LYS OG MØRKE: – Jeg kan virke
...
LYS OG MØRKE: – Jeg kan virke veldig optimistisk, men innerst inne kan jeg være så deppa at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, sier Jan-Aage Torp. Foto: Stein Gudvangen
– Bra Anders får sagt det han har å si
Del
Pastor Jan-Aage Torp er ikke sint, men både stolt av og glad i sønnen Anders, selv om han i sin bok omtrent begår karakterdrap på faren.

Torsdag kveld møttes far og sønn i Debatten på NRK 1. Du kan se hele programmet ved å klikke her .

Tøffe tak

Jan-Aage Torp er ikke ukjent med å gråte. I tider med strid i det norske kristenlandskapet har han siden 1990-tallet opplevd vanskelige stunder, fra sin framskutte posisjon i offentligheten og grunnet kamper han har kjempet, noen av dem med støtte fra bare noen få.

Ved to korsveier har han tenkt at livet ikke var verdt å leve lenger. Nå utsettes han på nytt for kraftig kritikk – fra sin egen sønn.

Anders Torp (27) tar åpent avstand fra ham i boka «Jesussoldaten. Gutten som skulle vinne landet for Gud». Den kom ut onsdag og er skrevet av Anders sammen med A-magasinets journalist Tonje Egedius .

Ønsker debatt

Denne uken har Anders fortalt til Dagen om sine dramatiske oppvekstopplevelser i sine foreldres pinsekarismatiske menigheter, med helvetesangst og demonutdrivelser, men også om torturlignende tilstander under en sommerleir i regi av den danske menigheten Faderhuset.

Til kamp mot tro som gir traumer  

Han mener seg traumatisert under oppveksten og tar til orde for en debatt om hvordan man skal skille mellom sunn og usunn trosutøvelse. Han ber politikere og kristenledere om å komme på banen.

Selv har han forlatt troen og hadde fram til denne uka ikke møtt sin far på to år – før det skjedde i et fjernsynsstudio hos TV 2.

Mens Anders stort sett frikjenner sin mor, Ann-Christin Düring Woll, distanserer han seg tydelig fra faren.

Tid for tårer

For en uke siden fortalte Jan-Aage Torp til oss hvordan relasjonen til Anders har vært de siste årene.

– Jeg har grått meg tom for tårer, sa han da, åtte år etter at Anders brøt med kristentroen, menigheten og ham.

Onsdag ettermiddag snakket vi med pastoren på nytt, etter medieoppmerksomheten rundt boka. Da uttaler han seg blant annet på bakgrunn av en kort nettversjon av intervjuet Dagen hadde med Anders mandag ettermiddag.

Den lange versjonen av samme intervju sto på trykk i Dagen onsdag og var tilgjengelig for våre PDF-abonnenter alt onsdag kveld.

Torsdag morgen forteller Jan-Aage Torp oss om en nesten søvnløs natt.

– Etter at jeg leste PDFen med intervjuet med Anders, er det tøft. I natt var det tårer, forteller han i en tekstmelding og legger inn hashtagen #karakterdrap.

– Jeg har levd med skammen i åtte år, sier han.

– Jeg tror ikke jeg har lest noen slik omtale av en pappa i noe kristelig medium. Men jeg taper neppe på dette. Og det er bra at Anders får sagt det han har å si, slik at mange får lese det, sier han uten å imøtegå påstandene.

Når det gjelder kritikken og hans syn på den, viser han til bloggen sin, torpblog.wordpress.com - og innlegget som også er publisert på Dagensdebatt.no:

En gripende skildring av Anders, men «den andre siden» mangler

– Ikke lett

– Hvordan er det å være Jan-Aage Torp i tider som disse?

Dette er det første vi spør om under intervjuet onsdag ettermiddag.

– Akkurat nå må jekke sjelslivet mitt ned så jeg får kontakt med følelsene mine. Når jeg klarer å sette meg ned, og tingene får sive litt inn, da er det ikke lett, for å være helt ærlig, svarer Jan-Aage Torp.

Han møter oss på et trangt lite kontor sentralt i Oslo. Dette er hans jobbhule. Veggene er hvite og nakne. Han har utsikt til en bakgård. På skrivepulten står et lite ikon-lignende maleri av en lidende Kristus i en ramme, en gave fra en kunstner for noen år siden.

Torp snakker om ansvaret han har, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Han leder European Apostolic Leaders, en gren av et nettverk av kristenledere der amerikaneren C. Peter Wagner er sentral.

I Norge er Torp pastor for Restoration Oslokirken, en menighet med 25 medlemmer, men med stor tilstrømning av flyktninger og asylsøkere.

