FRITTALENDE: Innenriksminister
...
FRITTALENDE: Innenriksminister Päivi Räsänen er vant til å være i hardt vær. Det måtte hun også tåle etter denne talen, som hun holdt på et arrangement i regi av Folkemisjonen forrige sommer. (FOTO: Foto: EUROOPPALAINEN SUOMI)
Talen som rystet det sekulære Finland
Del
Talen hadde over­skrif­ten: «Den krist­ne i det se­ku­la­ri­ser­te sam­funn - det krist­ne men­neske­sy­nets ut­ford­rin­ger». Vi gjen­gir her et sam­men­drag av talen.

F or­ri­ge som­mer var jeg fest­ta­ler ved Konnunsous som før var et sen­tral­feng­sel, men som ble inn­viet som mot­taks­sen­tral for asyl­sø­ke­re. Til­stel­nin­gen be­rør­te meg spe­si­elt siden jeg har bodd i den byen i min barn­dom, og fes­ten fore­gikk i mitt gamle barn­doms­hjem. Feng­se­lets kirke, som er blitt mu­se­um, var ufor­and­ret.

Preke­sto­len og kirke­ben­ke­ne hadde sine plas­ser som før, og kir­ken var vak­kert malt, men kor­set var tatt bort fra al­te­ret. Mer­ke­ne etter kor­set som var tatt ned syn­tes som ly­se­re mer­ker mot den mørke bak­grun­nen.

Kor­set som var tatt bort i kir­ken som hadde blitt et mu­se­um fikk meg til å tenke på de om­rå­de­ne der den førs­te kir­ken en gang var sterk, men hvor nå stads­bil­der pre­ges av «mi­na­re­ter» iste­den­for kirke­tårn - eller i de ate­is­tis­ke sta­ter der kir­ke­ne er blitt gjort om til svømme­hal­ler og tea­ter­sa­ler.

LES MER: Dette er et utdrag, les hele talen her

Samme ut­vik­ling er nå på gang i Euro­pa og Fin­land der kir­ke­ne be­ve­gel­ses­fri­het be­gren­ses og kirke­byg­ge­ne sel­ges på grunn av øko­no­mis­ke vans­ke­lig­he­ter.

Kir­ke­ne og de krist­ne or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne har hatt stør­re på­virk­ning på sam­fun­nets sta­bi­li­tet, trygg­het og øko­no­mi enn man ofte ten­ker seg. Be­skyt­tel­se for barna, re­spekt for men­neske­ver­det og for men­neske­ret­tig­he­te­ne. Våre øv­ri­ge lover og kul­tur har i stor ut­strek­ning hvilt på det men­neske­syn som kris­ten­dom­men førte med seg.

Grunn­la­get for det krist­ne men­neske­syn fins på Bi­be­lens førs­te side, i ska­pel­ses­for­tel­lin­gen. Gud skap­te men­nes­ke i sitt bilde og sin lik­het. Dette betyr at hvert men­nes­ke har et unikt og ab­so­lutt men­neske­verd samt rett til sitt liv.

For det andre skap­te Gud men­nes­ke til mann og kvin­ne og inn­stif­tet ek­te­ska­pet. Det gir en grunn­bygge­stein for si­vi­li­sa­sjon og sik­rer sam­fun­nets kon­ti­nui­tet og for­ny­el­se.

For det tred­je be­skri­ver ska­pel­ses­for­tel­lin­gen en fan­tas­tisk vir­ke­lig­het, som øde­leg­ges av synde­fal­let - noe som også er en ve­sent­lig del av Bi­be­lens men­neske­syn.

Vi lever i en tid hvor alle disse grun­ne­ne for det krist­ne men­neske­syn blir satt spørs­måls­tegn ved. Det gjel­der men­neske­li­vets spe­si­el­le ver­dig­het og hel­lig­het, ek­te­ska­pets stil­ling som er et for­bund mel­lom mann og en kvin­ne, samt syn­dens nær­vær i men­nes­kets liv.

Li­vets verdi og sam­ti­dig ret­ten til liv blir satt spørs­måls­tegn ved som of­test når men­nes­ket er som sva­kest, i be­gyn­nel­sen og ved slut­ten av livet. Abort er et tabu­emne i Fin­land som man tier om, en Pando­ras eske. Man er redd for føl­ge­ne av å åpne esken.

Emnet be­rø­rer dog et mye bre­de­re felt enn vi ten­ker oss. Midt i blant oss fin­nes hundre­tu­sen­talls kvin­ner som går gjen­nom abort i sin egen kropp, eller som har gjort det på et tids­punkt.

Det fins også en like stor meng­de pa­pi­rer, samt ti­tu­sen­talls yr­kes­ak­ti­ve innen helse­ve­se­net som med­vir­ker til abor­ter.

Det fin­nes også hundre­talls an­svar­li­ge be­slut­nings­ta­ke­re, som har vært med å stif­te disse lo­ve­ne.

