GOD GAMMEL ÅRGANG: Vidar Krist
...
GOD GAMMEL ÅRGANG: Vidar Kristensen (t.v.) og Åge Haavik foran Kristensen bokskap med gamle salmebøker. Foto: Stein Gudvangen
Samlende
 salmekamerater
Del
Vidar Kristensen og Åge Haavik har hver sin store samling salmebøker. De står ikke kun til pynt i hyller 
og skap, men er brukslitteratur.

Det lukter antikvariat når Kristensen åpner glassdøra til bokskapet i rekkehuskjelleren i Bærum. Her står gamle bøker pent på rekke. De utgjør bare en del av Kristensens fangst gjennom 40 år på utkikk etter norsk salmelitteratur. Han har over 300 bøker med stort og smått.

Haavik er ikke dårligere. Han har den største samlingen, hevder Kristensen. De møtes ved Kristensens skap og blar med følelse gjennom gulnede ark, mange preget av elde og lange tiders bruk.

Les: I dag starter hele Norges salmemaraton

I graven

– Se på denne, sier Kristensen og viser fram en smal salmebok med gotisk skrift. I ryggen er det en flenge. Det var vanlig at salmeboka fulgte den døde i kista. Hendene ble foldet om salmeskatten og ble med i graven. Men alle hadde ikke råd til ny salmebok, så de skar en flik av boklæret som den avdøde i stedet fikk gripe om.

Haavik og Kristensen står nærmest blanke i øynene og forteller om salmer og bøkene de er samlet i. Begge ble tidlig disponert for slikt og har jobbet med salmer i over fire tiår. Begge er også teologer og henter sin lønn hos Kirkerådet der Haavik (67) er seniorrådgiver på feltet gudstjenesteliv, liturgikk og hymnologi. Som forlagsredaktør i Verbum hadde han sterk befatning med forrige salmebokutgave, Norsk salmebok. I arbeidet med den nyeste, som kom i fjor, har han vært sentral som sekretær i den ansvarlige komiteen.

Kristensen (64) var forlagssjef i Credo forlag før han ble forfatter av bøker, salmer og sanger på heltid. Siden 2001 har han vært Kirkerådets mann. For den nye salmeboka har han vært prosjektleder. Når bokas 899 salmer skal avsynges på fjernsyn på NRK i helgen, er han til stede i Trondheim fra første til siste strofe.

Aarflots glød

Begge viser til et seminar tidligere Oslo-biskop Andreas Aarflot hadde da han var MF-lærer omkring 1970.

– Dette glødet Aarflot for. Vi ble skikkelig kjent med den norske salmearven, og det fikk fart i meg som salmeboksamler, sier Haavik.

Som tenåring leste Haavik om Misjonssambandets høvding Ludvig Hope som i en stor kjærlighetssorg ikke bare tydde til Bibelen, men også Landstads salmebok.

– Der fant han «åndelig føde og vakker lyrikk», sto det. Da sank boka i fanget mitt, for dette hadde jeg aldri tenkt over. Jeg begynte å lese i salmeboka for å se om det stemte. Siden har jeg fortsatt med det, sier Kristensen.

Kristensen salmeinteresse tentes i konfirmasjonstiden. På skolen skrev han en oppgave om salmediktere og lagde lister over hvem som hadde skrevet salmene i Landstads reviderte.

– Var det litt nerdete?

– Kanskje, men på alle fagområder trenger vi noen som behersker faget og kan mer om det enn folk flest. Jeg har andre ting jeg er mer nerdete på enn salmeboksamling. Jeg samler på kapadokiske mynter, for eksempel, sier Kristensen med et smil. Han holder seg til mindre gjenstander og mener det hadde vært verre med jukebokser.

– Noen må bygge på huset for å få plass til det de samler på, bemerker han. Det har han sluppet, selv om det bugner av bøker i stue, gang og kjeller. Og der blir kona medskyldig. Hun jobber i forlag.

Haavik greier ofte ikke å la gode boktilbud passere, men har en selvpålagt restriksjon. Skal det en bok inn i huset, skal det også en ut. Dette gjelder ikke salmesamlingen som også omfatter koralbøker. For Haavik er spillekyndig og tyr gjerne til tangentene i sitt salmearbeid.

Salmeinteressen er utvilsomt dyp og ekte hos begge. Det er også samletrangen.

