22. mai 1975:Abortloven / lov
...
22. mai 1975:Abortloven / lov om selvbestemt abort ble vedtatt av Stortinget. Motstanderne av loven demonstrerte utenfor Stortinget. På plakaten står det: «610 000 sa nei». Foto: Vidar Knai, NTB Scanpix
Abortkampen som stilnet
Del
Det er 40 år siden norske kvinner 
fikk ta abort av sosiale grunner. 
KrF sliter fortsatt med å finne 
et godt alternativ til abortloven.

– Vi har ikke gått bort fra vår kamp mot selvbestemt abort, men vi har heller ikke jobbet godt nok med hva som er vårt alternativ, sier KrF-leder Knut Arild Hareide.

Han sitter framoverlent i studioet til Aftenposten TV sammen med redaktørene Harald Stanghelle og Trine Eilertsen. I konseptet «2 mot 1» har de grillet partilederne i forkant av partienes landsmøter denne våren.

Hareide leder det eneste politiske partiet på Stortinget som er mot abortloven. I førti år har kvinner nå fått ta abort av sosiale grunner. I 37 år har kvinner hatt tilgang til fri abort. Over en halv million fostre er abortert siden den gang.

I mars vedgikk Hareide overfor Dagen at abortsaken er så godt som tapt , fordi det politiske flertallet er mot KrF i den saken. Til Aftenpostens seere sier KrF-lederen at han fortsatt er opptatt av å få en restriktiv abortlov som sikrer sterkere rettigheter til den svakeste part.

– Så skal jeg være så ærlig og si at vi ikke har funnet alle løsningene, og heller ikke jobbet grundig nok med hva som skal være vårt endelige alternativ. Men at vi kan gjøre mye mer enn i dag, der det er 14.000 aborter hvert eneste år, det er jeg helt sikker på, sier Hareide.

Men hva er det praktisk mulig å få gjennom av endringer i abortloven, når Kristelig Folkeparti bare har 5,6 prosents oppslutning i folket?

ABORTKAMP: 1. mai-demonstrasjon i Oslo I 1968. Her passerer toget Stortinget på vei ned Karl Johans gate. Foto: NTB Scanpix
 

Hard abortkamp

«URO I KIRKEN». «Føler det som et kall å tre tilbake». «Liten sammenheng i Lønnings reaksjon, sier kirkeministeren.» Biskop Per Lønning skapte store overskrifter i VG da han meldte sin avgang samtidig som abortloven ble endret 29. mai 1975.

Abortdebatten skapte sterke følelser blant både forkjempere og motstandere. Med én stemmes overvekt, 18 mot 17 stemmer, vedtok Lagtinget at kvinner kunne ta abort av sosiale grunner, ikke bare på grunn av hensyn til liv og helse. Kvinner kunne også søke abort selv og fikk ankerett etter avslag i abortnemnda.

Sosiale grunner kunne være at gifte par ikke ønsket flere barn, ofte på grunn av trange boforhold eller dårlig økonomi. Andre som fikk innvilget abort var gjerne unge, ugifte kvinner med sviktende barnefedre.

Da saken kom til Lagtinget var det siste sjanse til å stanse lovendringen, etter at Odelstinget hadde hatt en heftig debatt og vedtak uken før.

– Det var abortkampen på sitt hardeste, sier Kjell Magne Bondevik.

Han var da relativt fersk stortingsrepresentant og nyslått nestleder for KrF, og deltok med stor entusiasme i debatten om abortloven i media og Lagtinget.

TUNGVEKTE: 30. oktober 1974 leverer Folkeaksjonen mot selvbestemt abort mer enn 600.000 underskrifter til stortingspresidenten. Fra venstre: Anbjørn Neland, Helga Gitmark, Tor Aukrust og Hans Olav Tungesvik. Regjeringens familiemelding behandles i Stortinget og stridsspørsmålet er forslag om å innføre fri abort / selvbestemt abort. Foto: NTB Scanpix
 

«Kvinnefiendtlige»

Arbeiderpartiet programfestet rett til selvbestemt abort i 1969. Da de fikk regjeringsmakten høsten 1973, visste KrF at Ap ville foreslå å endre abortloven.

Frontene tilspisset seg. Høsten 1974 foreslo Ap-regjeringen i en familiemelding å innføre selvbestemt abort. «Folkeaksjonen mot fri abort» og formann Hans Olav Tungesvik samlet inn 610.000 underskrifter mot forslaget.

