Savner mer klar tale om motivasjon for diakoni

Pasienter som kommer til en diakonal institusjon, merker ikke lenger nødvendigvis at den har et kristent utgangspunkt. Forsker mener motivasjonen for driften kan gjøres klarere.

Fra siste halvdel av 1800-tallet og framover til de første tiårene etter krigen ble det etablert en rekke diakonale organisasjoner i Norge.

– De hadde en helt distinkt kristelig begrunnelse. Hva er igjen av dette? spør Harald Askeland, som er professor ved VID Vitenskapelige Høgskole.

I dag disputerer han for doktorgraden ved Menighetsfakultetet. Temaet er særpreg og ledelse ved diakonale institusjoner.

Lite utforsket

I forskningsarbeidet har Askeland studert Diakonhjemmet sykehus i Oslo og Røysumtunet på Hadeland. Sistnevnte er en liten institusjon som tilbyr tjenester innenfor områdene epilepsi og psykisk helse.

– Det har vært mange meninger om hva som kjennetegner diakonale institusjoner, men det er egentlig lite utforsket, sier Askeland.

– Det som fremdeles er særpreget, og som har tatt litt ny vind i seilene de siste 20 årene, er en distinkt begrunnelse for driften som er trosbasert. Dette er i særlig grad knyttet til at kjerneverdier springer ut av og gis en begrunnelse i den kristne trostradisjon, sier Askeland.

Nestekjærlighet

Mens den personlige troen til den enkelte ansatte tidligere var framhevet, er det nå mer en allmenn begrunnelse på institusjonsnivå som er knyttet til kristne symbolfortellinger, først og fremst den barmhjertige samaritan og ideen om kristen nestekjærlighet.

– I velferdsstaten generelt kan vi ikke forstå nestekjærligheten løst fra Vestens kristne og humanistiske historie, sier han.

Samtidig tror han bevisstheten om dette bakteppet, ikke minst innenfor diakonale institusjoner, kunne vært enda sterkere.

Felles forståelse

De diakonale institusjonene skiller seg også fra de offentlige ved at de har blant annet kapell og sykehusprester.

– Dette kan også andre ha, men rommene og særlig tjenestene, inkludert diakon, er noe tydeligere. De diakonale institusjonene har en tilstøtende struktur som supplerer eller inngår i det faglige tilbudet, sier Askeland.

På institusjonene han har undersøkt, opplever han at det blant ansatte er en relativt utbredt bevissthet om at arbeidsplassen har et kristent verdigrunnlag.

– Noen kan ha vansker med å tenke at de arbeider i regi av kirken. Men mitt inntrykk er at det er helt uproblematisk å tenke at institusjonen er motivert av kristen nestekjærlighet, sier han.

Tydelig begrunnelse

Den fremste utfordringen han ser, er å fylle dette med innhold. Askeland påpeker at diakoner for et par generasjoner siden gjennom utdannelsen fikk en sterk bevissthet om at trosliv og faglighet skulle henge sammen.

– Diakonien er i dag mer basert på alminnelige profesjonelle standarder, sier Askeland.

Han mener dette utfordrer til å spørre om diakonien blir sekularisert.

– De diakonale institusjonene må våge å tenke at hvis vi skal være til stede i velferdsfeltet, så får vi være tydelige på begrunnelsen vår, sier han.

– For forsiktige

En slik tilstedeværelse finner han naturlig, siden kirken har sterk tradisjon for å ta et helhetlig ansvar for mennesket.

– Selv om vi skal holde oss til offentlige finansieringsmål, er det ingenting i spillereglene som sier at vi ikke kan være tydelige på eget verdigrunnlag. På mange måter er vi mer forsiktige enn vi har mulighet til, sier han.

Til sammenlikning viser han til at kommersielle aktører er svært tydelige på egne verdier, for eksempel at de ikke selger produkter som er utviklet ved bruk av forsøk med dyr.

– Innenfor kristne institusjoner har man nok hatt en tanke om at verdigrunnlaget nærmest ligger i veggene. Men jeg tror at hvis diakoniinstitusjonene skal overleve og ha legitimitet, må styre og toppledelse aktivt artikulere det diakonale og kirkelige utgangspunktet, sier han.

Profetisk røst

I forlengelsen av dette mener han institusjonene må tenke gjennom om de har mot og kreativitet til å drive også om de ikke skulle være fullfinansiert i framtiden. Som et eksempel til Kirkens Bymisjons behandlingstilbud for papirløse.

– Klarer vi å være pionerer og stifinnere blant grupper som ikke blir sett og tilgodesett i dag? Diakonien har tradisjon for å være en profetisk røst, sier han.