En menighetsnekrolog

I 50 år var Trygve 
Urhaug (96) forstander for pinsemenigheten Tabernaklet Vaksdal. Helt til det bare var 
to medlemmer igjen.

I videoen øverst på siden leser 96 år gamle Trygve Urhaug opp historien til pinsemenigheten Tabernaklet Vaksdal. 50 år på fem minutter.

Vaksdal

Tåken smyger seg opp langs fjellene som omringer Vaksdal, industrikommunen langs E16 mellom Bergen og Voss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I en eldre enebolig med utsikt over den idylliske vestlandsfjorden bor den pensjonerte pinseforstanderen Trygve Urhaug (96). Han bor her alene, etter at hans kone Annemor gikk bort i 2012. Hennes bortgang er ikke hans eneste sorg. Han har nemlig måttet­ erkjenne at pinse­vekkelsen i bygda døde ut. Det gjorde også menigheten.

Ånd og ild

Krumbøyd over rullatoren ønsker den tidligere pinseforstanderen meg inn. Og mens regnet faller kaldt utenfor setter han seg til rette ved kjøkkenbordet med plass for to. Han åpner en notatbok fylt med sirlig håndskrift, og begynner å lese. Det er en fortelling om liv og død. Om en pinsevekkelse som berørte industribygda, om dåp i ild og vann og om de unge som kom, men forsvant. Og aldri kom tilbake. Sakte, men sikkert døde menighetsmedlemmene, en etter en.

Dåp i isvann

I begynnelsen av 20-årene opplevde Vaksdal en pinsevekkelse. Det var sentrale personer i bedehuset som ble møtt av Ånden. I elven i Sæterdalen ble flere døpt. Ved ett tilfelle var det så kaldt at man måtte fjerne is for at folk skulle få døpe seg som troende voksne, med full neddykkelse.

Menigheten Tabernaklet Vaksdal ble etablert og personer ble valgt til eldsteråd. En av dem eide en gård, og ga bort eiendom for at et bedehus skulle bygges­. Bedehuset ligger der fortsatt, tett mellom E16 og Vaksdal ­kjøpesenter.

Den unge evangelist

Det kostet å bli pinsevenn på denne tiden. Likevel ble mange med. I 1941 kom Trygve til Vaksdal som evangelist.

– Vi opplevde en sterk vekkelse. Mange unge ble frelst, forteller Urhaug.

Blant dem var Annemor, kvinnen han senere giftet seg med.

Den unge evangelisten bodde på et lite kott på loftet i Tabernaklet. To unge pinsesøstre sørget for at Urhaug fikk mat. De to bodde selv i en leilighet i bedehuset.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Olga og Rigmor het de, og navnene deres ble et begrep i Vaksdal. De var evangelister og drev et stort og rikt barnearbeid, forteller Urhaug.

Barnemøtene ble holdt hver onsdag, og bedehuset ble fylt til randen av unge vaksdølinger. Også julefestene samlet svært mange i bygda.

– Selv i dag kan jeg møte mennesker som snakker om de barnemøtene, sier Urhaug.

Færre og færre

I 1946 ble Urhaug gift med Annemor. Året etter dro de to til Bærum der evangelisten fikk kall som forstander i menigheten Emmaus Haslund.

I 1952 kom ekteparet tilbake til Vaksdal. De engasjerte seg straks i menighetens arbeid. Året etter ble andre etasje i bedehuset bygget om til en full leilighet. Her flyttet Trygve og Annemor inn. Olga og Rigmor bodde fortsatt i en leilighet og Tabernaklet.

– Barnemøtene fortsatte med stor oppslutning. Selv deltok jeg som forkynner i møtene.

I 1960 ble Urhaug ledende eldste i menigheten.

– Vi hadde barnemøter, åpne møter og besøk av evangelister. Flere ble med i menigheten, men etter hvert ble det færre og færre. En grunn var at den unge generasjonen, som naturlig skulle fortsette arbeidet, flyttet fra Vaksdal. Bare de eldste ble igjen, forteller Urhaug.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dør uten de unge

Årsaken til at de flyttet kan ikke den tidligere evangelisten erindre.

– For noen var det familie, for andre vet jeg ikke. Det var bare de eldste igjen. De falt fra en etter en. Til slutt var det bare meg og en søster til igjen.

I 2011 sendte Urhaug melding til Fylkesmannen at forsamlingen var lagt ned.

– Det var med stor sorg vi måtte ta den avgjørelsen, sier Urhaug, og fortsetter:

– Det har lært meg at vi må satse alt på neste generasjon.

Stemmen hans er i ferd med å briste. Han fortsetter:

– Uten den dør det hele ut med oss.

Tabernaklet ble solgt til en privatperson. Summen ble gitt til edle formål, blant annet Evangeliesenteret, som fikk en halv million.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det var uendelig trist at det skulle gå slik. Men vi må ta konsekvensene av realitetene selv om det er aldri så vondt. En trøst er at Tabernaklet har betydd veldig mye positivt for Vaksdal, både når det gjelder barnearbeid og menighetsarbeid.

