Pink Holocaust: En rosa tragedie
Del
Opp mot 15.000 tyske homofile menn ble deportert til konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig. Hadde Bård Nylund levd i Tyskland for 70 år siden ville han ha vært en av dem.

Le­de­ren av LLH , Lands­for­enin­gen for les­bis­ke, ho­mo­fi­le, bi­fi­le og trans­per­soner, tar flere pau­ser i re­son­ne­men­te­ne sine. Or­de­ne kom­mer, men ikke like fort som ellers, når Bård Nylund skal ta inn­over seg skjeb­nen men­nes­ker med hans leg­ning opp­lev­de under 2. ver­dens­krig.

- Jeg har mange tan­ker om det. Jeg blir vel­dig be­rørt av det. Det er un­der­lig å kjen­ne på at mine brød­re og søst­re ble tatt livet av bare på bak­grunn av hvem de var. Jeg blir ra­sen­de, lei meg og sam­ti­dig vel­dig glad for at jeg bor i Norge, for­tel­ler han til Vel­sig­net Helg.

For­føl­gel­sen av homo­sek­su­el­le var ikke opp­lagt for Hit­ler i star­ten av hans po­li­tis­ke kar­rie­re. Selv om na­zis­te­ne all­tid var sterkt ne­ga­ti­ve til jøder og funk­sjons­hem­me­de, var de opp­rin­ne­lig ikke spe­si­elt ne­ga­ti­ve til homo­sek­su­ali­tet. Det kom­mer frem i boken «Sex og re­li­gion», skre­vet av pro­fes­sor i re­li­gions­vi­ten­skap, Dag Øi­stein End­sjø. Pro­fes­so­ren mener Hit­lers de­por­ta­sjon av homo­sek­su­el­le kom som et re­sul­tat av en stra­te­gisk ma­nø­ver.

- Han ville gjer­ne tekke den tra­di­sjo­nel­le kris­ten­kon­ser­va­ti­ve re­li­giø­se, bor­ger­li­ge og ade­li­ge eli­ten i Tysk­land for å få den nød­ven­di­ge støt­ten i riks­da­gen til å komme til mak­ten.

I 1930 ble Hit­ler kon­fron­tert med en klage mot SA-le­de­ren Ernst Röhms. Ved­kom­men­de skul­le ha blitt ob­ser­vert da han hadde af­fæ­rer med andre menn. Hit­ler rea­ger­te med å si: «Det enes­te mål for noen un­der­sø­kel­se må være å be­kref­te om en SA-of­fi­ser...ut­fø­rer sine of­fi­si­el­le plik­ter...Hans pri­vat­liv kan ikke være gjen­stand for grans­king med mind­re det er i kon­flikt med grunn­leg­gen­de prin­sip­per i na­sjo­na­lis­tisk ideo­lo­gi.» Hit­ler var med andre ord ikke opp­rin­ne­lig in­ter­es­sert i å for­føl­ge ho­mo­fi­le eller slå ned på ho­mo­fi­li.

- En slik to­le­rant hold­ning til homo­sek­su­ali­tet var pro­ble­ma­tisk i for­hold til de kon­ser­va­ti­ve kref­te­ne, mener End­sjø.

Få år etter snud­de Hit­ler tvert om og be­gyn­te sys­te­ma­tisk for­føl­gel­se av menn som hadde sex med menn.

- At na­zis­te­ne klar­te å over­be­vi­se det krist­ne høyre om sitt mål om å for­sva­re tra­di­sjo­nel­le krist­ne idea­ler om sek­su­ell ren­het, var av­gjø­ren­de for etab­le­rin­gen og sta­bi­li­se­rin­gen av nazi­re­gi­mets le­gi­ti­mi­tet og makt­base våren og som­mer­en 1933, for­tel­ler End­sjø.

Da na­zis­te­ne kom til mak­ten skjer­pet de sen­su­ren av sex i tekst og bil­der og fikk ros av Den ka­tols­ke kirke.

- I 1935 ble nye, stren­ge­re lover inn­ført mot alle for­mer for sex mel­lom menn, og en mer ge­ne­rell for­føl­gel­se ble igang­satt, for­tel­ler for­fat­te­ren.

At loven ble skjer­pet ble om­talt som po­si­tivt av flere krist­ne tals­menn.

