Viviane Amsalem vil skilles. Hun lever i et kjærlighetsløst ekteskap. Men som jødisk kvinne er hennes rettigheter begrenset. Fra filmen «Vivianes kamp». Foto: Filmweb.no

En gift kvinnes kamp for friheten

Skilsmisse i religiøse sammenhenger er en vanskelig sak, også innen kristendommen. Det er mange meninger om skilsmisse som løsning. Men en slik berøvelse av friheten, av egenverdien og selvbestemmelsen som Viviane opplever, er det vanskelig å kunne applaudere. Her er religionen på avveie.

Tittel: Vivianes kamp

Regi: Ronit Elkabetz, Shlomi Elkabetz

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Skuespillere: Ronit Elkabetz, Menashe Noy, Simon Abkarian, Sasson Gabay med flere.

«Vivianes kamp», som filmen heter på norsk, har premiere denne uken.

Det er ikke ofte israelske filmer settes opp på norske kinoer, men det skjer. Da er ofte tema konflikten mellom palestinerne og Israel. De filmene som ikke tar for seg den konflikten, handler ofte om samfunnskonflikter hvor religionen brytes mot det sekulære samfunnet.

«Vivianes kamp» handler om religiøse kvinners rett, eller manglende rett, til skilsmisse.

Hele filmen foregår i rettssalen. Religiøse dommere skal avgjøre om Viviane kan innvilges skilsmisse fra sin mann. Hennes liv og levne blir dissekert, hennes anstendighet og verdighet satt under sterkt press.

I starten av filmen har Viviane ikke levd med sin med på tre år. Han har, etter hennes utsagn, ikke snakket med henne hele denne tiden.

Selv om den religiøse rettsinstansen har preg av en domstol, så er det et stort men; Viviane kan kun få en skilsmisse hvis hennes mann sier ja til det. Gjør han ikke det har retten ingenting de skal ha sagt.

Da Dagens korrespondent så filmen i Jerusalem, reagerte det israelske kinopublikumet nærmest med raseri over den nedverdigende behandlingen en sekulær kvinne får i rabbinerdomstolen når hun ber om skilsmisse fra sin ortodokse mann. Bildet er fra filmen «Vivianes kamp».

De kan komme med en dom om at han skal gi henne det, men vil han ikke, forblir de gift. Og mannen til Viviane er en religiøs stabukk. Blander du opp en god porsjon bitterhet, en dose ulykkelig barndom og en bøtte med usikkerhet, får du en mannsperson som ikke er av den medgjørlige typen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da er det jo heldig, for ham, at han beskyttes av religiøse lover og sedvaner som fratar kvinnen alle rettigheter og anser henne som mannens eiendom.

Filmen tar naturlig nok side for kvinnen, men forteller også om årsaker til at mannen er blitt som han er blitt.

De religiøse standardene for hva et godt ekteskap er blir blottstilt. Det samme gjør standardene for hva som kan gi skilsmisse.

Viviane lever ikke i et voldelig ekteskap, det er ikke misbruk eller slåssing. Men hun elsker ham ikke, det har hun ikke gjort siden bryllupet, da hun var 15 år. Det er de små tingene - aldri bli sett, alltid kritisert, aldri bli tatt på, aldri spurt om hvordan man har det - som gjør at hun må ut.

Dette er blitt en intens film om et menneskes kamp for sin egen frihet. Som publikummer blir man sliten av de religiøses prat, deres utøvelse av makt over kvinnen og avmakt over mannen.

Ekteskapet til Viviane er blitt en krig, det handler ikke lenger om tro. Men blir publikum slitne, er Viviane enda mer sliten. Skuffelser, en mann som trenerer og et regelverk som reduserer henne til en gjenstand.

Filmen er enkel i sin presentasjon, men subtilt og intenst levert av skuespillerne. Et kammerspill med trøkk.

Skilsmisse i religiøse sammenhenger er en vanskelig sak, også innen kristendommen. Det er mange meninger om skilsmisse som løsning. Men en slik berøvelse av friheten, av egenverdien og selvbestemmelsen som Viviane opplever, er det vanskelig å kunne applaudere. Her er religionen på avveie.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Se filtraileren her: