Jubler for tungetale i indremisjonen

På arbeidermøtet til Indremisjonsforbundet (ImF) ble det båret fram et budskap i tunger. – Lite omstridt, sier generalsekretær Erik Furnes.

Tungetale blir praktisert i ulike kristne sammenhenger, men har særlig vært forbundet med Pinsebevegelsen. Der har imidlertid tungetalen fått trangere kår de siste årene, spesielt på storsamlinger. Dagen har flere ganger vært til stede på Led, som er pinsebevegelsens Ledersamling, uten at det har vært budskap i tunger.

– Men det betyr ikke at vi ikke tillater det, understrekerSigmund Kristoffersen, som leder Pinsebevegelsens Lederråd.

Han synes det er fantastisk at ImF har åpnet mer opp for åndelige gaver på sine samlinger.

– Tungetale er jo ikke bare for pinsevenner, men for hele Guds folk.

KOMMENTAR:Misjonens lim og drivstoff

Kristoffersen har opplevd at tungetale praktiseres i flere kristne sammenhenger, også i Den norske kirke. Det skjedde ikke i hans oppvekst.

«Vær stille»

Tungetalen på Arbeidermøtet tirsdag, kom i etterkant av bibeltimen. Forkynner Olav Eikemo fikk et budskap og tolket det selv. En setning som gikk igjen et par ganger, var denne: «Mine elskede barn, vær stille».

Eikemo har arbeidet i Indre­misjonsforbundet siden 1992, og har hatt tungebudskap både på sommerstevne, generalforsamling og på Arbeidermøtet i regi av Indremisjonen.

– Det er ikke så veldig vanlig, men jeg har i alle fall hatt frimodighet, sier han.

Eikemo forteller at han har fått gode tilbakemeldinger de gangene det har skjedd, og at han kjenner det på seg når et budskap skal fram.

– Et kjennetegn er hjertebank. I dag kjente jeg det veldig sterkt.

Forkynneren understreker at det er viktig at budskapet tydes. Da han selv fikk tungetale, ba han også om å få gaven til å tyde.

– Har det blitt større åpenhet for Åndens gaver i Indremisjonsforbundet?

– Ja, det tror jeg, men de blir for lite brukt.

– Mer spenninger før

Erik Furnes bekrefter at tungetale og profetisk tale er lite omstridt, men at det var mer spenninger rundt det for noen år siden.

– Da var det noe som kunstig ville presse det fram, fordi det var viktig å synliggjøre at «vi er fri». Jeg har selv vært til stede på et møte der tungetalen var avtalt spill, opplyser han.

LES:Etterlyser mer åndsdåp og tungetale

Ifølge Furnes skjer det dann og vann på storsamlinger at det gis åpning for respons. Ikke så rent sjelden kommer den i form av et tungebudskap.

– Jeg har aldri opplevd at noen har kommentert det negativt. Noen spør seg jo om det å bære fram et budskap i tunger og å tolke samtidig er etter «boka», men jeg tenker at det går an å ha flere gaver.

Furnes forteller at tungetale tidligere kunne bli oppfattet som en villfarelse, men understreker at den faren er ufattelig liten i Indremisjonsforbundet.

Mangel på orden

– Har det blitt mer utbredt med årene?

– Nei, det vil jeg ikke si.

– I deler av Pinsebevegelsen har de valgt å ta tungetalen ut av storsamlingene. Hva tenker du om det?

– Jeg har selv vært i sammenhenger der tungetalen har hatt stor plass, og der det har vært ropt nede i salen. Kanskje har det vært en mangel på orden, som Bibelen skriver om. Jeg forstår pinseledere som vil skape en ordning i storsamlingene av hensyn til ufrelste som kommer inn på møtene, sier han.

– Uvanlig

Johannes Kleppa, som har skrevet flere bøker om Indremisjonens historie, mener at tungetale er uvanlig i den sammenhengen, men at det ikke er kontroversielt. Tungetalen på arbeidermøtet oppfatter han ikke som et uttrykk for en ny praksis, men som et sjeldent innslag.

– Hadde jeg vært der, ville jeg nok ikke reagert negativt på det, så lenge budskapet tydes.

Kleppa underviser i perioder ved Fjellheim bibelskole i Tromsø. Når Dagen ringer, har han undervist om tungetale og tydning tidligere på dagen.

– Indremisjonen har alltid definert seg som en nådegavebevegelse, og det har alltid vært åpning for Åndens gaver der. Men akkurat når det gjelder tungetale og tydning, har det vært lite av det. Jeg tror nok det er grunnlag for å si at det har blitt mer åpning og frimodighet med siste generasjon, uten at det har vært de store endringene.

Selv husker han ikke tungetale fra sin barndom.

– Det var noe som begynte å komme på 60- og 70-tallet. Personlig vet jeg om flere som bruker det i sitt andaktsliv, men som ikke bruker det offentlig. Avdøde Øivind Andersen, lærer ved Fjellhaug bibelskole i mange år, var en av dem.

Vanlig å forklare

Sigmund Kristoffersen forteller om ulik praksis av tungetale i Pinsebevegelsen. På en konferanse med flere tusen deltakere må det være orden. Derfor ber de folk som deltar på Led om å gå fram til møteleder og avklare på forhånd.

– Det er en praksis som brer om seg, tror han.

Kristoffersen er godt kjent med at enkelte pinseforsamlinger har innført forbud mot tungetale på gudstjenestene, og nevner konkret Salt Bergenskirken og Intro-menighetene.

– Det er gjort av hensyn til kirkefremmede. Men tungetalen praktiseres også der, bare i litt mindre sammenhenger.

– Har det blitt mindre tungetale med årene i Pinsebevegelsen?

– Nei, jeg tror ikke det. Men praksisen har endret seg noe. Det skal ikke lenger styres fra benkeradene, og møteleder og forkynner har ansvar for at det skjer på en god måte. I en del sammenhenger er det også vanlig praksis å forklare hva tungetale er, og gi en bibelsk forståelse av det, sier ­Kristoffersen.