Pink Holocaust: En rosa tragedie
Opp mot 15.000 tyske homofile menn ble deportert til konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig. Hadde Bård Nylund levd i Tyskland for 70 år siden ville han ha vært en av dem.
Lederen av LLH, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, tar flere pauser i resonnementene sine. Ordene kommer, men ikke like fort som ellers, når Bård Nylund skal ta innover seg skjebnen mennesker med hans legning opplevde under 2. verdenskrig.
- Jeg har mange tanker om det. Jeg blir veldig berørt av det. Det er underlig å kjenne på at mine brødre og søstre ble tatt livet av bare på bakgrunn av hvem de var. Jeg blir rasende, lei meg og samtidig veldig glad for at jeg bor i Norge, forteller han til Velsignet Helg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Forfølgelsen av homoseksuelle var ikke opplagt for Hitler i starten av hans politiske karriere. Selv om nazistene alltid var sterkt negative til jøder og funksjonshemmede, var de opprinnelig ikke spesielt negative til homoseksualitet. Det kommer frem i boken «Sex og religion», skrevet av professor i religionsvitenskap, Dag Øistein Endsjø. Professoren mener Hitlers deportasjon av homoseksuelle kom som et resultat av en strategisk manøver.
- Han ville gjerne tekke den tradisjonelle kristenkonservative religiøse, borgerlige og adelige eliten i Tyskland for å få den nødvendige støtten i riksdagen til å komme til makten.
I 1930 ble Hitler konfrontert med en klage mot SA-lederen Ernst Röhms. Vedkommende skulle ha blitt observert da han hadde affærer med andre menn. Hitler reagerte med å si: «Det eneste mål for noen undersøkelse må være å bekrefte om en SA-offiser...utfører sine offisielle plikter...Hans privatliv kan ikke være gjenstand for gransking med mindre det er i konflikt med grunnleggende prinsipper i nasjonalistisk ideologi.» Hitler var med andre ord ikke opprinnelig interessert i å forfølge homofile eller slå ned på homofili.
- En slik tolerant holdning til homoseksualitet var problematisk i forhold til de konservative kreftene, mener Endsjø.
Få år etter snudde Hitler tvert om og begynte systematisk forfølgelse av menn som hadde sex med menn.
- At nazistene klarte å overbevise det kristne høyre om sitt mål om å forsvare tradisjonelle kristne idealer om seksuell renhet, var avgjørende for etableringen og stabiliseringen av naziregimets legitimitet og maktbase våren og sommeren 1933, forteller Endsjø.
Da nazistene kom til makten skjerpet de sensuren av sex i tekst og bilder og fikk ros av Den katolske kirke.
- I 1935 ble nye, strengere lover innført mot alle former for sex mellom menn, og en mer generell forfølgelse ble igangsatt, forteller forfatteren.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
At loven ble skjerpet ble omtalt som positivt av flere kristne talsmenn.
- Selv om forfølgelsen av homofile altså først kom i gang på grunn av nazistisk tilpasning til kristne moralregler, dempet ikke dette på motivasjonen når forfølgelsen først var i gang. Naziregimet fortsatte å arrestere homofile helt til de allierte hadde omringet Berlin i krigens aller siste dager.
En av dem som fikk smake nazistenes prosess var tyskeren Rudolph Brazda.
I et tv-intervju for DR har journalisten Christophe Martet intervjuet Rudolf Brazda, en av de siste overlevende homoseksuelle som var i en tysk konsentrasjonsleir. Han forteller i reportasjen at de homofile kunne leve et forholdsvis bekymringsløst liv i Tyskland før 1933. Dette blir bekreftet av Jean-Luc Schwab, forfatteren av boken «ltinéraire dún Triangle rose» (Veien til det rosa triangelet) som handler om hvordan homofile ble behandlet i Nazi-Tyskland.
- Selvfølgelig sa paragraf 175 at homoseksualitet var ulovlig, men paragrafen ble nesten aldri brukt bortsett fra ved pedofili. Men alt endret seg etter «Night of the Long Knives» (en rekke drap av politikere utført av nazistene, red. anm.) sommeren 1934. Året etter ble paragraf 175 skjerpet. Da begynte problemene, forteller forfatteren.
