Drusernes dilemma

Druserne i sør er smertelig klar over at deres kamp kan ramme druserne som lever under islamistisk styre i nord.

Den siste uken har druserne i Israel mobilisert for slektningene i Syria som trues av IS og Nusrafronten.

Både druserne i Galilea, som er israelske statsborgere, og de syrisk-vennlige druserne på Golan har stått sammen om protester og opprop. Og for noen dager siden samlet de inn over 20 millioner kroner til humanitær hjelp og til våpen for druserne i Syria.

Ifølge avisen Haaretz er pengene allerede blitt levert til druser-ledere i kjerneområdet rundt byen Suwayda ved grensen til Jordan. Sjef for den nyrekrutterte drusermilitsen, Wahid Balous, takket giverne og lovet at pengene vil bli brukt til å kjøpe våpen som kan forsvare «Drusernes fjell» som området også kalles.

Samtidig var han nøye å legge til at «Israel er arabernes fiende, og enhver som er arabernes fiende, er også vår fiende».

De syriske drusernes nølende holdning overfor israelsk hjelp har flere årsaker.

Da Nusrafronten tok over makten i den nordlige provinsen Idlib nylig, «valgte» de lokale druserne å gå over til sunni-islam i bytte mot beskyttelse. Dette er grunnen til at Nusrafronten kom med en sjelden beklagelse etter at soldater fra gruppen massakrerte over 20 drusere for snart to uker siden. Beklagelsen kom ikke fordi Nusrafronten er mer human enn trosbrødrene i IS, men fordi druserne nå var blitt muslimer med krav på beskyttelse.

Så mens druserne i det sørlige kjernelandet ser på islamistene som en fiende de må nedkjempe, er de smertelig klar over at en slik kamp kan ramme druserne som lever under islamistisk styre i nord. Dette gjelder ikke minst dersom kampen vinnes med hjelp fra Israel. Samarbeid med sionistene vil også bli brukt mot druserne i sør dersom Assads regime faller og Syria blir en islamistisk stat.

For druserne er det snakk om en eksistensiell konflikt. I motsetning til for de forfulgte kristne, er ikke flukt en åpenbar løsning. Da Dagen tidligere denne uken besøkte Nord-Israel, var omkvedet fra druserne at de aldri vil flykte fra landsbyene sine. Dette synet deles av den drusiske IDF-offiseren Tamir Hijawi, som til The Jerusalem Post sier at «de syriske druserne vil heller dø enn å flykte».

I flere tiår har Assad-regimet beskyttet Syrias minoriteter – kristne, drusere og alawitter. Til gjengjeld har religiøse ledere enten lovprist regimet, eller unnlatt å komme med kritikk. Den positive holdningen til myndighetene blir nå brukt mot minoritetene etterhvert som islamistene vinner frem.

De kristne har ingen milits og få tanker om at områdene der de bor spesifikt er deres. Det er derfor et naturlig valg for dem å flykte til nabolandet Libanon som har mange kristne, til det mer fjerntliggende Europa, eller til Assad-kontrollerte områder i Syria.

For druserne er forholdet til landet annerledes. Selv om de verken krever noen selvstendig nasjonalstat eller selvstyrt region, ser de på landsbyene og nærområdene de lever i som sine. Her har de bodd i uminnelige tider.

– Vi har aldri flyktet. Heller ikke da Israel inntok Golan, sa en eldre mann i landsbyen Majdal Shams til Dagen denne uken.

Da israel tok Golan og senere innlemmet høydedraget i Israel, flyktet muslimene og de kristne. De 7.000 lokale druserne, i fire landsbyer, er nå blitt til 20.000.

For druserne er det også en eksistensiell trussel i at de, i motsetning til jøder og kristne, ikke regnes blant «Bokens folk». Jøder og kristne har ifølge islam krav på oppholdsrett og en viss beskyttelse dersom de lever som «dhimmier» i et muslimsk samfunn (IS har ikke alltid fulgt dette i Irak og Syria, men drept kristne som ikke har villet konvertere).

Drusernes religion, en blanding av islam, jødedom, kristendom og gamle mystiske religioner, regnes som ren vranglære, og drusere frykter at de skal lide samme skjebne som jesidiene i Irak.

President Assad skal nylig ha sagt at han ikke lenger kan garantere for drusernes sikkerhet, og han har flyttet tropper og materiell til kjerneområdet for hans egen alawitt-sekt. Samtidig har flere titalls tusen drusere forlatt hæren og mange vil heller nå kjempe i drusermilitsen. Et flertall støtter muligens fortsatt Assad.

Druserne står overfor vanskelige veivalg og risikerer uansett å trekke det korteste strået.