– Dette er først og fremst en ja-aksjon. Et ja til vern om fosteret og et ja til kvinner med vanskelige livsvilkår, sa Tungesvik på aksjonens første pressekonferanse.

På hans side av abortkampen stod KrF, Kristelig Legeforening, Norsk Sykepleierforbund og Norsk Gynekologisk Forening.

Men det overbeviste ikke kvinnebevegelsen og partiene på venstresiden i politikken. De omtalte gjerne motparten som fæle, kalde og kvinnefiendtlige.

– Alle vi som stod på barrikadene den gangen ble beskyldt for å være kvinnefiendtlige. Vi prøvde å få våre motstandere til å forstå at vi ikke kan se at det er en viktig kvinnekamp å kjempe for fri rett til abort. De må ta inn over seg at det også er et annet liv på vei, sier Bondevik.

Bispe-drama

Det politiske spillet om abortloven handlet mye om å få Otto Hauglin, en kristen SV-politiker, på sin side. Hans stemme var på vippen i Stortinget, og han var motstander av å overlate avgjørelsen helt til kvinnen alene.

– Hauglin ble utsatt for et hardt press fra eget parti om å godta det. Samtidig fikk han press fra kirkelig hold og andre abortmotstandere om å ikke gi seg. Det var nok veldig tøft for han, sier Bondevik.

SV-eren bidro til å felle regjeringens forslag om selvbestemt abort høsten 1974, men 29. mai 1975 gikk han med på en liberalisering av abortloven.

– Det gikk ikke så langt som SV og Ap ville. Men det gikk langt nok til at Per Lønning og mange andre fra kirkelig hold reagerte veldig sterkt, sier Bondevik.

Lønning gjorde det på forhånd klart at han ville gå av som biskop, dersom vedtaket gikk gjennom. Fra diplomatlosjen fulgte han med på debatten i lagtingssalen.

Arbeiderpartiet avviste trusselen hans om å gå av.

– Biskopens eventuelle avgang skal ikke kunne påvirke vår beslutning, sa Guttorm Hansen (Ap) under debatten, ifølge VG.

Spenningen var til å ta og føle på.

– Det var veldig fortetta stemning og høy dramatikk, sier Bondevik, og forteller:

– Da voteringen kom og liberaliseringen ble vedtatt, som alle ventet, reiste Per Lønning seg og gikk ut i Vandrehallen i Stortinget. Der forkynte han for et fullt pressekorps og all kringkasting at nå hadde han ringt departementet og utløst avskjedssøknaden som lå der.

Lønning hadde fulgt med i abortdebatten i 18 år, og opplevde et kall fra Gud om å si fra seg bispeembetet da loven ble banket igjennom i Lagtinget. I dagene etter strømmet støtteerklæringene inn til biskopen, mens 24 prester sa til VG at de ville ha fulgt Lønning dersom de ble bedt om det.

Tapt sak

Endringen i 1975 med sosiale kriterier ble et viktig steg på veien til full liberalisering. Tre år senere ble loven ytterligere liberalisert, da selvbestemt abort ble innført.

– Vi som var motstandere fremholdt med tyngde at sosiale spørsmål ikke kan løses med å ta liv. Det må løses med sosialpolitiske tiltak, som å øke innsatsen for vanskeligstilte gravide. Det er også mitt hovedsvar for dagens situasjon, sier Bondevik.

Og nå kommer det som har irritert Bondevik aller mest i abortdebatten alle disse årene:

– Når de ensidig snakker om at kvinnen skal bestemme over egen kropp. Da gjør de et annet spirende menneskeliv bare til en del av kvinnens kropp. At en ikke klarer å se at det er andre problemstillinger inne i bildet enn det, synes jeg har vært tragisk.

Han er fortsatt prinsipiell motstander av abortloven, men innser at det politiske flertallet ikke tillater endringer i selve loven.

– Å endre selve abortloven er en tapt sak?

– Det ser sånn ut. Men det er ikke virkemiddelet lov eller ikke lov som er det viktigste, men å berge flest mulig liv. Vi må ikke la oss lamme av situasjonen. Om du er opptatt av selve saken, nemlig vern om liv, må du konsentrere seg om andre ting.

– Ville likestillingen ha kommet så langt som den er i dag, dersom selvbestemt abort ikke hadde blitt innført i Norge?