I april 1937 ble Rudolf Brazda fengslet i seks måneder under paragraf 175. I 1941 ble han nok en gang arrestert og fengslet.
Året etter, i 1942, ble den homofile tyskeren sendt til arbeidsleiren Buchenwald.
- Jeg forstod ikke hva som skjedde, men hva kunne jeg gjøre? Under Hitler var vi maktløse. Vi kom inn i et veldig stort rom og det var et basseng der. Vi måtte gå ned i bassenget, ta av oss klærne og bade naken. Det ble kalt for desinfisering, forteller Brazda.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Han minnes at en SS-soldat kom inn og presset hodet hans under desinfiseringsvesken.
- Jeg ville bare kaste opp, forteller Brazda.
Rudolf hadde et gullkjede med et kors rundt halsen. Det var en gave fra kjæresten. Soldaten rev det av ham og spurte om han var kirkegjenger.
- Jeg svarte ikke.
Så forlot Brazda desinfiseringsrommet. Han fikk på seg klær, en stripete fangedrakt - og et spesielt symbol.
- Et rosa triangel ble sydd på drakten på venstre side ved brystet. Det var symbolet for homoseksualitet. Det var så latterlig, fargen rosa. De andre fangene, de vanlige kriminelle, fikk et grønt triangel. De asosiale fikk et svart triangel, Jehovas Vitner fikk et lilla triangel, forteller Brazda.
- Antall homofile som ble deportert er ganske lavt i forhold til det totale antallet personer som var i Buchenwald fra 1937 til april 1945. Vi kjenner til rundt 650 homofile som ble deportert til denne leiren, forteller forfatteren Jean-Luc Schwab til DR.
Om det var få eller mange spilte liten rolle for Brazda. Han måtte uansett bære det rosa triangelet på drakten sin.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Selvfølgelig ble vi gjort til latter. Jeg mener, fargen rosa. Men sett i sin helhet fikk vi stort sett fred. De eneste som behandlet oss ille var SS-soldatene. Vi var glade og lettet over at de andre fangene ikke gjorde oss vondt. Vel, de kunne jo si til oss: Hei, der er en homo. Men det brydde jeg meg ikke om, forteller han.
Forfatteren Jean-Luc Schwab tror alder og utdanning var en viktig faktor om man ble plaget eller ikke.
- Han har flere ganger sagt at hvis han hadde vært yngre og uten utdanning og ferdigheter, eller om han hadde vært gammel - ville han kanskje ha blitt behandlet verre. Kanskje han ikke hadde overlevd.
Det var nemlig langt fra alle som overlevde. De fleste måtte bøte med livet.
- Jeg kjente jo andre som gikk med det rosa triangelet. De var yngre eller eldre. En av dem ble jeg svært overrasket over, for jeg kjente ham fra tidligere. Han hadde vært baker, og nå var han sperret inne. Jeg hadde hørt at han var homoseksuell. De sa at han hadde berørt en av de ansatte på en upassende måte. Den ansatte hadde anklaget ham for myndighetene, og nå hadde han blitt sendt til en konsentrasjonsleir sammen med handikappede. Jeg har hørt at denne mannen aldri ble sett igjen. Folk sa at han hadde fått en sprøyte, forteller Brazda.
Våren 1945 ble Buchenwald, lik de andre konsentrasjonsleirene, tømt for fanger. Mange døde under den lange marsjen bort fra leiren. Rudolph var heldig. Han fikk husly hos en venn og fikk et skjulested hvor han holdt seg i to uker. Da kom de allierte.
- Jeg var endelig fri. Jeg følte meg heldig og lykkelig som kunne leve det livet jeg ønsket å leve, forteller Brazda.
Ikke alle trakk vinnerloddet som Brazda. Paragraf 175, som gjorde homoseksualitet forbudt, gjaldt fortsatt. Og noen måtte tilbake til fengselet for å sone straffen sin ferdig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Enkelte av de homofile mennene i konsentrasjonsleirene slapp ikke fri etter nazistenes nederlag, men ble sendt direkte i fengsel av de allierte fordi de fremdeles hadde tid igjen av dommene de fikk under naziregimet, forteller Endsjø.
Homofile tilhørte ikke den største gruppen som ble forfulgt under regimet, men de var den eneste gruppen hvis forfølgelse ble anerkjent som legal av de allierte etter krigen, sier professoren.