- Selv om for­føl­gel­sen av ho­mo­fi­le altså først kom i gang på grunn av na­zis­tisk til­pas­ning til krist­ne mo­ral­reg­ler, dem­pet ikke dette på mo­ti­va­sjo­nen når for­føl­gel­sen først var i gang. Nazi­re­gi­met fort­sat­te å ar­res­te­re ho­mo­fi­le helt til de al­li­er­te hadde om­rin­get Ber­lin i kri­gens aller siste dager.

En av dem som fikk smake na­zis­te­nes pro­sess var tys­ke­ren Ru­dolph Braz­da.

I et tv-in­ter­vju for DR har jour­na­lis­ten Chris­tophe Mar­tet in­ter­vju­et Ru­dolf Braz­da, en av de siste over­le­ven­de homo­sek­su­el­le som var i en tysk kon­sen­tra­sjons­leir. Han for­tel­ler i re­por­ta­sjen at de ho­mo­fi­le kunne leve et for­holds­vis be­kym­rings­løst liv i Tysk­land før 1933. Dette blir be­kref­tet av Jean-Luc Schwab, for­fat­te­ren av boken «ltinéraire dún Tri­ang­le rose» (Veien til det rosa tri­an­ge­let) som hand­ler om hvor­dan ho­mo­fi­le ble be­hand­let i Nazi-Tysk­land.

- Selv­føl­ge­lig sa pa­ra­graf 175 at homo­sek­su­ali­tet var ulov­lig, men pa­ra­gra­fen ble nes­ten aldri brukt bort­sett fra ved pe­do­fi­li. Men alt end­ret seg etter «Night of the Long Kni­ves» (en rekke drap av po­li­ti­ke­re ut­ført av na­zis­te­ne, red. anm.) som­mer­en 1934. Året etter ble pa­ra­graf 175 skjer­pet. Da be­gyn­te pro­ble­me­ne, for­tel­ler for­fat­te­ren.

I april 1937 ble Ru­dolf Braz­da fengs­let i seks må­ne­der under pa­ra­graf 175. I 1941 ble han nok en gang ar­res­tert og fengs­let.

Året etter, i 1942, ble den ho­mo­fi­le tys­ke­ren sendt til ar­beids­lei­ren Buch­en­wald.

- Jeg for­stod ikke hva som skjed­de, men hva kunne jeg gjøre? Under Hit­ler var vi makt­løse. Vi kom inn i et vel­dig stort rom og det var et bas­seng der. Vi måtte gå ned i bas­sen­get, ta av oss klær­ne og bade naken. Det ble kalt for des­in­fi­se­ring, for­tel­ler Braz­da.

Han min­nes at en SS-sol­dat kom inn og pres­set hodet hans under des­in­fi­se­rings­ves­ken.

- Jeg ville bare kaste opp, for­tel­ler Braz­da.

Ru­dolf hadde et gull­kje­de med et kors rundt hal­sen. Det var en gave fra kjæ­res­ten. Sol­da­ten rev det av ham og spur­te om han var kirke­gjen­ger.

- Jeg svar­te ikke.

Så for­lot Braz­da des­in­fi­se­rings­rom­met. Han fikk på seg klær, en stri­pe­te fange­drakt - og et spe­si­elt sym­bol.

- Et rosa tri­an­gel ble sydd på drak­ten på venst­re side ved brys­tet. Det var sym­bo­let for homo­sek­su­ali­tet. Det var så lat­ter­lig, far­gen rosa. De andre fan­ge­ne, de van­li­ge kri­mi­nel­le, fikk et grønt tri­an­gel. De aso­sia­le fikk et svart tri­an­gel, Je­ho­vas Vit­ner fikk et lilla tri­an­gel, for­tel­ler Braz­da.

- An­tall ho­mo­fi­le som ble de­por­tert er gans­ke lavt i for­hold til det to­ta­le an­tal­let per­soner som var i Buch­en­wald fra 1937 til april 1945. Vi kjen­ner til rundt 650 ho­mo­fi­le som ble de­por­tert til denne lei­ren, for­tel­ler for­fat­te­ren Jean-Luc Schwab til DR.

Om det var få eller mange spil­te liten rolle for Braz­da. Han måtte uan­sett bære det rosa tri­an­ge­let på drak­ten sin.

