske flyktningene, ble det hevdet da jeg besøkte Flyktninghjelpens kontor i Beirut i juni.

Uttalelsen overrasket meg etter alt jeg hadde hørt om angrep på kristne. Kunne det virkelig stemme? Jeg ringte Bibelselskapets nestor i Jordan, Labib Madanat, som kjenner det kristne landskapet i Midtøsten bedre enn de fleste.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jo, det stemmer nok dét, sa han. – Til nå har det vært prosentvis færre kristne enn muslimer som flykter fra Syria.

LES:La oss få komme til Norge

De mest «syriske»

Mange kristne har reist til Damaskus, der regjeringshæren fremdeles har kontroll over store områder, andre til regjeringskontrollerte områder langs kysten, eller til Wadi al Nazara, de kristnes dal, langs grensen til Libanon.

Det klare unntaket er assyriske kristne i det nordlige Syria, som er drevet på flukt av IS. I denne delen av landet er det blitt svært vanskelig å leve for kristne og andre minoriteter. Det var et tungt slag da IS 23. februar i år angrep 35 kristne landsbyer langs Khaburelven, en sideelv til Eufrat. 253 kristne ble bortført og mer enn 3000 flyktet.

Madanat har et bestemt inntrykk av at de fleste kristne syrere heller vil flykte internt i sitt eget land enn å dra ut av landet.

– Så lenge som mulig ønsker de å bli værende og ta vare på det de har arbeidet hardt for å oppnå. De kristne syrerne er svært glade i landet sitt. Det er blant de kristne vi finner de sterkeste nasjonale følelsene. De er de mest «syriske» av alle innbyggerne, sier han.

En kirke som lever

Så gikk sommeren og høsten. Krigen ruller videre uten at det er noen løsning i sikte. Tapstallene er enorme, nøden blant sivilbefolkningen ubeskrivelig.

Pastor Edward kommer til Norge og forteller om en stor tretthet i folket. De har nådd en grense. De makter ikke mer. Det er derfor de drar.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

4,3 millioner syrere har flyktet ut av landet, ifølge FNs siste oppdatering. Mer enn dobbelt så mange er internt fordrevne. Men noen blir værende, fordi de har et kall til å hjelpe dem som lider. Pastor Edward er en av dem.

– Det er et privilegium å være pastor i Syria nå, sier han, og jeg tror ikke mine egne ører.

LES OGSÅ:Han elsker jobben som pastor i Syria

Han er pastor i en evangelisk Allianse-kirke i Damaskus. Han har opplevd at huset hans er blitt bombet og at folk er blitt drept like utenfor kirkedøren, og han har trøstet utallige som har mistet sine kjære.

– Det ligger et mørke over landet, men midt i dette mørket finnes en kirke som lever, sier han. Det er derfor han ikke vil være noe annet sted enn i Syria akkurat nå.

– Min kone og jeg tenker ofte at den freden vi føler ikke er normal. Den er gitt oss av Gud.

Nonnen fra Aleppo

En annen av disse heltene langsmed veien, møtte jeg i Libanon. Min lokale kjentmann hadde skaffet meg rom i et kloster for maronittiske nonner høyt oppe i åssiden over Beirut. En av nonnene humpet rundt med en stor bandasje på foten. Da jeg spurte hva som hadde skjedd, fortalte hun at hun hadde tatt en operasjon, men snart skulle bandasjen fjernes.

– Da kan jeg endelig reise hjem til Aleppo, sa hun og smilte så bredt at det så ut som hun oppriktig gledet seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Skal du virkelig reise til Aleppo? Jeg trodde det var en by folk reiste fra hvis de hadde livet kjært, innvendte jeg – vel vitende om at byen ofte blir omtalt som verdens mest krigsherjede by.

LES MER:Åpner skoledøren for barn på flukt

Den gamle nonnen møtte innvendingene mine med mild overbærenhet. Hun forklarte at hun elsket Aleppo. Hun elsket menneskene som bor der. Og hun bedyret at hun var trygg på at jomfru Maria ville beskytte henne.

– De som har penger, har reist. Men de virkelig fattige bor fremdeles i byen. De har ikke råd til å reise noe sted, fortalte hun.

Det var disse aller fattigste hun ville reise tilbake for å leve sammen med.

– Folk trygler oss om ikke å forlate dem. Det er vår plikt og vårt kall å bli værende hos disse menneskene og oppmuntre dem, sa nonnen, som innrømmet at hun syntes det var vanskelig å få øye på Guds mening midt i krigen. Men Guds nåde – de så hun hver dag.