HEDERLIG: Det er mye godt å si
...
HEDERLIG: Det er mye godt å si om Bill Johnson (bildet). Jeg har snakket med ham et par ganger, og opplever ham som en hederlig og varmhjertet mann. Han er åpen om sine motiver og sin agenda, og er godt i stand til å gjøre rede for seg når han blir spurt, skriver . Bildet er fra det omtalte besøket i Redding i 2005. Foto: Tarjei Gilje
Bill Johnson og Guds nærvær
Del
Måten Bill Johnson skriver om Guds nærvær på er sårbar fordi vektleggingen kan bli forskjøvet bort fra evangeliets kjerne.

Andmeldt bok: Bill Johnson, Gi rom for Guds nærvær. Proklamedia 2014, heftet, 217 sider.
Til høsten er det ti år siden jeg besøkte Bethel-menigheten i Redding, California. Såvidt jeg vet var vi den gangen den første større norske gruppen som besøkte den da ganske ukjente menigheten.

Det var på mange måter et interessant og lærerikt møte med en menighet som senere har blitt langt mer profilert, ikke minst her i landet. Dagen har flere ganger fortalt om den ganske store innflytelsen Bethel, Redding har i deler av norsk kristenhet, senest nå på tirsdag.

Det er i seg selv ganske fascinerende å se hvilket spekter av norske kristenledere som en eller flere ganger har krysset Atlanterhavet for å dra til Redding.

Særpreger

Denne uken er pastor Bill Johnson på sitt tredje norgesbesøk. I den forbindelse har jeg funnet frem boken «Gi rom for Guds nærvær». Den er opprinnelig fra 2012, men kom på norsk i fjor. Så langt jeg kan se, gjenspeiler denne boken en god del av det som særpreger både Bill Johnson og menigheten han står i spissen for.

Og det er mye godt å si om Bill Johnson. Jeg har snakket med ham et par ganger, og opplever ham som en hederlig og varmhjertet mann. Han er åpen om sine motiver og sin agenda, og er godt i stand til å gjøre rede for seg når han blir spurt. Han er trygg på sin egen posisjon, og forteller åpent om hvordan han har kommet dit han er.

Guds oppdragelse

Da jeg besøkte Redding, var menigheten på vei ut av Assemblies of God, den største amerikanske pinsebevegelsen. Så langt jeg har kunnet se, hører Bethel-menigheten teologisk sett til et sted mellom pinsebevegelsen og trosbevegelsen.

Det er ikke minst vektleggingen av og synet på helbredelse som fører til denne vurderingen. Bill Johnson opplevde selv at faren hans døde av kreft kort tid før jeg var i Bethel, og fortalte på den tiden med tårer om smerten ved å se faren lide. Dette styrket nok overbevisningen hans om at Gud ikke vil sykdom, og at det aldri er Guds «skyld» når noen ikke blir helbredet.

Det er ikke riktig å plassere Bill Johnson i kategori med Kenneth Hagin og den klassiske trosbevegelsens lære om å ha rett på helbredelse, men likheten er likevel til stede på flere punkter. Johnson har gjentatte ganger gått kraftig i rette med kristne som mener at sykdom skulle være uttrykk for Guds oppdragelse.

Allestedsnærværende

Det jeg likevel oppfatter som enda mer grunnleggende i Johnsons tenkning og forkynnelse, er det som kommer til uttrykk i denne boken. Han skriver engasjert om Guds nærvær, og prøver flere ganger å konkretisere hva han mener med det. Johnson snakker om fem nivåer av nærvær:

Først at Gud er allestedsnærværende, dernest at Den hellige ånd bor i alle gjenfødte kristne. Det tredje nivået finner sted når troende er samlet i hans navn, mens det fjerde nivået finner sted «når Guds folk lovpriser ham».

Det femte nivået illustrerer Johnson med historien fra 1. Kongebok om da Salomos tempel ble innviet og prestene ikke klarte å gjøre sin tjeneste.

Tanken om at den allestedsnærværende Gud kommer nær, er ikke ukjent. Man kan bruke forskjellige uttrykk for å beskrive det, men Bibelen er full av eksempler på Guds ekstraordinære inngripen i historien.

Så uten å ta stilling til selve nivådelingen Johnson opererer med, er den grunnleggende tanken mulig å følge. I praksis tror jeg likevel dette er et av de mest sårbare premissene i Johnsons forkynnelse. Ikke fordi det han sier i seg selv innebærer noe dramatisk avvik, men fordi vektleggingen kan bli forskjøvet bort fra evangeliets kjerne. Ikke først og fremst hos Johnson selv, han fremstår godt forankret i evangeliet, men hos hans etterfølgere.