– Jeg håper det. Dette blir å sette to viktige saker opp mot hverandre på en veldig uheldig måte. Da gjør en et så alvorlig spørsmål som liv og død for et annet spirende menneskeliv, til et spørsmål om hvordan kvinner kan være i arbeidslivet og tjene penger på bekostning av et spirende menneskeliv. Det synes jeg blir feil.

TØFF KAMP: – Alle vi som stod på barrikadene den gangen ble beskyldt for å være kvinnefiendtlige, sier Kjell Magne Bondevik, tidligere statminister og KrF-politiker. Her er han på sitt kontor ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Foto: Silje Rognsvåg
 

Marsjens tid forbi

10. mai 1986 vandret rundt 13.000 «Ja til livet»-tilhengere gjennom Oslos gater. Børre Knudsen var en av hovedtalerne. Det ble mange demonstrasjonstog mot abort i kjølvannet av endringene i abortloven, men denne marsjen mobiliserte flest mennesker.

Bondevik var med på flere av marsjene både i Oslo og andre steder. Han mener det var riktig å arrangere marsjene, selv om det skapte konfrontasjoner med abortforkjempere.

– Folk som burde være opptatt av å verne om livet, reagerte unødig mot slike demonstrasjoner. Så det ble mer en skyttergravskrig enn konstruktivt arbeid for å verne flere liv. Det markerte et engasjement, men alt har sin tid.

– Burde Ja til livet-sympatisører gå mer i tog nå til dags?

– Jeg er ikke sikker på om det er virkemidlet nå. Kan hende at frontene bare vil skjerpes igjen, og så blir det vanskeligere å få gjort noe med andre spørsmål som sorteringssamfunnet, bio- og genteknologi. Jeg tror en skal jobbe på andre måter.

Sorteringskampen

Det er Olaug Bollestad, KrFs 2. nestleder og helsepolitiske talskvinne, enig i.

– 
Jeg tror det er viktigst å jobbe med holdninger og å få folk til å reflektere over når livet starter og verdien av hvert enkelt menneske, sier Bollestad.

Både Bondevik og Bollestad peker på kampen mot sortertingssamfunnet som den nye «abortkampen». Utviklingen innen vitenskapen, fostermedisin og teknologi gjør at kvinner i dag kan finne ut mye om fosteret tidlig, alt fra alvorlige sykdommer til kromosomavvik og kjønn. Så kan de velge å ta abort før uke 12.

– Dagens teknologiske fremskritt gir oss en unik mulighet til å synliggjøre hvor avansert mennesket er på et tidlig stadium. Hjertet slår etter to til tre uker. Jeg tror på positive virkemidler som å fremme hvor fantastisk et menneskeliv er, jeg tror på generelt opplysningsarbeid og reflekterte samtaler, sier Bollestad.

Bondevik tror kampen mot sorteringssamfunnet også kan mobilisere på tvers av politiske partier.

– Da må ikke ulikt syn på abortloven hindre folk fra å få gjort noe i allianse med andre. Det nytter ikke å ta opp kampen mot sortering ved å ta opp abortloven, da får du ikke gjort noe. Da kan du bare glemme det, sier han.

Jobber med saken

Bollestad har likevel et håp om at det er mulig å endre deler av abortloven.

– Det bør være et tankekors at selv om alle synes det er fryktelig å velge å ta abort fordi barnet har feil kjønn, er dette fullt mulig innenfor dagens lovverk. I tillegg ser vi at medisinske diagnoser som tidligere ble vurdert som ikke forenlig med liv, i dag kan reddes. Derfor bør ikke abortloven være hogget i stein, men alle må våge å se på den på nytt, sier hun.

Hun innrømmer at det politiske flertallet gjør det krevende å debattere alternativer til dagens lov.

– Det har nok preget oss også, men vi jobber med saken.

KrF vektlegger nå to områder; forebygging og kampen mot sorteringssamfunnet.

– Det er tverrpolitisk enighet om at 14.000 aborter i året er for mye og at tallet bør reduseres. Det krever også handling, og på Stortinget handler det i stor grad om å bevilge penger i budsjettene til forebygging.

Og slik skal KrF senke aborttallene: Forebygge uønsket graviditet gjennom styrket undervisning og veiledning til både gutter og jenter, tilbud om gratis prevensjon opp til 25 år og flere konkrete tiltak som øking av engangsstønad for gravide.

Kilder: