– Kirka er bortebane for mange menn

Jesus er en virkelig superhelt. Hvorfor går da så få menn i kirken? undrer offshoreprest Anne Berit Mathisen. Hun møter mange menn som tror, men få som setter sin fot i en menighet.

Etter tre år som prest i Nordsjøen og fem år i militæret, har hun et visst grunnlag for å uttale seg om menns trosliv. På begge arenaer har hun møtt nesten bare menn.

Hun har også vært «allmennpraktiserende» prest, i en vanlig menighet, så hun kan kontrastere sine observasjoner fra de typisk mannlige arbeidsplassene.

Både i oljevirksomheten til havs og i militæret er det godt over 90 prosent menn. I disse maskuline miljøene har hun oppdaget mye gudstro, men stor mangel på menighetsdeltakelse. Hun mener å ha funnet noen av årsakene, noe hun snakker om på Oase-seminaret.

Har en tro

– Jeg oppdaget at mange av dem jeg treffer, har en tro, men de har ikke funnet seg til rette i et trosfellesskap. «Kona mi går i kirka, og ungene går der, men jeg er hjemme og kjører gravemaskin», sa en mann til meg. Og det er ikke Gud det er noe galt med. Mange menn har ikke noe imot Gud, så det er ikke mangel på tro som gjør at de ikke går i kirka. Men det er noe som gjør at kirke er bortebane for dem, sier Mathisen (41).

LES: Ser ingen vasstette skott

Hun er ikke forsker og har ikke alle forklaringene, men inntrykkene etter fem år i militæret og tre i Nordsjøen er tydelige. Gud kan være ok, men det er verre med kirka.

– Endre pedagogikken

– Jeg har et veldig hjerte for disse gutta som er min menighet. Det er min store drøm at de skal oppdage at kirka er hjemmebane, uten at de må endre seg og bli femi først. De må få komme som de er og kjenne at det de finner der, appellerer til dem. At det passer til deres maskuline selvoppfatning.

– Hva må til?

– Jeg tror vi må endre pedagogikken i kirka. Den er skreddersydd for kvinner. De tar til seg trosopplæring, den er veldig lik skolepedagogikken, og den passer for folk som er flinke til å sitte stille og lytte. Jentene er flinkere til det enn guttene. Vi lærer forskjellig, og hjernene våre er ulike. Menn lærer bedre ved å se og ved å gjøre, påpeker Mathisen.

Hun understreker at dette handler om å anerkjenne forskjellighet, ikke at det ene kjønnet er smartere enn det andre.

– Det er ingen forskjell i IQ mellom kvinner og menn, men undervisningen både i skolen og i menigheten er mest damevennlig, hevder hun og kommer med en bekjennelse:

– Jeg syndet litt selv som konfirmantprest da jeg ba gutter lese høyt. Der ligger jentene et hode foran, og de som opplever at de er kompetente til å lese høyt, vil ha lavere terskel for å opptre. Det vil også være de som trives best med undervisningen, sier hun.

LES OGSÅ: Motbakke i Oases økonomi

Konfirmasjonen er ofte siste gang man ser unge gutter i kirka.

– Når de er ferdigkonfirmert, er det en stor prosent som takker for seg. Tallenes tale er tydelig. Vi mister flere gutter enn jenter, og det er flere kvinner enn menn i menighetene. Men det er altså ikke fordi menn er mindre troende eller åndelige. Jeg er helt sikker på at Gud har utrustet oss likt når det gjelder å utvikle en tro og å kunne erkjenne Gud.

Ikke vitenskapelig

Hun understreker at seminaret ikke er noen vitenskapelig forelesning, selv om det finnes et visst tallmateriale. Statistikken for kirkesøkningen viser for eksempel en klar kjønnsubalanse de siste 20-25 åra.

– Dette er erfaringsdeling, i tillegg til at jeg har snakket med en psykolog, en kjønnsforsker og en doktor i teologi. Summen av det jeg ser, er at kirka pr. dags dato framstår mer kvinnevennlig enn mannevennlig.

Mathisen mener dette er et unødvendig motsetningsforhold.

– Jeg avslutter seminaret med å si at Guds rike er stort. Der er det ikke plassmangel. Der kan man være så femi man vil og så maskulin man vil. Det viktige er at vi får være sant menneske. Det er ikke bra hvis en mann opplever at han må parkere testosteronet på kirketrappa og bare kan være halve seg selv når han går inn. Det er et faktum at kirka er mest populær blant akademiske kvinner. Det er mest kvinner overalt i kirken.

– Bortsett fra på toppen?

– Ja, der er menn i flertall.

– Vil det si at menn ville komme hvis de fikk lede?

– Jeg tror ikke det er det som skal til. De fleste menn er ikke ledere på jobb, men de går på jobb likevel. De trenger ikke være ledere, men de trenger å få være mann.