Tenker framover

– Ansvaret jeg har, gjør at jeg er mer enn bare litt skjerpet. Jeg prøver å tenke langsiktig, ikke bare for Anders og mine øvrige barn, men også mine barnebarn. Jeg prøver å tenke 30 år fram i tid. For det jeg sier og gjør i dag, handler ikke bare om å finne en koselig løsning nå, men om å legge premissene for fremtiden, sier Jan-Aage Torp som er vel vant med medieoppmerksomhet.

Torsdag kveld er det ny TV-opptreden, i NRK 1s Debatten. Der møter han Anders på nytt. Bølgene går høyt nå.

– Hva er vanskeligst?

– Det som er krevende, er de emosjonelle og sterke minnene jeg har fra tiden da barna var små. Det blir det fokus på i disse dager blant annet gjennom boka til Anders. Og så handler det om den sammensatte fortvilelsen hele hjemmet opplevde i de tider, sier Torp og rekapitulerer.

– Jeg var en relativt stueren ung kristenleder i Pinsebevegelsen på 80-tallet. Så får jeg plutselig en del erfaringer med Herren som radikaliserer meg. I 1991-92 går jeg fra å være en progressiv, men sentral leder helt på innsida av Pinsebevegelsen til å havne utenfor, sier han og forteller at han satt i Lausanne-komiteen sammen med pinsehøvdingen Hans Svartdahl og gjorde «de riktige tingene».

– Jeg var ikke dorskt med på alt det gamle, men var progressiv innenfor de vedtatte normene. Radikaliseringen var en opplevelse av at Herren kalte meg, rett og slett. Noen vil si det var på grunn av Ulf Ekman (den tidligere lederen for Livets Ord i Uppsala, red. anm.), men det var det ikke, sier Torp som forteller at han utviklet en forakt for å trygge sin posisjon og passe på seg selv i stedet for å tenke på byen, landet og de kommende generasjoner.

Torp ble en offentlig person etter markeringer mot moskebygging og homofili og aksjoner sammen med anti-abortprestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa. På kort tid var han ikke lenger så stueren, heller ikke kristne kretser.

– Jeg ble mannen på ytterste høyre fløy i kristenheten. Men jeg gjorde jo ikke annet enn å lyde Gud, sier Torp som opplevde seg omsluttet av kjernefamilien, både barna og sin daværende kone. I ettertid tenker han at han kanskje ikke skulle latt smerten komme så tydelig fram.

I 1990 dannet han Lillestrøm Kristne Senter, senere med navnet Seierskirken, sammen med kona Ann-Christin som ble barnepastor. Da havnet han virkelig ute i kulda og ble ekskludert fra Pinsebevegelsen. I 1995 ble han tatt inn i pinsevarmen igjen, og også invitert inn i det tverrkirkelige pastorfellesskapet i Oslo. Da den såkalte Lysbærersaken dukket opp, valgte han å si klart ifra om uakseptable forhold. Resultatet ble på nytt eksklusjon.

Opp- og nedturer

Han forteller denne historien av en grunn.

– Jeg kan virke veldig optimistisk, men innerst inne kan jeg være så deppa at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Slik hadde han det på en flyreise til USA hvor han blant andre skulle møte TV-predikanten Pat Robertson. Da tenkte han at det hadde vært bedre om han slapp å leve videre.

Den følelsen kom tilbake i tiden etter samlivsbruddet og etter at familiens hjem på Lillestrøm var solgt. I den samme fasen sa Anders fra seg sin tro, og familien på to voksne og seks barn var i full oppløsning. Nå satt Torp i en leilighet i 8. etasje på Majorstua. Han delte den med nettopp Anders.

Når det var som mørkest, tenkte Jan-Aage på å hoppe ut gjennom et vindu og i døden. Han ser på disse tankene som en forkastelsesrefleks, men delte dem ikke med noen. Ikke før han fikk snakket skikkelig ut med en kristen psykiater.

– Han stilte meg tankevekkende spørsmål. Det var nyttig, og det hjalp meg til å tenke at jeg kunne få lov til å bevare min selvrespekt, sier pastor Torp som i dag er gift med Aina.

Anders var framme i VG og A-magasinet alt for flere år siden, og Jan-Aage Torp beskriver den nye runden med boka som sjokkartet. Han hadde ikke trodd Anders ville gå så langt som han har gjort nå.

Likevel vil han ikke et sekund kritisere sønnen.

– Det som skjer nå, er smertelig, men jeg er stolt over og glad i Anders.

Det vil pappa Jan-Aage at Anders og alle andre skal vite.

Les også:

Til kamp mot tro som gir traumer

Torp ønsket ikke å bidra til boken

En gripende skildring av Anders, men «den andre siden» mangler

Frontalangrep på usunn trosutøvelse