– Det er den som tilsier at jeg vil ha den fillete greia som er brukt sønder og sammen av en hengiven sjel og som jeg ikke har i samlingen fra før. I tillegg er det kildemessige viktig, sier Haavik. Bøkene hans er virkelig i bruk. Han har mer materiale hjemme på Stabekk enn i Kirkens hus i Oslo, så det blir noen arbeidsdager hjemme.

Kristensen synes det er stort å komme over sjeldne bøker.

– Jeg har bøker som er signert av Landstad, Wexels og Andreas Hauge, Hans Nielsen Hauges sønn. Det er litt stas når salmebokutgiverne selv har skrevet i boka du finner på antikvariatet, sier han og forteller at det er blitt vanskeligere å finne godbitene nå. De koster også mer enn før.

– På loppemarkeder finner du også veldig mye artig, men gjerne under bordet, som i en kasse merket «Lite salgbar litteratur», sier Haavik.

Siden Luther

Det er bøker siden reformasjonen salmekameratene har i hyllene. Og Luther er sentral.

– Hans prosjekt var å skape salmer på folkespråket og å synge kristentroen inn hos folk, sier Haavik.

– Det er et pedagogisk middel?

– Ja, Luthers plan var å lage davidssalmer på folkespråket og i den folkelige sangform, «for at Guds ord kan forbli i folket, også ved hjelp av sangen», skriver han i 1523. Det er starten på den floden av salmer som finnes, sier han. Siden er det laget tusenvis bare i Norge.

– Sangene er de eldste spor av lutheriet i Norge, sier Kristensen, som påpeker at lutherske salmer ble sunget på norsk jord sågar før reformasjonen, deriblant bordvers.

Han mener Luther lyktes godt med sin plan. I 1569 kom Hans Thomissøns salmebok, den første offisielle salmeboka i Danmark-Norge, i 1699 Kingos salmebok. Petter Dass er en av de første norske salmedikterne, men fikk ikke noe trykket i sin levetid. Dog må noe ha vært mangfoldiggjort og memorert, for nordlandsprestens salmer var flittig sunget.

– Man skulle lære utenat, og Dass satte Luthers katekisme på vers for at folk lettere kunne lære den, sier Kristensen.

På 1600-tallet kommer også Dorothe Engelbretsdatter, datidens litterære kjendis ifølge Kristensen. Den bergenske prestedatter og salmedikter fikk sine salmer trykt i flere opplag, også mens hun levde.

Norske forfattere kom forsiktig inn i salmebøkene på 1700-tallet, selv om de skrev på dansk. Først etter 1814 skjedde det mer, men selv da gikk det lang tid før den første helnorske salmeboka forelå.

– Norge ble gjenoppbygd som selvstendig nasjon, fikk grunnlov, nasjonalbank, universitet og offentlig forvaltning på norsk, og trengte også et gudstjenesteliv på vårt eget språk. Vi må likevel konstatere at selv 1814 ikke var nok for at vi skulle få en norsk salmebok, sier Haavik.

Wilhelm Andreas Wexels prøvde i 1840, og Johan Sebastian Welhaven lagde «antydninger til et forbedret Psalmeverk» samme år, men den første gjennomarbeidede salmeboken ble «Landstads kirkesalmebog» i 1870.

Ord til troen

– Hva har salmeskatten betydd?

– Den har hjulpet folk til å finne ord for sin tro, ord som taler inn i ulike situasjoner i livet deres, til trøst, men også til formaning. Salmene gir et språk for troen for veldig mange. I tillegg gir salmene en veldig fellesskapsopplevelse når de synges, sier Kristensen.

– Vi har alle i sjelens hus et innerste rom hvor vi oppbevarer våre høyeste gleder og dypeste sorger. Jeg tror ikke det går an å si at folk flest også oppbevarer salmer der inne, men veldig mye erfaring tilsier at salmene rører ved noe som når helt inn dit. Da snakker jeg også om mennesker langt ut over de aktive kirkegjengere, sier Haavik.

– Hva er det med salmen som gjør at den går slik hjem?

– Det er de vakkert formede ordene kombinert med det som også er «en synderlig Guds gave», musikken, enheten av to kunstverk, diktet og komposisjonen, som har funnet hverandre i en god symbiose. Men salmen er ikke fullført før den lyder, understreker Haavik.