USANNHETER: Flere norske islam
...
USANNHETER: Flere norske islam–eksperter avviser at muslimer kan påberope seg etisk grunnlag for å lyve til mennesker som ikke er muslimer. Foto: Scandinavian Stockphoto
Å lyve for å fremme islam
Del
Muslimer kan tillate seg å lyve til ikke–muslimer, hevder noen kritikere. Absurd som generell påstand, mener Muhammed–biograf.

«For øvrig er det tillatt for muslimer å lyve overfor ikke-muslimer, profeten selv tillot dem å gjøre det», skriver statsviter Kjell Skartveit i et innlegg på debattsidene i dagens Dagen .

Les innlegget her: Hvor er løgnen, Shoaib Sultan?

Også Hege Storhaug i Human Rights Service mener islams tekster viser at Muhammed tillot løgn, eksempelvis da han ville ha drept en jødisk poet. Hun hevder lærdommen er at det ikke fantes nåde for dem som fikk gehør for intellektuell og teologisk kritikk av Muhammed.

«Og løgn er et legitimt middel», skriver Storhaug i et innlegg på rights.no.

Mistenker ikke Sultan

Både Skartveit og Storhaug går i rette med Shoaib Sultan, som er ordførerkandidat for De Grønne i Oslo og tidligere generalsekretær i Islamsk Råd. Forrige tirsdag omtalte han fenomenet taqiyah i et innlegg i Dagen . Han skrev at dette er et begrep innenfor shia–islam, som ofte har vært en forfulgt minoritet.

«Blant islamofobe har det imidlertid blitt til et begrep om noe de tror alle muslimer driver med og som handler om at muslimer ikke trenger snakke sant til ikke-muslimer. Dette har ingen basis i islam», hevdet Sultan.

Storhaug skrev sitt innlegg på rights.no som en respons til Sultan. I en epost til Dagen presiserer hun at det for henne bare var av interesse å påvise at islams tekster gir rom for taqiyah:

«Jeg har for øvrig ingen tro på at Sultan bevisst lyger/bruker taqiyya, og har heller ingen håndfaste indikasjoner på at bruk av taqiyya skulle være utbredt blant vanlige norske muslimer».

INGEN BASIS: Shoaib Sultan (t.v.) avviser at forestillingen om at muslimer kan lyve til ikke–muslimer, har basis i islam. Foto: Fredrik Varfjell, NTB Scanpix

Les også: Hvor er løgnen, Shoaib Sultan?

– Absurd påstand

Boken der både Skartveit og Storhaug henter belegg for sine påstander, er Halvor Tjønns biografi «Muhammed – slik samtiden så ham». Historikeren Tjønn, som tidligere var journalist i Aftenposten, bekrefter Sultans framstilling av at taqiyah er anerkjent av shiaer, men for å unngå å falle som ofre for forfølgelse fra sunni–muslimsk side.

– Så blir det jo et tolkningsspørsmål hvordan man skal se på dette i dag. Enhver ekstrem retning, og det gjelder jo ikke bare blant muslimer, opptrer jo fordekt, sier Tjønn.

Som sammenlikning viser han til hvordan AKP–ml opererte i Norge fra slutten av 1960–tallet.

Tjønn påpeker at det er flere eksempler på at Muhammed brukte det man i dag vil kalle ekstreme virkemidler i den voldelige perioden av livet sitt. Et eksempel var da han sendte ut mordkommandoer for å ta livet av motstandere og påla sendemennene å opptre fordekt, ifølge de tidligste muslimske historikerne.

– For en fredelig muslim som ikke har noe uoppgjort med for eksempel det norske samfunnet, er dette selvfølgelig ikke en problemstilling, sier Tjønn.

En generell påstand om at muslimer kan lyve for ikke–muslimer, kaller han «absurd».

– Det må man holde seg langt unna å påstå. Men at ekstreme grupper benytter seg av dette, og da ikke minst voldelige islamister i dag, kan man hevde noenlunde uproblematisk, sier Tjønn.

Stående anklage

ANKLAGE: Kari Vogt oppfatter at det finnes en stående anklage mot muslimer om at de kan tillate seg å lyve. Foto: Erlend Aas, NTB Scanpix
Kari Vogt, som er en av Norges mest kjente islamforskere, bekrefter Sultans påstand om at taqiyah er et juridisk begrep som er blitt til blant shia–muslimer som har vært i mindretall.

– Det brukes sjelden eller aldri av sunnimuslimer, men i moderne tid er det enkelte sunnimuslimer som har overtatt det, sier Vogt som er nå pensjonert fra stillingen som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

Hun understreker at det dreier seg om et forsvarsprinsipp som bare kan anvendes hvis liv eller eiendom står i fare.

