Gylver nekter for banning i radiopreken
Den kjente presten Sunniva Gylver brukte ordene «drit forbanna» i radiogudstjenesten sist søndag. Språkforsker Sylfest Lomheim synes det er å ta for lite i.
Gylver er en av de mest profilerte prestene i Den norske kirke, i tillegg til at hun er forfatter og tidligere programleder for flere livssynsprogram både på TV2 og NRK.
I en preken der temaet var tilgivelse, viste hun til et intervju med en engelsk prest som mistet datteren i terroraksjonen i London i 2007, og som la ned prestetjenesten fordi hun ikke greide å tilgi den som gjorde det, og ikke greide å preke lenger om tilgivelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men hun burde fortsatt, sa Gylver i sin preken, og begrunnet hvorfor. Og det var i den sammenhengen hun brukte ordene «drit forbanna».
– Jeg banner ikke
Gylver var i går for opptatt til å kommentere saken, men skriver i en sms til Dagen at hun synes det er litt sært og bagatellmessig å henge seg opp i. «Jeg banner jo ikke», avslutter hun.
Når Dagen spør språkforsker Sylfest Lomheim om han ville reagert på at ordene ble brukt i en preken, svarer han et kontant «ja».
– Det er ikke vellykket fordi det er for svakt, fortsetter han. – Drit forbanna er for hverdagslig. Det Gylver burde sagt, er at hun er så ubeskrivelig sint at hun ikke greier å uttrykke det. Det hadde vært riktig.
– Er «forbanna» et banneord?
– Det er det ikke noe fasitsvar på. I bestemte miljø og kulturer vil det ikke være banning.
Lomheim legger til at språket forandrer seg over tid. Et ord kan gå fra å være banning til ikke banning, og omvendt, sier han.
Reagerer mer på «drit»
Eyvind Skeie, prest og forfatter, hørte selv prekenen Gylver holdt på NRK søndag. Han stusset over ordbruken, men lot seg ikke hisse opp. Selv ville han aldri sagt «drit forbanna» i en preken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skeie beskriver Gylver som en person med et sterkt engasjement, og en klar, personlig stemme.
– Det er bra! Sunniva har et muntlig språk tilpasset ungdomsgruppen hun taler til, samtidig som hun beholder sin autoritet, sier han.
– Utfordringen er hvor mye man skal nærme seg det man ser på som tilhørerne sitt språk, og i hvor stor grad man skal benytte et klassisk forkynnelsesspråk. «Forbanna» er ikke et fremmed ord i det språkspillet Sunniva Gylver etablerte i sin preken. Sånn sett var det språklig konsistent, mener Skeie, som reagerer mer på ordet «drit» enn «forbanna».
– Når disse to ordene kombineres, blir det unødvendig vulgært, synes jeg. Med sin språklige oppfinnsomhet kunne Sunniva Gylver helt sikkert ha kommet opp med morsommere og mer slående måter å uttrykke sterke følelser på.
Unødvendig
Skeie betegner ordbruken som unødvendig, særlig med tanke på at talen ble overført på radioen.
– I den sammenhengen kan slike uttrykk like gjerne bli noe som hindrer mennesker i å høre, sier han. – Det kan også føre til tankemessige avsporinger, ikke minst når prekenteksten handler om tilgi, som jo er det helt motsatte av å forbanne.
Skeie skriver for tiden tekstforslag til alle søndagens tekster, og mener at kirkens forkynnere ofte bruker et språk som er forankret i bibeltekstene, og som dagens tilhørere gjerne opplever som oppstyltet og fjernt.
– Hvordan skal vi etablere en sammenheng mellom prekenens tekst og motiv, og menneskers livserfaring og språk? spør Skeie.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Det er noe som bør oppta oss. Altfor mange forkynnere holder seg med en nøytral, opphøyd prekenstil hvor den personlige røsten forstummer, mener han. – Jeg vil gi Sunniva Gylver ros for hennes vilje til å flytte prekenspråket nærmere tilhørerne. Samtidig tror jeg hun kunne ha funnet en bedre løsning enn å si «drit forbanna» i denne radioprekenen.
Dagligtale og prekestol
Torbjørg Oline Nyli ble søndag innsatt som pastor i Fevik misjonskirke. Hun registrerer at det har blitt mer akseptert blant kristne å si at de er «forbanna». Selv forbinder hun ordet med å være forbannet, altså under forbannelse.
– Noe det kristne budskapet sier vi ikke er, og vi skal heller ikke forbanne noen, understreker hun.
Hun er generelt veldig opptatt av ord, og betydningen av dem, og mener det går et tydelig skille mellom dagligtale og det man sier fra en prekestol.
– Privat kunne jeg sikkert vært nøyere på hvilke ord jeg bruker i dagligtalen. Det er en annen situasjon når man forkynner.
Samtidig er Nyli opptatt av at man må kunne bruke sterke ord i en presset situasjon der man kjenner behov for å ventilere.
En vulgarisme
Elin Fagerbakke, leder i Kvinner i Nettverk, reiser mye rundt som forkynner, men ville heller aldri brukt ordet «forbanna».
– For meg er det et veldig sterkt ord, og jeg ville vegret meg voldsomt for å si det fra en prekestol.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hun vil ikke dømme Gylver for ordbruken, og tror kanskje hun legger noe annet i ordet enn det hun selv gjør.
– Men for oss som bor på Sørlandet er det mer som et banneord, sier hun.
Jan Rettedal, som har reist som forkynner i Den evangelisk Lutherske Frikirke i mange år, oppfatter ordet «forbanna» som en vulgarisme, og ville selv aldri brukt det.
– Jeg ville nesten ikke tenkt det ordet en gang, og enda mindre brukt det. Jeg tror det er viktig at vi prøver å finne andre måter å uttrykke oss på.
Rettedal peker på at det også dreier seg om generasjonsforskjeller.
– Jo yngre tilhørerne er, jo større rom er det for å kunne bruke et romslig språk, mener han.
Banning
Ifølge Store Norske Leksikon er fenomenet banning vanskelig å definere. Her står det at det norske ordet banne kommer fra «forbannelse», og at det i tillegg er etymologisk beslektet med «bønn».
Videre står det at banning har tre hovedkjennetegn: 1) det berører temaer som er tabubelagte eller stigmatiserte i en gitt kultur, særlig religion, sex og underlivet, 2) banneord brukes i overført betydning, og 3) banning kan brukes for å uttrykke sterke følelser og holdninger.
