Uenige om behov for bistandsminister

– Gammeldags tenkning. Det er Høyres reaksjon på at det kristne bistandsmiljøet etterlyser en egen utviklingsminister i regjeringen.

– Jeg tror det gagner utviklingen i fattigere land at de ser bistanden i et bredere perspektiv. Hvis vi bare ser bistand isolert, så blir det litt gammeldags tenkning, sier Øystein Hallaraker (H) til Dagen. Han er nestleder iUtenriks- og forsvarskomiteen påStortinget.

Onsdag meldte Dagen atDigni-lederJørn Lemvik etterlyser en bistandsminister. På sin facebook-­side skrev han til statsministerErna Solberg at «Vi trenger en minister som vil stå opp for de marginaliserte og fattige og som vil gå sammen med disse og alle deres partnere for å sikre langsiktighet i utviklingsarbeidet».

Generalsekretæren i Digni, som representerer 20 norske misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn fikk støtte fra stortingsrepresentant forKrF,Kjell Ingolf Ropstad.

– Vi trenger en talsmann for verdens fattige rundt kongens bord, sa stortingsrepresentanten, og lovet å se videre på forslaget.

Høyres Øystein Hallaraker tror ikke at en bistandsminister ville være noe forbedring – snarere tvert imot.

– Vi mener at bistand ikke må brukes for å kompensere for mangelfull politikk, men at det skal være et medvirkende og konstruktivt verktøy som griper inn i utenriksfeltet.

– Ikke overraskende

Det var tilbake i 2013 at Høyre-Frp-regjeringen valgte å avvikle utviklingsminister-posten.

Siden den gang har bistandsfeltet vært underlagt Norges utenriksminister,Børge Brende.

Ansvarlig redaktør i bladetBistandsaktuelt,Gunnar Zachrisen, sier at «det ikke er overraskende at det kristne bistands­miljøet ønsker en utviklingsminister». Han opplever selv at de fleste innenfor bistandsmiljøet gjør det samme.

– Det er argumenter både for og imot. Da utviklingsministerposten ble avviklet så var det fordi man mente det var et behov for å se utenriks- og utviklingspolitikken mer helhetlig, og ha en felles stemme utad. Dette har man muligens fått til, sier redaktøren til Dagen.

– Reformbehov

Nikolai Hegertun, prosjektleder iCivita med ansvar for utviklingspolitikk, mener på sin side at det er naturlig å tenke at Norge, som har et bistandsbudsjett på over 37 milliarder kroner, burde ha en egen utviklingsminister.

– Det er også reformbehov i norsk bistand som krever politisk tyngde på øverste nivå. Trolig vil et slikt arbeid kreve en egen minister, sier Hegertun til Dagen. Han tror likevel at ikke alle vil bli fornøyd med en slik ordning.

– Det er langt fra sikkert at alt løser seg hvis man får en minister inn.

Omdirigerte midler

Generalsekretær Jørn Lemvik i Digni etterlyste på onsdag en bistandsminister som har som sin hovedoppgave «å være til stede på de internasjonale arenaene, som kjemper for bistand internt i regjeringen og som har tid til å diskutere veien framover med de norske aktørene».

Lemvik sa videre at han er redd for en gjentagelse av situasjonen i fjor høst. Under budsjettsforhandlingene ble 1,8 milliarder bistandskroner omdirigert for å dekke de akutte behovene som kom som følge av flyktningstrømmen til Europa.

– En minister som hadde holdt tettere kontakt med bistandsorganisasjonene og det faglige ­miljøet ville kanskje ha frontet dette på en annen måte, sier Gunnar Zachrisen i Bistandsaktuelt.

Han legger til at bistand har fått noe mindre betydning innenfor utviklingspolitikken, og at man har sett «en sterkere vektlegging av migrasjon og antiterror-­arbeid».

– Bistand har fått mindre ­betydning internasjonalt som en kapital­kilde for utviklings­landene, sammenlignet med utenlandsinvesteringer og migr­antoverføringer, sier han til Dagen.