– Det er ikke noe prinsipp som åpner for løgn og for å skille mellom troende og vantro, slik noen populistiske framstillinger av det gir inntrykk av, sier hun.

Vogt avviser at muslimer har en generell adgang til å lyve hvis de mener det kan fremme islams sak.

– Dette er en stående anklage mot muslimer, at de sier noe i én sammenheng og noe annet i en annen sammenheng, men det er ingenting i islamsk lovgivning som gir dekning for dette, sier hun.

Den samme forståelsen har høgskolelektor Jan Rantrud ved NLA Høgskolen, som har islam som et av sine fagområder.

– Alle som skal forsvare sin egen sak, enten det er muslimer eller kristne, kan finne på å lyve. Men jeg tror ikke det er noe spesielt for islam, sier Rantrud.

Historieprofessor Knut Vikør ved Universitetet i Bergen, som er ekspert på islamsk lov, poengterer at taqyiah gjelder . I teorien mener han det kan tenkes at man kan anvende det i andre situasjoner der det er behov for beskyttelse.

– Men det er aldri snakk om å lyve for å fremme islam, understreker Vikør.

– Det kan ikke allmenngjøres.

Etisk unnasluntring

Dosent Jan Opsal ved Misjonshøgskolen registrerer stadig påstander fra islamkritiske kretser om at muslimer under visse forhold har rett til å lyve.

– Resonnementet har to komponenter. Det ene er at man anklager islam for å ha en splittet etikk, som vil si at det gjelder andre etiske regler innad enn utad. Det andre er at hensikten helliger midlet, sier Opsal.

Han mener det er opplagt at det finnes enkelte muslimer begrunner eller forsvarer sine brudd med islamsk etikk med nettopp taqiyah.

– De kan tenke at det ikke er så farlig å snyte på skatten eller stjele hvis det rammer et samfunn som er vantro. Men dette er en type etisk unnasluntring, eller legitimering av handlinger som uten tvil er etisk gale, som man også kan finne i kristne kretser, sier han.

«Nødløgnsinstitutt»

Opsal beskriver taqiyah som et «nødløgnsinstitutt» på linje med det norske motstandsfolk benyttet seg av under krigen da de ble forfulgt og torturert av nazimyndighetene.

– På spørsmål om de var med i motstandsarbeidet, svarte de nei. For oss er de nasjonalhelter. De begikk etisk sett en mindre synd for å berge et større gode, sier dosenten.

– Men er det tradisjon for at taqiyah er blitt misbrukt?

– Bruk og misbruk bør en se i forhold til hva som er representativ lære. Hvis man vil vite hva som er kristen lære, spør man hva representative kristne ledere lærer. Og alle representative muslimske lærde som jeg kjenner til, fordømmer misbruk av taqiyah, sier Opsal.

Krigstilstand

En annen sak er hvordan radikale muslimer vil tenke om lojalitet til et ikke–muslimsk samfunn.

– Noen radikale muslimer vil si at de er i krig med alle samfunn som styres etter sharia. Det er en type ideologi som rendyrker det gamle skillet mellom islams hus og krigens hus. Disse benekter muligheten for at muslimer som minoritet kan leve i fred med et ikke–muslimsk samfunn, sier Opsal.

Denne tankegangen finner dosenten blant annet hos den innflytelsesrike islamistiske ideologen Said Qutb, som ble henrettet av egyptiske myndigheter i 1966.

– Ut fra hans ideologi, behøver muslimer ikke snakke sant i ikke–muslimske samfunn, for man er i krig med dem, sier Opsal.

I dag tror han man vil finne liknende tenkning hos terrorbevegelser som Boko Haram, Islamsk Stat, Taliban og al–Qaida.

– Alle disse vil systematisk gjøre bruk av løgn for å skjule sine bevegelser og aksjoner, ikke minst pengestrømmer hvis det tilflyter dem finansiering utenfra. Men jeg ser aldri i tekstene deres at de viser til taqiyah. De viser bare til krigstilstanden, sier Opsal.

På denne bakgrunnen mener han islamkritikerne som trekker fram taqiyah som et gjengs fenomen, gjør det mer utbredt og representativt enn det faktisk er.

al-qaida,is,boko haram,radikalisering,misjonshøgskolen,knut vikør,nla høgskolen,islamister,halvor tjønn,taqiyya,muhammed,koranen,human rights service,hege storhaug,kjell skartveit,løgn,islam,Islamfrykt,jan rantrud,kari vogt,norge,shoaib sultan,jan opsal,muslimer,sharia