Mye aktelse

Mathisen har funnet mye aktelse for Gud og kristen tro både som feltprest på flystasjonen på Bardufoss og på oljeplattformene. Her har hun vært tett på mannskaper i en røff hverdag, med mye svette, olje og sot. Språk og omgangstone kan også være upolert.

– Jeg treffer dem på deres arbeidsplass, enten det er i verkstedet på plattformen, i en kran eller på boredekket. Jeg har tidligere hatt gudstjenester i hangarer, og nå på skips- eller helikopterdekk. Da er de vant med rammene rundt. De er på hjemmebane. Det har vært fantastiske opplevelser. Troen kommer hjem til dem. Vi har aldri trengt kirkebygg for å bygge kristne fellesskap. Bygningen er ikke det viktige, og Guds ord er likeverdig på boredekk og vigsla rom. Jeg blir like bønnhørt når jeg er oppe i en kran som i sakristiet.

Følelsesspråk

Mathisen mener det har skjedd en endring fra da hun var yngre. Ett tegn på dette er hva slags sanger og hva slags tekster som synges, ikke minst i karismatiske kretser, som på Oase, hvor hun har vært de siste åtte årene.

Hun legger fram et sangark med den opprinnelig engelske sangen «Draw me close to you». På norsk innledes den slik: «Dra meg nær til deg».

– I vår tid er det veldig mye lovsang, og denne og andre sangtekster som vi synger, har et veldig følelsesspråk, et kjærlighetsspråk. Det er lidenskapelige kjærlighetssanger til Jesus. Vi hadde ikke et sånt språk da jeg vokste opp. Dette er en ny trend, og jeg har fått bekreftet at dette mange ganger er fremmedgjørende. Hvor mange menn er det som vil synge til Jesus at «Du er så vakker» eller at de vil «falle i Jesu armer»? Dette er vanskelig for de fleste menn og noe de aldri ville finne på å si til en annen mann. Salmespråket er et steg nærmere mannen. Det er veldig høytidelig, men ikke så feminint som de moderne tekstene. I menigheten der jeg går når jeg er i land, kan jeg se utenpå mennene at de vrenges på innsida på grunn av sånne tekster.

Høy machofaktor

Mathisen tenker at dette er ekstra ille fordi «Jesus har så høy machofaktor», som hun uttrykker det.

– Enhver mann med skyhøyt testosteron, kan finne sin gudlikhet i Jesus.

– Det var ikke så feminint å rydde templet, nei?

– Nei, men det er ikke bare det. Han er den eneste virkelige superhelten. Han har reddet verden! Hvor macho er ikke det? Og Jesus favner alt, både det feminine og alt det maskuline.

Ikke en av gutta

Mathisen jobber blant menn, og hennes tilstedeværelse settes pris på i disse miljøene. De skulle gjerne hatt flere kvinner i sin midte, fordi det gjør noe med miljøet på arbeidsplassen. Men hun benekter at jobben hennes i mannsmiljøer, gjør henne til en av gutta. Derfor mener hun også at ballen ligger hos andre når det gjelder å gjøre menighetene mer mannsvennlige.

– Jeg kan ikke starte mannsarbeid siden jeg ikke er mann, men jeg kan snakke om det jeg har observert og stille meg på sida og være en som heier på dette.

– Ser du tendenser i fastlands-Norge til at menigheter fanger opp menn bedre?

– Det er få tendenser, men i Imi-kirken i Stavanger har de startet en godhetsfestival. Den har spredd seg til omkring 20 menigheter. Dette er diakoni i med hammer, sag og motorsag, og det er et genialt mannsvennlig tiltak.

Likhet også

– Det viktigste når du forsker på kjønnsforskjeller, er å finne ut hvor mye likhet det er mellom kjønnene, og også hvor stor variasjon det er innenfor hver gruppe. Menn er mest konkurranseorientert, men de minst konkurrerende mannfolka, er mindre konkurrerende enn snittet av kvinner. På samme måte vil noen menn favne hele Oase helhjertet og ha det som plommen i egget her, mens noen kvinner synes Oase er for dillete. Skillet går ikke alltid på kjønn, sier Mathisen.

– Variasjoner

– Det er en utfordring at det blir for feminint for menn i kirken. Samtidig er det utfrodrende noen steder at kvinner mangler identifikasjonsfigurer, mener Stein Reinertsen, biskop i Agder og Telemark. Han ser at det er variasjoner fra sted til sted når det gjelder å skape uttrykk som passer både menn og kvinner.

– Kirken må være et sted der alle kan føle seg inkludert, sier han og anerkjenner offshoreprest Anne Berit Mathisens referanser. Han mener feminisering er mest utfordrende i barne- og ungdomsarbeidet der mange gutter dessverre faller fra.