Bibelkunnskap

Blant dagens unge kristne er bibelkunnskapen på et klart lavere nivå enn for en generasjon og to siden. Og da kan vi legge til grunn en ganske raus forståelse av «unge». Samtidig lever vi i en tid hvor interessen for dogmatikk er lav, og interessen for sterke opplevelser desto større.

Johnson har nok rett i at vi i vestlig protestantisk kristenhet har lagt for stor vekt på det intellektuelle og for liten vekt på det han kaller «åndelige og sanselige evner». Flere ganger skriver han om både synd og om tilgivelse, men den eksplisitte vektleggingen i denne boken er ikke knyttet til en dyp og sterk identifikasjon med Kristi kors.

Johnson konstaterer tidlig i boken at «Å lære å bære Guds nærvær er den største utfordringen i kristenlivet». Han snakker om å «være vertskap for ham». Herav bokens originaltittel, «Hosting the presence». Johnson hevder også at dette nærværet er «det sentrale temaet i Bibelen». «Alt her i livet koker ned til dette ene - hvordan vi forvalter Guds nærvær», skriver han.

Åndelige trender

Til dels kan nok eventuelle uenigheter forstås som ulikheter i ordbruk. Men det er grunn til å spørre om hvordan en slik måte å snakke om Guds nærvær på korresponderer med vår tids åndelige trender.

Johnson skriver at «Følelser er fine, men ikke pålitelige indikatorer på Guds nærvær og virke». Det er en viktig påpekning. Men så skriver han videre:

«Men det finnes en følelse som er mer enn en følelse, og som ærlig talt kan virke uavhengig av vår emosjonelle tilstand. Det er Den hellige ånds sinnsstemning som vi kan bli så ett med at vi beveger oss i takt med ham».

Igjen tror jeg vi gjør klokt i å lese dette velvillig. Men likefullt frykter jeg hva en slik tilnærming kan føre til. Nemlig at en opplevd åndelig intuisjon kan bli en erstatning for å kjenne Guds ord. Hvis man først skal snakke om nivåer av Guds nærvær, bør det være ganske godt etablert hvilke kriterier man opererer med for å vurdere dette. Og det synes jeg ikke det blir gjort tilstrekkelig rede for i denne boken.

Himmelske tilstander

I Fadervår lærte Jesus disiplene sine å be «La riket ditt komme, la viljen din skje på jorden slik som i himmelen.». Et av spørsmålene som mange, ikke minst i den karismatiske kristenheten har stilt, er hvor store innslag av himmelske tilstander vi kan få på jorden. Hos Bill Johnson handler dette særlig om det vi gjerne kaller det overnaturlige. «Uten mirakler representerer vi ikke Faderen godt nok», skriver han. Noe av Johnsons grunnleggende agenda er å alminneliggjøre det vi ser på som ekstraordinært.

Bibelens evangelier inneholder en hyppighet av mirakuløse hendelser som ikke akkurat tilsvarer det vi har erfart her i landet i nyere tid. Bill Johnson arbeider for at slike tilstander skulle være mer normale også hos oss. «Vi har fortsatt til gode å leve i det som allerede er blitt åpenbart for oss. Jeg tror dette også betyr at det er flere sider ved Den hellige ånd vi fortsatt ikke har oppdaget», skriver han. På den ene siden kan det virke ganske hovmodig å tro at vi i vår tid skal oppdage noe som kristne gjennom 2.000 år før oss ikke har oppdaget. På den annen side er det sant, som kirkefaderen Tertullian sa, at «Gud er alltid større».

Mye godt å hente

Det er mye godt å hente fra Bethel, Redding. Også for dem som ikke regner seg som pinsevenner. Og vi må ikke bli så selvtilfredse i vår egen teologiske tradisjon at vi tror at vi har noe slags patent på ekte kristendom her i landet.

Men på den annen side hadde jeg gjerne sett en mer åpen og grundig refleksjon hos de mange norske kristenlederne som har besøkt Redding om hva de faktisk tar med seg derfra. For hvis Guds nærvær blir forvekslet med sterke følelser på kristne møter, er veien til åndelige avsporinger kort. Jeg hadde gjerne sett at også Bill Johnson selv tok dette tydeligere opp i boken sin.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen