FINGRENE STIVNET: – Det var so
...
FINGRENE STIVNET: – Det var som fingrene stivnet på tastaturet. Jeg kom ikke lenger. Noe måtte være riv ruskende galt, forteller Jon Asgaut Flesjå.
Redaktøren som sluttet å skrive
Del
Da redaktør Jon Asgaut Flesjå en dag satt og skulle skrive lederartikkel i lokalavisen Øyposten i Finnøy, stoppet alt opp. Les den sterke historien om «når gardinen går ned» og livet blir så vanskelig at alt svartner.

– Jeg hadde bare skrevet to linjer – og da gikk gardinen ned. Det var som fingrene stivnet på tastaturet. Jeg kom ikke lenger. Noe måtte være riv ruskende galt. Derfor gikk jeg rett til min fastlege. Samme dag havnet jeg på lukket psykiatrisk avdeling på sykehuset i Stavanger, forteller Jon Asgaut Flesjå.

Han er en av dem som deler sine erfaringer i den nye boka «Livet etterpå. Om vegen vidare etter alvorlege kriser».

Håp til andre

Det er Gro Skartveit som har skrevet boka. Den lanseres på Litteraturhuset i Oslo i morgen kveld. Helse- og omsorgsminister Bent Høie er blant dem som skal delta. Han har skrevet forordet.

– Hvorfor har du skrevet denne boka, Skartveit?

– I alle mine jobber, fra jeg begynte i Norea Radio, og senere som sosionom og ordfører, har jeg møtt mange mennesker med store utfordringer i livet. Dette er ofte normalt, for livet er ikke alltid enkelt. Men vi må være ærlige og dele smerten med hverandre. De som jeg har med i boka, har kommet seg gjennom krisene. De har erfart at mørket ikke var i livet for alltid. Derfor håper jeg at denne boka kan være til hjelp – og gi håp til noen som har det vanskelig, sier Gro Skartveit.

– Vi vet aldri når en krise kan komme, for det vonde kan brått dukke opp, legger hun til.

STERKE HISTORIER: Jon Asgaut Flesjå og Gro Skartveit forteller sine sterke historier i ei ny bok. Her står de på kaien i Finnøy i Ryfylke. Foto: Ove Eikje
 

Bad om å få dø

Gro Skartveit vet hva hun snakker om, og deler også sin dramatiske historie i boka. Hun forteller blant annet om seksuelt overgrep i 1986 fra en landskjent forkynner i Indremisjonsforbundet. Dette merket henne for livet.

– Det var ei tid der jeg bad Gud om å få dø, og jeg hadde verken energi, livsglede eller overskudd. Det var vondt å leve, forteller Gro.

Etter at hun møtte Heidi, som hun senere inngikk partnerskap med, måtte Gro forlate jobben som sosionom i en behandlingsinstitusjon for rusavhengige. Dessuten måtte hun trekke seg fra KrF, der hun var aktiv blant annet i bystyret i Stavanger.

«Livet etterpå. Om vegen vidare etter alvorlege kriser» er utgitt på Samlaget.
 

Ikke bitter

– Det var vanskelig å miste både jobb og mye av nettverket mitt. Men jeg har aldri hatt det så godt som i dag. Jeg ber ikke lenger om å få dø – jeg ber om å få leve lenge, sier Gro Skartveit.

Hun er ikke bitter for det som er skjedd, men understreker hvor viktig det er å møte mennesker med respekt, kjærlighet og omsorg, selv om man kan være dypt uenig med dem.

– Jeg er veldig spent før utgivelsen, for det koster å gi ut en slik bok. Men jeg ser på dette som min oppgave nå, sier Gro Skartveit.

Lys der framme

Jon Asgaut Flesjå forteller sin dramatiske historie i boka. I tillegg til å sitte i redaktørstolen i lokalavisen Øyposten, har han vært kultursjef i Finnøy kommune. Dessuten er han samfunnsengasjert både innen politikk og næringsliv. Han har også vært fotballtrener i en årrekke, og hatt flere oppdrag for Norges Fotballforbund.