- Selv­føl­ge­lig ble vi gjort til lat­ter. Jeg mener, far­gen rosa. Men sett i sin hel­het fikk vi stort sett fred. De enes­te som be­hand­let oss ille var SS-sol­da­te­ne. Vi var glade og let­tet over at de andre fan­ge­ne ikke gjor­de oss vondt. Vel, de kunne jo si til oss: Hei, der er en homo. Men det bryd­de jeg meg ikke om, for­tel­ler han.

For­fat­te­ren Jean-Luc Schwab tror alder og ut­dan­ning var en vik­tig fak­tor om man ble pla­get eller ikke.

- Han har flere gan­ger sagt at hvis han hadde vært yngre og uten ut­dan­ning og fer­dig­he­ter, eller om han hadde vært gam­mel - ville han kan­skje ha blitt be­hand­let verre. Kan­skje han ikke hadde over­levd.

Det var nem­lig langt fra alle som over­lev­de. De fles­te måtte bøte med livet.

- Jeg kjen­te jo andre som gikk med det rosa tri­an­ge­let. De var yngre eller eldre. En av dem ble jeg svært over­ras­ket over, for jeg kjen­te ham fra tid­li­ge­re. Han hadde vært baker, og nå var han sper­ret inne. Jeg hadde hørt at han var homo­sek­su­ell. De sa at han hadde be­rørt en av de an­sat­te på en upas­sen­de måte. Den an­sat­te hadde an­kla­get ham for myn­dig­he­te­ne, og nå hadde han blitt sendt til en kon­sen­tra­sjons­leir sam­men med han­di­kap­pe­de. Jeg har hørt at denne man­nen aldri ble sett igjen. Folk sa at han hadde fått en sprøy­te, for­tel­ler Braz­da.

Våren 1945 ble Buch­en­wald, lik de andre kon­sen­tra­sjons­lei­re­ne, tømt for fan­ger. Mange døde under den lange mar­sjen bort fra lei­ren. Ru­dolph var hel­dig. Han fikk husly hos en venn og fikk et skjule­sted hvor han holdt seg i to uker. Da kom de al­li­er­te.

- Jeg var en­de­lig fri. Jeg følte meg hel­dig og lyk­ke­lig som kunne leve det livet jeg øns­ket å leve, for­tel­ler Braz­da.

Ikke alle trakk vin­ner­lod­det som Braz­da. Pa­ra­graf 175, som gjor­de homo­sek­su­ali­tet for­budt, gjaldt fort­satt. Og noen måtte til­ba­ke til feng­se­let for å sone straf­fen sin fer­dig.

- En­kel­te av de ho­mo­fi­le men­ne­ne i kon­sen­tra­sjons­lei­re­ne slapp ikke fri etter na­zis­te­nes ne­der­lag, men ble sendt di­rek­te i feng­sel av de al­li­er­te fordi de frem­de­les hadde tid igjen av dom­me­ne de fikk under nazi­re­gi­met, for­tel­ler End­sjø.

Ho­mo­fi­le til­hør­te ikke den størs­te grup­pen som ble for­fulgt under re­gi­met, men de var den enes­te grup­pen hvis for­føl­gel­se ble an­er­kjent som legal av de al­li­er­te etter kri­gen, sier pro­fes­so­ren.

- I etter­kant har his­to­ri­en om hvor­dan na­zis­te­ne be­hand­let de ho­mo­fi­le blitt usyn­lig­gjort, slik de funk­sjons­hem­me­des skjeb­ne også har blitt tiet i hjel, sier End­sjø.

Ru­dolf Braz­da døde 4. au­gust 2011, 98 år gam­mel, som den siste over­le­ven­de ho­mo­fi­le som var i en kon­sen­tra­sjons­leir.

Selv om den sys­te­ma­tis­ke av­ret­tel­sen av ho­mo­fi­le tok slutt da kri­gen var over, har den fort­satt i andre land.

Bård Nylund kjen­ner godt til at for mange les­bis­ke og ho­mo­fi­le andre ste­der i ver­den er si­tua­sjo­nen livs­far­lig. Åtte land har døds­straff, Ugan­da job­ber med å inn­føre det.