Ver­di­en av et liv måles nå i pen­ger, der­for sam­men­lig­nes kost­na­de­ne med fos­ter­scre­en­ing med kost­na­de­ne ved et han­di­kap­pet men­neske­liv. Helse­om­sorg til­bys ikke når man opp­da­ger syk­dom­mer, men iste­den­for når man av­bry­ter det al­le­re­de på­be­gyn­te livet.

Selv om man gjen­nom fos­ter­dia­gnos­tik­ken be­to­ner fa­mi­li­ens rett, sen­des man gjen­nom fos­ter­scre­en­ing ut sig­na­ler om at han­di­kap­pe­de ikke uten for­be­hold er vel­kom­ne blant oss. Blant land i Vest-Euro­pa er det bare i Fin­land og Sve­ri­ge hvor det ikke er lov­fes­tet rett til å avstå fra å ut­fø­re abor­ter blant helse­per­so­nell på grunn av over­be­vis­ning.

Det er uhold­bart å for­sva­re denne bris­ten på sam­vit­tig­hets­fri­het ved at man der­med skul­le gjøre det vans­ke­li­ge­re å gjen­nom­føre abor­ter. Ingen andre land har ord­net seg på denne måten.

Spørs­mål om li­vets be­gyn­nel­se er også al­vor­lig sett i per­spek­tiv av et kris­tent men­neske­syn, etter­som men­neske­li­vets hel­lig­het ba­se­res seg på at hvert men­nes­ke er skapt i Guds bilde.

Guds sønns men­nes­ke­lig­het be­gyn­te ikke med at han fød­tes i en kryb­be i Bet­le­hem men da han ni må­ne­der tid­li­ge­re fikk sin be­gyn­nel­se gjen­nom be­frukt­nin­gen i Ma­rias liv­mor. Om Gud så et lite men­neske­fos­ter som til­strek­ke­lig mye men­nes­ke for selv å anta men­nes­ke­lig ge­stalt som et fos­ter, hvor­dan kan vi da sette spørs­måls­tegn ved et ufødt barns rett til sitt liv?

Kra­vet til eu­ta­na­si er en frukt av vår tids vrang­fore­stil­ling. En vel­være-kul­tur som dri­ver men­nes­ket til å fly li­vets be­gren­sin­ger inn i døden. Om li­vets me­ning be­står av stre­ben etter å føle seg bra, vir­ker det som de be­grens­nin­ge­ne som syk­dom eller han­di­kapp in­ne­bæ­rer, gjør livet to­talt me­nings­løst.

Da­gens men­nes­ker har vans­ke­lig­he­ter med å ak­sep­te­re at svak­het og li­del­se hører med i livet.

«Om Gud er død , er alt til­latt». Slik ut­tryk­te for­fat­te­ren Dosto­jev­skij for­hol­det mel­lom guds­re­la­sjon og moral. Sann etikk, der det fins et skil­le mel­lom rett og urett, byg­ger på at men­nes­ket er an­svar­lig inn­for en auto­ri­tet som står over en selv, hen­nes ska­per. Om ikke Gud fins, er men­nes­ket selv mo­ra­lens egen måle­stokk. Etik­ken blir re­la­tiv og si­tua­sjons­be­tin­get.

Hvem kan da til slutt si om det er urett å ta en an­nens liv, for ek­sem­pel gjen­nom ter­ror­an­grep, et­nisk rens­ning eller abort?

Li­vets hel­lig­het åpner dy­pest sett et per­spek­tiv på hele kris­ten­dom­mens kjerne­bud­skap. Ordet om kor­set blir me­nings­løst, om men­nes­kets liv ikke er hel­lig og men­neske­ver­det ikke len­ger er ab­so­lutt.

Gud gav ikke det mest dy­re­ba­re han eide, sin egen sønn, i døden for ska­pel­sen som opp­stod ved en slump­ak­tig ut­vik­ling. Han gav sin sønns liv for et unikt ver­di­fullt men­nes­ke, skapt til hans bilde.

Ek­te­ska­pet mel­lom mann og kvin­ne har blitt et po­li­tisk ukor­rekt be­grep. Ulik­he­te­ne mel­lom kjøn­ne­ne, mann­lig­het og kvin­ne­lig­het er en ve­sent­lig del av det krist­ne men­neske­sy­net. Ek­te­ska­pet har en unik stil­ling som det enes­te for­bund mel­lom men­nes­ker som ble inn­stif­tet ved ska­pel­sen. I dette lever de vest­li­ge, post­krist­ne i en ver­den i en tid med raske end­rin­ger av ver­di­er som har vært rå­de­ne under hele den krist­ne kir­kes lange his­to­rie.