En vekker

– Jeg merker at du er tydelig opptatt av dette nå. Var du like opptatt av det da du som ung forstander ledet menigheten på 60-tallet?

– Nei. Jeg skal innrømme at det som har skjedd med Tabernaklet har vært en vekker for meg. Det har fortalt meg noe som jeg ikke fullt ut var klar over før, sier Urhaug.

– Jeg har selvfølgelig hele tiden vært opptatt av å nå ut til mennesker i bygda, og vi opplevde jo at ungdom kom på møtene. Jeg sang og spilte trekkspill. Det var populært. Men jeg var ung selv, og det appellerte til de unge, forteller 96-åringen.

– Når begynte dere å miste de unge?

96-åringen tar en pause og tenker.

– Konkret når det skjedde husker jeg ikke. Det skjedde steg for steg. Det begynte med at noen flyttet.

– Vet du hvorfor de flyttet?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Nei.

Ingen forklaring

– Hva tenker du nå i ettertid? Er det noe dere kunne ha gjort annerledes?

Urhaug ser ut av vinduet. Regnet og tåken fortsetter å koste nedover dalsiden. Han vender ansiktet sitt til meg igjen og svarer:

– Nei, jeg vet i grunnen ikke. Erkjennelsen av at neste generasjon er viktig har kommet i senere år, sier han.

– Du forteller at de unge kom da du var ung evangelist. Så ble du eldre. Var det noe ved møtekulturen og stilen som etter hvert ble et hinder for at de unge følte seg hjemme i menigheten?

– Nei, jeg kan ikke tenke på noe spesielt der.

Olga og Rigmor hadde store barnemøter i Tabernaklet. De var med helt til siste slutt. Hvordan har det gått med dem?

– De samlet kolossalt mye barn. Bygda er preget av dem. Men de er hjemme hos Herren nå, forteller Urhaug.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Hvis du var 30 år og skulle startet en pinsemenighet her i dag. Hva ville du ha gjort?

– Det er vanskelig å si nå. Men jeg ville ha begynt med møtevirksomhet. Jeg ville vært utadvent og invitert mennesker til møtene. Sang og musikk er viktig for ungdommer. Det ville jeg lagt vekt på.

Smak av øl

Tabernaklet Vaksdal er en av over 150 menigheter i Pinsebevegelsen som i mange år har drevet virksomhet uten et barne- og ungdomsarbeid. Historien om Tabernaklet Vaksdal har blitt til en nekrolog, over en menighet.

Bedehuset er nå solgt til en privatperson som leier det ut til alt fra home party og ølsmaking til musikklag og jazzkonserter.

For Trygve Urhaug er det for sent å starte på ny. Han har gjort sin gjerning, og den har betydd mye for mange.

For sent er det derimot ikke for 37 år gamle Stein-Olav Håvardstun. Han er pinsepastor i Klippen Loddefjord, en menighet med lokaler på Vestkanten, et av de store kjøpesentrene i Bergen. Vestkanten har over 110 butikker, ishall og badeland. I 3. etasje i et av byggene ligger pinsemenigheten som ble plantet ut fra Sion Blomsterdalen på midten av 80-tallet.

Til tross for den folkerike beliggenheten har heller ikke Klippen Loddefjord et barne- og ungdomsarbeid.

Det hadde de da nåværende pastor Håvardstun var konfirmant, og fant sitt hjem i pinsemenigheten.

Hadde ikke tid

– Like etter at menigheten ble startet, og utover på begynnelsen av 90-tallet var det opp mot 30 ungdommer med i arbeidet, forteller Håvardstun.

Sakte, men sikkert dalte kurven.

Da Håvardstun kom inn som tenåring var det i underkant av ti ungdommer igjen i arbeidet. Flere sluttet av årsaker pastoren ikke kjenner.

– Fra 2000, og de neste ti årene, var det ikke noe ungdomsarbeid i menigheten. Ingen hadde mulighet til å ta ansvar for et slikt arbeid i denne perioden, forklarer Håvardstun.

For fire år siden tok Håvardstun selv initiativ for et tilbud for de eldste barna og ungdommene i menigheten.

– Det var uformelt, ingen ble innsatt som ungdomsleder, sier han.

Arbeidet talte ikke mer enn 3-5 ungdommer. Etter to år var det over.

– Selv fikk jeg egne barn og det ble mindre tid. Også andre ledere fikk mindre tid. Dessuten ble jeg hovedpastor, forklarer Håvardstun.

I to år har Håvardstun vært hovedpastor i menigheten. Han lengter etter et ungdomsarbeid, men tror også at menigheten har en fremtid uten.

