– Mange er alene om avgjørelsen

Marianne Mjaaland er lege og forfatter. Hun har blant annet skrevet boken 13. uke som drøfter abortspørsmålet og førte til debatt. Mjaaland har fortalt at hun selv både har utført og tatt aborter.

– Loven har vært grei nok. Det var nødvendig at den kom slik situasjonen var da. På en eller annen måte må aborter være regulert. Det viktigste for meg er ikke loven, men arbeidet som samfunnet, vi alle, gjør etisk og moralsk i forhold til bevisstgjøring.

Nemndene i landet hadde ulik praksis. Jeg kjenner folk fra den tiden som ikke fikk innvilget abort, og likhet for loven var et av argumentene for å fjerne nemndene. Men stort sett ble loven praktisert nokså liberalt. Kvinnen stod reelt sett for avgjørelsen, og det ble ikke økning i aborttallene i 1978. Merkelig nok har de holdt seg stabile siden.

Det er noe med tenkningen vi ikke kommer i berøring med, for det er jo ikke slik at kvinner ønsker seg abort. Det er et valg, for de fleste et smertefullt, eller i alle fall ubehagelig valg. For 100, 50 og til en viss grad også for 30 år siden kunne man med rette påberope seg materiell nød, i tillegg til skammen. I dagens samfunn er det i høyden «ukult». Og passer bare ikke akkurat nå - med den planlagte iscenesettelsen av eget liv. Om dette er nød, er den av etisk, moralsk eller kanskje eksistensiell karakter.

2. Hva har de største utfordringene med abortloven vært?

– Mange sitter alene med avgjørelsen. Nemndene kunne fungere som politi, men det kunne også vært støtte i nemndene. Debatten i samfunnet var aktiv, men forsvant under jorden med en gang loven ble vedtatt. For egen del kan jeg si at jeg var redd for å bli mistenkt for å overtale kvinner til å få barn mot sin vilje. Jeg tenker ikke slik på det nå. I dag ville jeg vært mye mer åpen og utforskende i forhold til hva kvinnene strevde med enn det jeg var da.

AAN (Nå Amathea, journ. anm.) har jobbet på en god måte med problemstillingen. Jeg vet om mange uten et religiøst grunnsyn som har opplevd det som veldig nyttig å ha noen å henvende seg til når de har vært i tvil.

Selv har jeg vært opptatt av de friske mødre og de friske fostrene, og at vi ikke sluser all debatt inn i seleksjon, på grunn av funksjonshemning eller kjønn. Det er viktige problemstillinger, for all del, men tallmessig få. Hvert år velger 12-14.000 friske kvinner å abortere friske fostre som kunne ha fått leve. Det er et tap for oss både som individer og samfunn.

3. Hvilke alternativer til dagens abortlov ser du for deg?

Jeg ser ingen alternativer. Jeg er for abortloven, men mot abort. Innenfor denne rammen vil jeg arbeide for at flere skal velge å få barnet og ta sjansen på livet.

4. KrF ønsker å erstatte dagens abortlov med en lov som sikrer livsrett for ufødt liv, uten å gå tilbake til nemndsystemet. De vil at avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege. Hva tenker du om det?

– Jeg er usikker. Jeg frykter en institusjonalisering så storsamfunnet på nytt kan toe sine hender og tematikken igjen går under jorden. Jeg ser behov for samspillpartnere. Jeg kjenner kvinner som har gått fra å tenke at de skal ta abort, men med støtte i stedet har valgt å beholde barnet.

Selv har jeg ved to anledninger valgt abort, valg jeg i dag angrer på. Men da jeg var ung og gravid fikk jeg støtte til å få barnet mitt. Det er jeg dypt takknemlig for. En pålagt veiledningsordning tror jeg likevel ikke er klokt. Jeg ønsker i stedet en mer forpliktende fellesrefleksjon og et kollektiv samfunnsansvar kvinner kan lene seg til. I tillegg til betydelig økt økonomisk støtte til kvinner som ikke har opptjent rettigheter i arbeidslivet.