Sangen om sauen som gikk seg bort

Hjemme på Sotra har jeg en gammel lydkassett, som for meg nærmest er blitt «et klenodium». Med dette mener jeg en gjenstand som kanskje ikke er spesielt vakker, men som likevel representerer noe særlig verdifullt.

Kassetten jeg tenker på, er ikke spesielt fin å se på. Og det som finnes på den, er jeg heller ikke sikker på at mange vil synes er særlig vakkert. Men for meg er kassetten likevel spesiell. For på denne kassetten finnes et opptak, der den originale evangelisten Johannes Bakken synger flere av sangene sine. Og om n av disse sangene forteller han også litt om hvordan den ble til. Det er sangen om «den ville sauen».

Fra jeg begynte å reise som forkynner i indremisjonen i 1975, har jeg mange ganger besøkt Kviteseid. Denne flotte bygda, nokså langt vest i Telemark. Jeg kom dit første gang i 1975, og har siden vært der ved forskjellige anledninger: Enkeltmøter, bibelhelger, evangeliske møter og fellesmøter.

Det var på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet jeg fikk anledning til å møte Johannes Bakken, evangelist i Pinsebevegelsen. En mann som ved siden av det å forkynne, også sang evangeliet, mens han akkompagnerte seg selv på fele. Et nokså vanskelig prosjekt, spør du meg. Han kom iblant på møtene mine, enten på Misjonshuset eller i Kviteseid kyrkje.



Lette etter sauer

Det var i en slik forbindelse jeg en formiddag fikk lov å besøke Johannes Bakken og kona hans, i hjemmet i Kviteseid-bygda. Jeg hadde selv med meg gitar, sangbok og en kassettspiller.  Johannes stilte med fela. Vi sang litt for hverandre, og noen av sangene Johannes Bakken sang, fikk jeg lov til å ta opp på kassett. Det var da han hadde sunget om «Den ville sauen», at jeg spurte om når og hvordan denne sangen var blitt til. Da svarte han omtrent på samme måte som gjengitt i en artikkel om Johannes Bakken i «Årbok for Telemark - 1986».  Jeg gjengir det akkurat slik det står:

Det var den 5.november 1938. Eg sat i heimen til Jon Gunnheim på Gvarv og lydde på messa i radioen. Presten snakka ivi teksten frå Lukas 15 - om den bortkomne sauen. Mens eg lydde gjekk tankane mine attende te gutedagane heime i Langelim - der bror min Olav og eg blei sendt ut på saueleiting. Snoen ha kome tidleg, og me vassa te midt på leggjen. Upp i nutar og ne i dalar. Te slutt fann me dei, lengst inn i ein dal me kalla Stordal. Der sto dei - søltne og førkomne - mæ snoklumpar i ulli. Og mæ høvudet lutande mot bakkjen sto dei og leid.

Men me gutongane fekk tråkka veg for dei - og fekk dei på det viset mæ kånn heim - etter mykje slit og strev. Og du kan tru mor og far blei glae då me sto i toni mæ sauin.

Dette minnet - saman mæ det presten las - gav meg inspirasjon te å skrive denne sonjen. Det va som å skrive etter diktat - og eg forandra ikkje eit einaste ord etterpå! - Eg trur eg fekk den, sa Johannes Bakken.

Men sø æ det eindel som vi ha det te at eg hev laga tonen au, men det hev eg ikkje. Eg lærde tonen av Halvor Ofte. Han ha lært`n på Ullmanskulen i Seljord.

Så langt artikkelen om Johannes Bakken i «Årbok for Telemark - 1986».



Forkynner og sangevangelist

@Teks-rrt:Johannes Bakken ble født 19.april 1899 i Langelim, ei lita fjellbygd i Seljord kommune. Her vokste han opp på Bakken, det øverste småbruket i bygda, i nokså enkle kår. Johannes Bakken skulle bli en gammel mann. Han døde 10.desember 1996, hele 97 år gammel. Da hadde han virket som evangelist i mer enn 70 år.

Som forkynner skulle Johannes Bakken bli evangelist, med et brennende ønske om å vinne mennesker for Gud. Kallet til forkynnertjeneste fikk han i «fødselsgave», da han som tjueåring ble en kristen. Da ble det lagt en sterk trang ned i ham, etter å dele med andre det han selv hadde opplevd, både av frelsesvisshet og frelsesglede.