Flesjå vil gjerne være en hjelp for andre som møter ulike livskriser.

– Jeg velger å være åpen om dette, for de aller fleste møter ulike utfordringer gjennom et langt liv. Derfor vil jeg gjerne understreke at når det kan være aller mørkest, skal du tro at det er lys der framme, selv om du ikke ser det, sier han.

Datterens skjebne

Det som førte han inn i mørke og fortvilelse, var det som skjedde med datteren Else Brit. I 1984 ble hun som toåring skadd i en alvorlig ulykke. Hun falt ned fra andre etasje i et hus og landet med hodet i betongkaien. Else Brit svevde mellom liv og død, og ble i all hast fraktet til sykehuset i Stavanger. Der ble det konstatert kraniebrudd og alvorlig skade på talesenteret, som førte til at hun mistet språket.

– Jeg følte meg veldig skyldbetynget, for det var jeg som passet på henne da ulykken skjedde. Det ble en lang og tøff prosess for oss som foreldre, minnes Jon Asgaut.

Gjennestad gartnerskole

Etter ungdomsskolen flyttet Else Brit til Gjennestad gartnerskole i Vestfold, der hun gikk to år. Dette ble et vendepunkt for henne. Hun kom i godt miljø, ble inkludert og fikk venner. Hun tok fagbrev både som gartner og som barne- og ungdomsarbeider. Året etter gikk hun på Rauma folkehøgskole i Molde, også et flott år.

– Lykken så ut til å være fullkommen da hun fant seg kjæreste, og de giftet seg i 2007, og overtok gården. Nå kunne jeg slappe av, og ei stor byrde falt av skuldrene, forteller han.

Sykdom og død

Men mørke skyer kom inn over datterens liv. Else Brit ble alvorlig syk, og fikk diagnosen ALS. Dette er en nervesykdom som angriper motoriske nerveceller i ryggmarg og hjerne.

– Hun ble lagt i respirator i begynnelsen av oktober 2008, og hadde da en liten sønn på et halvt år. Den 9. oktober året etter døde hun, sier Jon Asgaut stille.

Han legger ikke skjul på at denne tiden var svært krevende for ham. Følelsene var kaotiske. Fremtiden var vond å tenke på. Sorgen og smerten var så stor.

– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle makte begravelsen. Jeg følte at livet raste sammen. Det var ikke et eneste glimt av lys eller håp – bare mye bitterhet. Jeg kjente på angst, frykt og redsel for fremtiden, forteller han.

Det gjorde ikke situasjonen bedre at Jon Asgaut også opplevde samlivsbrudd i denne tøffe perioden.

Møte med veggen

Arbeidet som redaktør i lokalavisen var viktig for Jon Asgaut Flesjå.

– Jeg kjempet en beinhard kamp for å makte jobben. Som redaktør blir man veldig eksponert i lokalsamfunnet. Det krever stor styrke og sterk rygg for å klare det. Jeg tøyde strikken altfor langt, selv om jeg var litt sykmeldt innimellom, sier han.

Den 4. oktober 2010 satt Jon Asgaut og skulle skrive lederartikkel til avisen som kommer ut på fredager. Han fylte 56 år nettopp denne dagen.

Men etter å ha skrevet to linjer var det umulig å få skrevet flere ord.

Han gikk ut til sine kollegaer, og fortalte at han ikke maktet mer. Han måtte søke hjelp. De andre i avisen fikk ta over ansvaret. Selv gikk han direkte til fastlegen sin.

Derfra skjedde ting fort. Samme dag ble han lagt inn på lukket psykiatrisk avdeling på sykehuset i Stavanger.

– Her lå jeg helt for meg selv, og ingen kom inn. Det var så godt, for jeg ville være alene. Jeg var lite mottagelig for aktiviteter. Det var så svart at jeg opplevde det lite verdt å leve, minnes han.