Optimistisk

– Selv savner vi et skikkelig ungdomsarbeid hos oss, og vi har lyst til å få det til. Samtidig vet jeg at mange er veldig bastant på det at hvis vi ikke har barne- og ungdomsarbeid dør menigheten ut. Men for vår del i Klippen har det i alle år vært et jevnt tilsig av nye voksne medlemmer. Så jeg er ikke pessimist eller skeptisk til fremtiden vår. Jeg tror alltid det vil komme nye folk til. Vi savner de yngste aldersgruppene, men jeg er ikke pessimistisk på kort sikt, sier Håvardstun.

Han tror beliggenheten til menigheten vil føre til at det alltid vil komme nye mennesker til.

– Hos oss kommer det folk som ikke har funnet seg til rette i andre menigheter. Det er sånn vi har ­rekruttert.

Pastoren beskriver menigheten som en tradisjonell menighet som synger «de gode gamle sangene». Forkynnelse står i sentrum i møtene.

– Trenger penger

I 2012 definerte Lederrådet i Pinsebevegelsen fire mål. Et av dem var at hver eneste pinsemenighet i Norge skulle ha et barne- og ungdomsarbeid innen 2020.

– Hva må til for at dere i Klippen Loddefjord skal få det til?

– For vår del er det et spørsmål om ressurser, og til dels økonomi. Det er bare litt over ett år siden at Klippen opprettet en lønnet stilling for en pastor i 20 prosent. Å starte ungdomsarbeid er tidkrevende. Kanskje det krever at vi oppretter en 20 prosent stilling for å få det til? For vår del handler det om å få tak i rette folk, og å få menigheten til å prioritere det.

– Er det vanskelig å få menigheten til å prioritere det?

– Jeg tror alle i Klippen vil ha et ungdomsarbeid, og vi har oppfordret folk som er interessert til å melde seg, uten det har gitt resultater.

– Vi er bekymret

I januar i år ansatte Pinsebevegelsen sentralt Fred Håberg for å få fart på prosessen som skal gi alle pinsemenigheter i Norge et barne- og ungdomsarbeid i løpet av de neste seks årene.

– Pastor i Klippen Loddefjord sier at han ikke er bekymret for fremtiden, selv om de ikke har barne- og ungdomsarbeid, fordi de får et jevnt tilsig av voksne medlemmer. Må man ha et barne- og ungdomsarbeid for å ha en fremtid som menighet?

– Vårt mål om å ha et barne- og ungdomsarbeid i menighetene handler primært om å nå neste generasjon med evangeliet. Man kan velge å være bekymret eller ikke, men i Lederrådet er vi bekymret for at mange pinsemenigheter i liten grad har rekruttert yngre mennesker over en lengre tid. Hvis man erfarer at man får nye voksne medlemmer er det veldig bra, men jeg kan ikke slå meg til ro med at dette skal være gjeldende for pinsemenighetene i Norge. Selv de menighetene som opplever at det går bra, har et oppdrag om å nå neste generasjon, sier Håberg.

– Har vi skjønt alvoret?

– Tabernaklet Vaksdal ble lagt ned for noen år siden. I dag blir lokalet brukt til home party, ølsmaking og musikklag. Hva tenker du om det?

– Det gjør sterkt inntrykk. Det er en dyp sårhet og en smerte i ordene til Urhaug. Jeg skal ikke klandre ham. Vi er ikke ute etter å stille noen i et dårlig lys, men jeg tror Urhaug peker på noe her. Kanskje vi egentlig ikke har tatt inn over oss alvoret. Mange menigheter kan faktisk ende som Tabernaklet Vaksdal, sier Håberg.

Han tror ikke løsningen er dårlig samvittighet, eller å skape et klima der noen føler seg angrepet.

– Det vi trenger er storfellesskapet. Alle skal kunne føle at de er en del av den samme bevegelsen, sier Håberg.

Unnskylder seg med Gud

Han tror noen menigheter har bevart pinsegløden og troen på vekkelse, mens andre er preget av apati fordi de har prøvd, men ikke fått det til.

– Sannheten er at det ikke er så mye som skiller disse to kategoriene menigheter. Det er ikke nok at man tror at Gud en dag skal gjøre noe stort, at det en dag skal bryte i gjennom. Den troen kan ironisk nok bli en unnskyldning for å gå inn i en ærlig dialog og konstruktive prosesser for å skape resultater, sier Håberg.

Minner

Vi er tilbake i eneboligen til Trygve Urhaug. En hofteoperasjon med påfølgende ryggsmerter gjør at 96-åringen ikke klarer seg uten rullatoren.

– Den er min gode medhjelper, sier han.

Han skyver den foran seg inn i stuen, og setter den fra seg utenfor et kott. Han står og vogger noen sekunder. Så henter han ut det ene fotoalbumet etter det andre, men finner ikke noen bilder av tiden i Tabernaklet.

– Beklager, sier han.

Men bak brillene, og øynene som fortsatt har glimt, sitter minnene om en rik pinsetid i Vaksdal.