Jerusalem

I de første århundrene var ikke de kristne så opptatt av Jerusalem.

Jeg har aldri vært i Jerusalem selv, men jeg kjenner mange som stadig drømmer om å reise tilbake dit. Men i de første århundrene var ikke de kristne så opptatt av Jerusalem. I år 135 ble det forbudt for jøder å bo der, og romerne endret navnet til Aelia Capitolina. Byen forfalt til en avsidesliggende og uviktig by, også for kirken. Denne så på seg selv som det nye Israel, og dessuten hadde Jerusalem forkastet og korsfestet frelseren.

Men etter at Konstantin ble enehersker i år 324, ble kristendommen favorisert. Nå startet en storstilt bygging av kristne kirker, blant annet i Jerusalem. En ikke helt korrekt historie forteller at keiserens mor, Helena, fant Jesu kors nedgravd på Golgata. Keiseren beordret da byggingen av et stort kirkekompleks over Golgata og Kristi grav.

Jerusalem vokste nå fram som et senter for hele kristenheten. Sentralt i dette sto Kyrill av Jerusalem (ca. 313–386), byens biskop gjennom 38 år. For ham var ordene i Jesaja 2,3 viktige: «For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.»

7. mai 351 ble det sett et spesielt tegn over Jerusalem. I flere timer kunne man se et stort kors som overstrålte solen i glans. Dette styrket Kyrill ytterligere i troen på at Gud viste Jerusalem en særlig oppmerksomhet.

Kyrill så på Golgata og Jesu grav som verdens sentrum. Dermed trengte også den nye kirken en mer utviklet liturgi, og Kyrill var rett mann for oppgaven. Ved kirkeårets høytider utnyttet han Jerusalems topografi og utformet liturgier for alle de hellige stedene som biskopen og hans menighet vandret mellom.

Det ble utviklet et liturgisk kirkeår med dets fester, og dessuten faste bibeltekster. Alle pilegrimene som nå kom til Jerusalem påvirket nok liturgien her. Men samtidig påvirket Jerusalems liturgi alle de tilreisende. Jerusalem ble derfor et liturgisk senter og Kyrill dets liturgiske inspirator.

I syv uker før påske underviste Kyrill dåpskandidater. Undervisningen foregikk ved Golgata og Jesu grav. Påskenatt ble de nye troende døpt. Vendt mot vest forsaket de djevelen for deretter å vende seg mot øst og bekjenne troen. Ved dåpen ble de tre ganger dukket under vann. Som et tegn på Den hellige Ånds nærvær ble de krismert (salvet) og bedt for. Iført hvite dåpsklær mottok de nydøpte så for første gang nattverden.

Kyrill var opptatt av å omsette sin kristne tro i praktisk nestekjærlighet. Da Jerusalem ble rammet av hungersnød, solgte han mange av sine kostbare eiendeler for å hjelpe de fattige og sultne. Men noen kritiserte ham fordi han også solgte noen av kirkens skatter.

• «Mengden av dine synder overstiger ikke Guds mangfoldige nåde og barmhjertighet. Dine sår overstiger heller ikke kunnskapene til den store legen. Bare overgi deg til ham i tro. Fortell legen om dine sykdommer.»

• «Hvis lammet som Moses forordnet, holdt ødeleggeren borte, hvor mye mer vil da ikke ‹Guds lam som bærer bort verdens synd› befri oss fra synden?»

• «For å spotte ham, ga de ham en tornekrone, men han bar den tålmodig. Nå er han oppstått og har kronet seg selv med seieren over døden som et diadem.»

Jerusalems økende betydning og de mange kirkene som nå ble reist her, gjorde byen attraktiv for pilegrimer. Den mest kjente er den spanske adelskvinnen Egeria. I årene 381–384 besøkte hun mange hellige steder i Midtøsten, og ikke minst var hun til stede ved feiringen av de store høytidene i Jerusalem. Fra henne har vi detaljerte skildringer av hvordan kirke- og kristenlivet i Jerusalem var på denne tiden.

• «Når det gjelder fasten (…) Ingen blir tvunget, enhver gjør det han kan; man blir ikke rost for å ha klart meget, ikke dadlet for å ha klart mindre. Slik er skikken her.»

• «Så spør biskopen de enkeltes ledsagere [til de som skal døpes] ettersom de kommer frem: ‹Fører han et hederlig liv? Respekterer han sine foreldre? Er han henfallen til drukkenskap eller forfengelighet?›»

• «Når de troende følger med i biskopens katekese, kommer de med enda høyere tilrop enn når han sitter og preker i kirken.»

SERIE: Dagfinn Stærk skriver en serie artikler om kirkens røtter­ i Dagen på torsdager. Dette er ­artikkel nummer elleve. På grunn av en feil ble blant annet forrige ukes artikkel presentert som nummer ni. Den var nummer ti.