Lys i tunellen

Etter nærmere tre uker på sykehuset, ble han flyttet til Randaberg distriktspsykiatriske senter. Her skulle han bli værende i fire måneder.

– Jeg klarte ikke å skrive en enkel søknad til NAV. Jeg mistet selvbildet mitt, og hadde ingen tro på at jeg skulle komme tilbake til livet, sier Jon Asgaut i dag.

Etter å ha vandret i mørket i lengre tid, begynte han å ane lys i tunellen.

– En psykolog greide i samtale å trykke på noen knapper i meg. Hun var en enestående person, som var på en slik måte at jeg åpnet opp, og gav noe tilbake i samtalene, forteller han.

Den syke redaktøren ble også med i ei samtalegruppe med folk utenfor som hadde opplevd det samme. Samtidig gikk han i ordinær terapi.

En bauta i livet

– Etter hvert begynte jeg å lete etter en vei ut av det mørke og vonde. Jeg fant også ei ny kvinne. Eva har vært et fantastisk menneske, som stilte opp for meg og ble en bauta i mitt liv. Hun var av helstøpt ved, og vi har også hatt det fantastisk i årene etterpå, forteller han.

Dagen kom da Jon Asgaut Flesjå fikk permisjon, og skulle reise hjem til Finnøy.

– Jeg var veldig spent, og gruet meg skikkelig til å treffe folk. Som redaktør i et lokalsamfunn er du en kjent person. Jeg følte at folk så tvers gjennom meg. Men jeg ble så godt mottatt, og opplevde en veldig støtte. Jeg vil også berømme Øypostens styre og ledelse som viste så stor tålmodighet med meg, forteller han.

Tilbake på jobb

Det gikk stadig fremover med tilstanden hans, og det ble aktuelt å begynne på jobb igjen. Datoen ble satt til 15. mars 2011.

– Jeg var uvanlig spent da jeg skulle skrive min første lederartikkel. Men jeg klarte det fint, og gleden over å makte det var enormt stor. Dette er den største seieren jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg fikk på en måte en bekreftelse på at jeg hadde fått livet tilbake, sier Flesjå ettertenksomt.

Han fortsatte som redaktør ut 2015. I dag jobber han i delt stilling som vanlig journalist i lokalavisen og som anleggskonsulent i Norges Fotballforbund.

Respekt for hverandre

– Hva vil du si når du i dag ser tilbake på det du har opplevd?

– Jeg har vokst veldig på det som skjedde, og er blitt mye sterkere. Jeg tror faktisk at jeg er blitt et mer helstøpt og godt menneske. Jeg er blitt en mye bedre far, og har et godt forhold til mine tre barn og sju barnebarn.

Dessuten har jeg fått evne til å se mennesker på en annen måte. Alle mennesker er verdifulle, og vi skal ha respekt for hverandre, svarer han, og legger til at han i dag dyrker vennskap med mennesker som gir positiv energi.

Les også:

Bønner til Gud

Flesjå har vokst opp i et kristent miljø, og troen har fulgt ham gjennom livet, selv om han ikke er noen benkesliter i kirke og bedehus.

– Jeg sendte mine rop opp til han der oppe da jeg hadde det tøft. Da jeg var midt oppi det, opplevde jeg lite svar tilbake. Men når jeg i ettertid ser meg tilbake, så tror jeg at jeg fikk hjelp.

Det er viktig å ha et holdepunkt i livet, og jeg lever fortsatt i min barnetro. Jeg vil gjerne understreke det som en prest så treffende sa: «Jeg vil heller tro og ta feil – enn ikke å tro og så ta feil!»

KJENT PERSON: – Som redaktør i et lokalsamfunn er du en kjent person. Jeg følte at folk så tvers gjennom meg. Men jeg ble så godt mottatt, og opplevde en veldig støtte, forteller Jon Asgaut Flesjå. Foto: Ove Eikje