- Jeg har nett­opp hatt besøk av en kol­le­ga fra Kenya. Han lever og ar­bei­der under helt andre for­hold enn her i Norge. I Kiev i Ukrai­na skul­le det vært Pri­de-pa­ra­de for­ri­ge uke. Den ble bare stop­pet, ble for­budt. I Russ­land er det for­budt for homo-or­ga­ni­sa­sjo­ner å drive in­for­ma­sjons­kam­pan­jer.

- I Norge er si­tua­sjo­nen an­ner­le­des. Her kan det nes­ten være noe som taler til din for­del. Ho­mo­fi­le er mor­som­me på fest, det er tren­dy å ha ho­mo­fi­le ven­ner. Sta­dig flere he­te­ro­fi­le øns­ker å jobbe i LLH fordi de ser ar­bei­det i et rent men­neske­ret­tig­hets­lys, for­tel­ler Nylund.

Men LLH-ge­ne­ra­len vet alt­for godt at også i Norge møter ho­mo­fi­le og les­bis­ke ut­ford­rin­ger som mi­no­ri­te­ter, ut­ford­rin­ger stor­sam­fun­net ikke i like stor grad eks­po­ne­res for.

I 2006 var Nylund på vei hjem fra byen. Han og en annen mann leide hver­and­re på vei til t-ba­nen. Ved Na­tio­nal­thea­tret var det noen som ropte ukvems­ord etter dem. Dette gjen­tok seg og Nylund ba dem om å gi seg. Da spur­te den ene om han kunne låne ligh­te­ren til Nylund for å få tent en røyk.

- Da spur­te han meg om jeg var ho­mo­fil. Da jeg svar­te be­kref­ten­de på det, slo han meg rett ned. Jeg fikk et stort kutt over øyet, mis­tet synet i en pe­rio­de og fikk brist i kra­nie­bei­net, for­tel­ler han.

Etter en tur på lege­vak­ten an­meld­te han an­gre­pet dagen etter.

- Det var også en kre­ven­de øvel­se. Jeg måtte tvin­ge meg selv til ikke å miste av synet at dette skjed­de fordi jeg er ho­mo­fil.

Saken fikk mye opp­merk­som­het. Selv om dette var kre­ven­de hadde det for Nylund flere po­si­ti­ve ef­fek­ter.

- Folk måtte ta stil­ling oven­for meg. Deler av fa­mi­li­en min be­gyn­te for førs­te gang å snak­ke om at jeg var ho­mo­fil.

Epi­so­den syn­lig­gjor­de for mange at det ikke er upro­ble­ma­tisk å være mi­no­ri­tet i Norge. For Nylund hand­ler det mye om ret­ten til å være fri, om at man skal slip­pe å legge be­gren­sin­ger på eget liv. Han tror mørke­tal­le­ne for vold mot ho­mo­fi­le er store.

- Vi har kom­met i gang med re­gist­re­ring i Norge, men i Sve­ri­ge, som har re­gist­rert lenge, er hat­kri­mi­na­li­te­ten mot ho­mo­fi­le mye mer om­fat­ten­de enn her.

- Hvor­for det?

- Det er stor un­der­rap­por­te­ring. Ho­mo­fi­le i Norge tar på seg skyl­den selv, leg­ger be­grens­nin­ger på seg og sier «jeg kunne ha latt være å...». Man skal også måtte stå med rak rygg i møte med po­li­ti­et. Det kan ofte skje at man an­mel­der for­hol­det, uten å peke på at dette skjer på grunn av ens leg­ning.

Hat­kri­mi­na­li­tet ska­per uro og be­kym­ring blant de ho­mo­fi­le. Det er et over­grep mot ens per­son.

- Mange flere av mine ho­mo­fi­le ven­ner enn av mine he­te­ro­fi­le ven­ner gjør vur­de­rin­ger om de skal holde kjæ­res­ten i hånda eller ikke. Man får ofte kas­tet ut­trykk som «homo» eller «aids­syk» etter seg på gaten. Jeg har selv opp­levd å bli kas­tet ut av dro­sje på vei hjem, og vet at mange andre ho­mo­fi­le og les­bis­ke har samme er­fa­ring. Man opp­le­ver at en­kel­te deler av byen ikke er trygg, for­tel­ler Nylund.