Det frems­te opp­dra­get part­ner­skaps­lo­ven, ho­moadop­sjons­lo­ven og det kjønns­nøy­tra­le ek­te­ska­pet har er å på­vir­ke sam­fun­nets hold­nin­ger, slik at homo­sek­su­ell leg­ning og he­te­ro­sek­su­ali­tet blir ak­sep­tert som en like­ver­dig måte å leve ut sin sek­su­ali­tet på..

Slik vil en bryte med om­gi­vel­se­nes døm­men­de hold­nin­ger og den skyld­fø­lel­sen som føl­ger av homo­sek­su­el­le re­la­sjo­ner.

Kir­ken gjør seg ikke skyl­dig i dis­kri­mi­ne­ring av den som bru­ker ordet synd om sek­su­el­le re­la­sjo­ner uten­for ek­te­ska­pet. Der­imot gjør kir­ken seg skyl­dig i dis­kri­mi­ne­ring av homo­sek­su­el­le, om de ikke hører hele Guds sanne ord, som inne­hol­der både lov og evan­ge­li­um.

Gud els­ker homo­sek­su­el­le men­nes­ker så høyt at han også vil føre de til fel­le­skap med Kris­tus og del­ak­tig­het i hans evan­ge­li­um. Det burde sam­ti­dig i en for­sam­ling fin­nes rom for kjær­lig­het til men­nes­ker som kjem­per med et homo­sek­su­elt fø­lel­ses­liv eller andre sek­su­el­le avvik.

Den krist­ne for­sam­ling har til alle tider vært tvun­get til å leve i strid med ti­dens ånd på en eller annen måte. Alle har vi sik­ker møtt si­tua­sjo­ner, der vi har vært tvun­get å over­veie om vi våger å hand­le mot den all­men­ne opi­nio­nen, nor­men, gruppe­pres­set eller til og med loven, der de står i strid med Guds ord. I Apost­le­nes gjer­nin­ger gjen­gis en si­tua­sjon der myn­dig­he­ten for­bød apost­le­ne i å for­kyn­ne om Jesus. Da sa apos­te­len Peter og de øv­ri­ge apost­le­ne: «Man må lyde Gud mer enn men­nes­ke­ne». Apost­le­ne fort­sat­te sitt ar­beid tross for­bu­det.

Mar­tin Lu­ther be­hand­ler te­ma­et «Tro­ens etter­føl­ge­re» med noen tref­fen­de ord:

«Om du tror, så taler du. Om du taler, så må du lide. Etter­som troen, be­kjen­nel­sen og kor­set hører sam­men med hver­and­re, er de den krist­nes rett­mes­si­ge del».

Om vi ikke bru­ker vår rett til å tale, vil be­ve­gel­ses­fri­he­ten for å gjøre det be­gren­ses. Jo mer vi tier om skrif­tens un­der­vis­ning i vans­ke­li­ge ak­tu­el­le spørs­mål, desto hef­ti­ge­re blir mot­stan­den.

Om ingen tråk­ker opp ski­spo­re­ne frem­for oss under snø­stor­men, blir det tungt å stå på ski i dri­ven­de snø. Vi tren­ger men­nes­ker som tråk­ker opp spo­re­ne for oss.

Da apos­te­len Pau­lus ad­var­te tes­sa­lo­ni­ker­ne mot vans­ke­li­ge tider og be­drag, gav han i samme ka­pi­tel føl­gen­de opp­ford­ring:

«Stå der­for fast, søs­ken, og ta vare på de over­le­ve­rin­ge­ne vi har un­der­vist dere i, enten munt­lig eller i brev» (2 tess 2:15).

Tiden vi lever i ut­ford­rer oss til å binde oss til Guds ord, og la loven dømme oss men også ta imot fri­kjen­nel­se gjen­nom det vid­un­der­li­ge evan­ge­li­et. Vi har et spe­si­elt kall til å stå fast ved de skrift­ord som står i strid med tids­ån­den.

Pre­si­dent Kyösti Kal­lio ga en opp­ford­ring til oss fin­len­de­re i en vans­ke­lig tid under vin­ter­kri­gen julen 1939: «Våre for­fed­re har gjen­nom år­hund­re, både i nød, under for­føl­gel­se og i freds­tid øst liv, kraft og trøst fra Bi­be­len. I denne tid be­hø­ver vårt folk Guds ords ny­ska­pen­de kraft.

La oss ta imot disse vel­sig­nel­ser i yd­myk­het og ved hjer­tets tro. Rett­fer­dig­het opp­høy­er et folk, en synd er fol­kets van­ære».

Beste ven­ner, vi står i dag inn­for den samme ut­ford­ring, og Kyösti Kal­li­os er ak­tu­el­le også i dag. Jeg øns­ker dere mot og viss­het til å holde frem det ufor­an­der­li­ge bud­skap om Jesus, som på­vir­ker og for­and­rer både in­di­vi­ders og fel­le­s­ka­pets liv.

Dette er en for­kor­tet ver­sjon, hele talen kan leses her

DAGEN