- I etterkant har historien om hvordan nazistene behandlet de homofile blitt usynliggjort, slik de funksjonshemmedes skjebne også har blitt tiet i hjel, sier Endsjø.
Rudolf Brazda døde 4. august 2011, 98 år gammel, som den siste overlevende homofile som var i en konsentrasjonsleir.
Selv om den systematiske avrettelsen av homofile tok slutt da krigen var over, har den fortsatt i andre land.
Bård Nylund kjenner godt til at for mange lesbiske og homofile andre steder i verden er situasjonen livsfarlig. Åtte land har dødsstraff, Uganda jobber med å innføre det.
- Jeg har nettopp hatt besøk av en kollega fra Kenya. Han lever og arbeider under helt andre forhold enn her i Norge. I Kiev i Ukraina skulle det vært Pride-parade forrige uke. Den ble bare stoppet, ble forbudt. I Russland er det forbudt for homo-organisasjoner å drive informasjonskampanjer.
- I Norge er situasjonen annerledes. Her kan det nesten være noe som taler til din fordel. Homofile er morsomme på fest, det er trendy å ha homofile venner. Stadig flere heterofile ønsker å jobbe i LLH fordi de ser arbeidet i et rent menneskerettighetslys, forteller Nylund.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men LLH-generalen vet altfor godt at også i Norge møter homofile og lesbiske utfordringer som minoriteter, utfordringer storsamfunnet ikke i like stor grad eksponeres for.
I 2006 var Nylund på vei hjem fra byen. Han og en annen mann leide hverandre på vei til t-banen. Ved Nationaltheatret var det noen som ropte ukvemsord etter dem. Dette gjentok seg og Nylund ba dem om å gi seg. Da spurte den ene om han kunne låne lighteren til Nylund for å få tent en røyk.
- Da spurte han meg om jeg var homofil. Da jeg svarte bekreftende på det, slo han meg rett ned. Jeg fikk et stort kutt over øyet, mistet synet i en periode og fikk brist i kraniebeinet, forteller han.
Etter en tur på legevakten anmeldte han angrepet dagen etter.
- Det var også en krevende øvelse. Jeg måtte tvinge meg selv til ikke å miste av synet at dette skjedde fordi jeg er homofil.
Saken fikk mye oppmerksomhet. Selv om dette var krevende hadde det for Nylund flere positive effekter.
- Folk måtte ta stilling ovenfor meg. Deler av familien min begynte for første gang å snakke om at jeg var homofil.
Episoden synliggjorde for mange at det ikke er uproblematisk å være minoritet i Norge. For Nylund handler det mye om retten til å være fri, om at man skal slippe å legge begrensinger på eget liv. Han tror mørketallene for vold mot homofile er store.
- Vi har kommet i gang med registrering i Norge, men i Sverige, som har registrert lenge, er hatkriminaliteten mot homofile mye mer omfattende enn her.
- Hvorfor det?
- Det er stor underrapportering. Homofile i Norge tar på seg skylden selv, legger begrensninger på seg og sier «jeg kunne ha latt være å...». Man skal også måtte stå med rak rygg i møte med politiet. Det kan ofte skje at man anmelder forholdet, uten å peke på at dette skjer på grunn av ens legning.
Hatkriminalitet skaper uro og bekymring blant de homofile. Det er et overgrep mot ens person.
- Mange flere av mine homofile venner enn av mine heterofile venner gjør vurderinger om de skal holde kjæresten i hånda eller ikke. Man får ofte kastet uttrykk som «homo» eller «aidssyk» etter seg på gaten. Jeg har selv opplevd å bli kastet ut av drosje på vei hjem, og vet at mange andre homofile og lesbiske har samme erfaring. Man opplever at enkelte deler av byen ikke er trygg, forteller Nylund.
LLH
LLH - Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er en medlemsorganisasjon for homofile og bifile kvinner og menn samt transpersoner i Norge.
LLH arbeider for likestilling og mot alle former for diskriminering av homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (LHBT-personer) i Norge og i verden for øvrig.
LLH har per desember 2011 ca. 2500 medlemmer i 13 fylkeslag og 15 ansatte.
Kilde: Wikipedia
