Bildene som viste fosteret for verden

I dag er det 50 år siden den svenske fotografen Lennart Nilssons bilder ga et nytt blikk på ufødt liv. De fleste av fostrene var abortert.

Et stykke fotohistorie kom på trykk i det amerikanske magasinet Life 30. april 1965.

Allerede tolv år tidligere hadde Nilsson vist Life–redaksjonen sitt første bilde av et foster. Nå hadde han klar en hel fotoserie som viste livets utvikling fra unnfangelse og fram mot fødsel.

«Drama of Life Before Birth» var tittelen på forsiden. Samme år kom boken «Et barn blir til» på svensk. Siden er den kommet på en rekke språk og i flere utgaver, også på norsk.

Etter abort

Allerede ved publiseringen i Life ble det opplyst at noen av de avfotograferte fostrene var abortert.

På sine egne nettsider forklarer Nilsson, som nå er 92 år gammel, at han av tekniske årsaker måtte bruke fostre som var fjernet fordi de var unnfanget utenfor livmoren.

De fleste av bildene i serien ble tatt i en belyst tank med saltløsning, straks etter abortinngrepet. Han hadde tanken stående klar på Sabbatsberg sykehus i Stockholm.

– Legen kom inn med det hele. Jeg førte ned optikken i vannet og hadde iblant kameraene utenfor. Jeg tok bildene, og siden tok han med seg fosteret tilbake, fortalte Nilsson til SVT i 2010.

– Men jeg har også tatt bilder av levende fostre i magen ved å bruke et endoskop, sier Nilsson på nettsidene sine.

Senere har han jobbet med ultralyd for å for å ta tredimensjonale bilder gjennom huden, fra utsiden av kroppen.

– Det er en utrolig spennende teknikk, selv om den fortsatt ikke når den samme tekniske kvaliteten som de gamle bildene mine. Men den har latt meg fange ansiktsuttrykkene til fostre, for eksempel, som jeg ikke kunne gjøre tidligere, sier den berømte fotografen.

Tar ikke stilling

Bildene hans er blitt brukt av abortmotstandere i flere land. Selv har Nilsson unngått å markere noe syn i spørsmålet om livets begynnelse.

– Nå kan ingen slå fast når livet begynner. Enten det er ved unnfangelsen eller noen dager senere, eller noen uker. Det er definitivt klart at livet begynner tidlig, men at fosteret ikke ville overleve utenfor livmoren, sier Nilsson.

Han påpeker at etter tre uker begynner fosterets hjerte å slå, og de første primitive hjernecellene er på plass.

– Da er den en liten person, to millimeter lang. Det er biologiske, etiske, juridiske, politiske og religiøse betraktninger rundt livets tilblivelse. Så det eneste svaret jeg kan gi, er at det er opp til hver enkelt av oss å gjøre oss opp en mening.

Minimenneske

Fødselslege og ammeekspert Gro Nylander registrerer at noen mener det å se fosteret, enten det er på Lennart Nilssons bilder eller på ultralyd, gir en ekstra binding til barnet.

– Jeg vet ikke om det er riktig. Men at det har vært morsomt, interessant og fantastisk å se disse bildene, det er helt sikkert. De viser en bit av skapelseshistorien, fra det lille fosteret som likner en liten reke, til de små armene og beinknoppene begynner å komme og det utvikler seg til et minimenneske, sier Nylander til Dagen.

Generalsekretær Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen i Menneskeverd mener Nilssons bilder var et vendepunkt.

– De synliggjorde det lille livet inni mammas mage. Dette ble gjort lenge før tredimensjonal ultralyd og andre muligheter som vi har i dag, sier Thoresen.

Fortsatt inntrykk

Striden om selvbestemt abort var intens i mange vestlige land fra 1960–tallet og inn i tiårene som fulgte. Tidligere stortingspolitiker May Helen Molvær Grimstad (KrF) er en av dem som ble politisk motivert av kampen for det ufødte liv, selv om gjeldende abortlov var innført før hun var gammel nok til å engasjere seg. Nilssons bilder var noe av det som gjorde inntrykk.

– De viste hvor utviklet fosteret var, sier Molvær Grimstad.

Hun opplevde at mange bare ville betrakte fosteret som en celleklump, men at det ikke var så lett når man så disse bildene.

– I dag har vi jo denne informasjonen tilgjengelig på internett og overalt, sier Molvær Grimstad.

Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen opplever fortsatt at Nilssons bilder gjør inntrykk på ungdom.

– Bilder er kjempeeffektivt. Et av Nilssons bilder som man alltid får kommentarer på, er fosteret som suger på tommelen. Da er det typisk at noen i gjengen med konfirmanter sier: «Å, så søt han er», forteller hun.

Forstår abortmotstandere

Gro Nylander har forståelse for at de som er imot abort, har vist til Nilssons bilder.

– Vi kan ikke komme bort fra at fosteret tidlig ser ut som et ørlite menneske. Så må hver enkelt av oss gjøre opp med seg selv om det er riktig å avbryte det påbegynte livet, sier hun.

– Spiller bilder som dette noen rolle for ditt syn på dette spørsmålet?

– Kanskje ikke så mye for meg, siden jeg har hatt fagkunnskapen og har visst dette helt fra jeg studerte medisin. Men det er klart at det gjør kraftig inntrykk, særlig på mange som tror at fosteret bare er en celleklump, sier Nylander.

– Tror du abortdebatten ville vært annerledes uten denne typen dokumentasjon?

– I dag er det en overveldende del av befolkningen som synes at selvbestemt abort før tolvte uke er et stort gode. Abortkampen bidro til å stemple noen av de mest markante motstanderne, som Børre Knudsen og Ludvig Nessa, som fanatiske fordi noen mente at de tok i bruk ufine virkemidler. Men jeg har full forståelse for at de ville vise at fosteret liknet et lite menneske svært tidlig, sier Nylander.

– Når det er sagt, er nervesystemet ikke utviklet så tidlig at fosteret kan kjenne smerte på den tiden. De fleste verdensreligioner mener heller ikke at fosteret har sjel før det er adskillig eldre, og ser ut til å lande på rundt seks måneder. Det sammenfaller med den tiden det i dag er mulig å overleve etter fødsel. Antakelig kommer vi ikke særlig mye lenger ned, sier hun.

Tidlig fosterutvikling, så vel som abort, skriver Nylander om i boken «På vei», om unnfangelse, svangerskap og fødsel.

Ser et paradoks

Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen mener Lennart Nilssons bilder har hatt stor betydning. Samtidig synes hun det er et paradoks at abortlovgivningen er blitt liberalisert i mange land etter at de ble publisert.

– Bildene har ikke ført til at man har tatt vare på dette menneskelivet. Det er nok mange mekanismer i samfunnet som forklarer at dette ikke er skjedd, sier Thoresen.