Et sted i Setesdal ble han stående i 17 uker - med vekkelse og liv. Men ellers er det ikke mange skolehus og pinsevennlokaler, i alle fall i Vest-Telemark, som Johannes Bakken ikke har besøkt.

Lønn ble det så som så med. Han reiste for seg selv, og var avhengig av det den enkelte forsamling ga han som lønn for arbeidet. «Kallet var nummer n for meg», sa Johannes Bakken. «Ikke det å få penger. Og jeg tenkte: Gud som kalte meg, han vil også sørge for meg.  Og du ser», legger han til, «jeg lever godt i dag ˜g!»

Ellers summerte han opp forkynnerlivet på denne måten: «Mitt kall har helst vært å forkynne til de ufrelste: Du må forlate syndens veg og begynne et nytt liv. Bekjenne dine synder, og gjøre opp både med Gud og mennesker! Så vil du få fred i hjerte og samvittighet.»

Hvor mange Johannes Bakken på denne måten fikk hjelpe, er det bare Gud som vet.

Instrumentet hans var fela. Fela han brukte hadde han laget med egne hender. «Jeg er ikke spesielt musikalsk», sier Johannes Bakken. «Snarere tvert imot. Men fela ble en mulighet for meg til å holde tonen når jeg skulle synge. Ellers skrev jeg mange sangtekster, men ikke egne melodier. Jeg brukte mest folketoner, men også andre melodier som folk kjente fra før. Og Gud har velsignet også den delen av tjenesten.»

Den som hørte Johannes Bakken synge, kan sikkert være enig med det Johannes selv sier: «Jeg er ikke spesielt musikalsk.» Og Gunstein Draugedalen sier det ofte slik, i en spøkefull tone: «Falskt syng`n. og gale spilar`n - men gøtt æ det!»



Opplevelse på sykehjem

Jeg skal dele en personlig opplevelse knyttet til sangen om «den ville sauen». Også dette minnet skriver seg fra slutten av syttitallet, eller kanskje begynnelsen av åttitallet.

Jeg hadde møteuke i Langesund, og skulle en dag ha andakt på Sundby Alders- og Sykehjem i Bamble kommune. Jeg var akkurat ferdig med andakten, da en sykepleier kom bort til meg, og sa: «Vi har en dementavdeling her i underetasjen. Kunne du tenke deg å ha en liten sangandakt, også for dem?» Jeg svarte selvsagt «ja», selv om det er en utfordring å skulle formidle noe til mennesker du ikke har samme kontakt med som de som befinner seg på en «ordinær» sykeavdeling. Men i slike situasjoner har jeg ofte tenkt: Syng de fineste sangene om Jesus som du har. Gjerne også noen som du tror disse menneskene kan fra før. Og les så de sterkeste løftene som finnes i hele Bibelen. Det var dette jeg prøvde å gjøre, også her.

En av sangene jeg valgte, var nettopp sangen om «den ville sauen». Det var da det skjedde: Idet jeg stemte i den første strofen, var det en kvinne som stemte i sammen med meg. Og hun sang ikke bare ett vers. Hun sang alle fem versene, med rene og fine toner. Da sangen var ferdig, begynte hun å snakke: «Så fint det var å få høre denne sangen. Dette var mors sang! Mor ble frelst gjennom denne sangen. Og alltid når hun skulle synge, sang hun denne sangen.»

Jeg fortsatte å synge litt, avsluttet andaktsstunden. Og så ville jeg hilse på og snakke litt med henne som hadde sunget. Men jeg fikk ikke et forstandig ord tilbake. Nå var hun igjen «helt bortreist».

Jeg har aldri glemt dette besøket og denne opplevelsen. Siden har jeg ofte tenkt: Om ikke før, så ser du i alle fall forskjell på den som kjenner Jesus og den som ikke gjør det, når du kommer på en dement-avdeling. Selv om kroppen brytes ned, og det «roter seg til» i sinn og tanke, så er det noe som ikke forringes: Åndslivet, troslivet og hjertelivet.

Johnn Hardang


Hentet fra «Lyset fra Golgata», Sambåndet Forlag. Stykket er noe forkortet.

@sitat:Falskt syng`n, og gale spilar`n - men gøtt æ det.


Gunstein Draugedalen