Hjemmeværende, og stolt av det

Eli Feed Nordvik er hjemmeværende trebarnsmor, og stolt av det. Hun mener hun er heldig.

I uken som gikk skrev Nord­vik et le­ser­inn­legg i Dagen der hun øns­ker å få fram at det fort­satt fins mødre som er hjemme­væ­ren­de med sine barn i 2013.

«Ikkje på grunn av at ein ikkje har fått barne­hage­plass, men av eige yn­skje!»

Hun skri­ver vi­de­re at hun skul­le ønske at flere kunne hatt det som dem, og at det ble mer re­spek­tert og nor­ma­li­sert i sam­fun­net å være hjem­me.

Tre små

Når Dagen an­kom­mer tunet på Nord­vik uten­for Ber­gen står tre nys­gjer­ri­ge barn i vin­du­et og ob­ser­ve­rer. Jo­runn på seks, An­ders på fire og et halvt og vesle Mon­rad som er tre i mai. Alle i like gen­se­re for an­led­nin­gen, som match­er mor i far­gen. Tre tette som leker godt sam­men og tar livet som det kom­mer.

Nord­vik er ut­dan­net før­skole­læ­rer og els­ket job­ben sin, men da Jo­runn ble født viss­te hun at hun ville være hjem­me med henne. Siden har det kom­met to til, og hun er fort­satt hjem­me.

- Vi har ikke ver­dens størs­te hus, men vi er for­nøyd slik vi har det. Min teori er at så lenge mamma og pappa er for­nøy­de, så har un­ge­ne det bra, sier hun.

De tre små har satt seg ved bor­det i hver­dags­stu­en når jeg kom­mer inn. På bor­det fris­ter søte kjeks og frukt, men først når mamma har sagt «vær­så­god», for­sy­ner de seg. Alle barna har noe de vil for­tel­le, og pra­ten går liv­lig. Etter hvert rus­ler barna ut på kjøk­ke­net for å perle, mens mamma pra­ter vi­de­re.

I klart mindre­tall

Nord­vik er usik­ker på hvor mange mødre som har valgt å være hjemme­væ­ren­de, men i åpen barne­hage i Fjell møter hun flere som har barn som er over ett år gamle.

- Vi er jo i et klart mindre­tall. Det er spe­si­elt at våre barn aldri har gått i barne­hage når de er fire og seks år. Jeg skul­le ønske vi var flere, men de fles­te føler nok at de må jobbe, tror hun.

Selv om hun vet at barne­ha­gen er et fan­tas­tisk til­bud for de som tren­ger det og øns­ker det, har hun li­ke­vel hatt et sterkt ønske om å være hjem­me med barna.

- Men det er noe vi vur­de­rer fra år til år. Vi hadde tenkt at barna skul­le gå i barne­hage det siste året før skole­start, men den tan­ken har vi lagt fra oss. Vi har det så godt sånn som vi har det.

Om huset er lite, så er ute­for­hol­de­ne gode med stor plen og ter­ras­se, og marka like ved.

Ingen peke­fin­ger

Nord­vik øns­ker på ingen måte å rette noen peke­fin­ger mot de som vel­ger å gå i jobb begge to og ha barna i barne­ha­gen, men hun tror at om det hadde blitt mer nor­ma­li­sert og ak­sep­tert i sam­fun­net, så hadde kan­skje flere prio­ri­tert å vært hjem­me.

- Vi for vår del ville ikke valgt an­ner­le­des. Selv om det til tider går både i ett, så er det en egen ro over da­ge­ne og over til­væ­rel­sen. Ak­ku­rat nå er dette min ar­beids­plass. Det er godt å slip­pe stres­set om mor­ge­nen med å komme seg ut; for un­ge­ne og for oss voks­ne. Og så er det og vel­dig kjekt på etter­mid­da­ge­ne og i hel­ge­ne når far har fri og vi kan være sam­men alle fem.

- Du skul­le ønske det var ak­sep­ta­belt å være hjem­me. Er det ikke det?

- Sam­fun­net har jo pren­tet inn at alle skal i barne­hage. Det opp­fat­tes som rart om man ikke vel­ger det for barna sine.

- Hvil­ke re­ak­sjo­ner møter du?

- Nå kan jeg noen gan­ger opp­le­ve både und­ring og mis­un­nel­se. Det har end­ret seg litt de siste årene, mer­ker jeg. Jeg tror noen ten­ker: «Kla­rer du det?» «Er det mulig»? Litt rart, egent­lig, for det burde jo være det mest na­tur­li­ge i ver­den.

- I dag lever vi

Tap av pen­sjons­po­eng og en bedre be­talt pen­sjo­nist­til­væ­rel­se be­kym­rer hun seg ikke for.

- Vi ten­ker at livet er her og nå, så får vi ta det som kom­mer. Dagen i dag har nok med seg selv, mor­gen­da­gen har ingen sett. Per­son­lig kjen­ner jeg at jeg blir sta­dig mer takk­nem­lig for at vi er fris­ke og har alt vi tren­ger. I en ver­den der mange har det vans­ke­lig, blir det sta­dig vik­ti­ge­re.

Hun for­står godt at ikke alle grei­er å leve på en inn­tekt slik hun og fa­mi­li­en gjør, men tror at langt flere kunne valgt an­ner­le­des.

- Hadde jeg vært i ar­beid ville vi nok sik­kert greid å bruke de pen­ge­ne også, uten tvil, men slik si­tua­sjo­nen er nå må vi prio­ri­te­re i for­hold til det vi har til rå­dig­het og være for­nøyd med det. Vi har det uan­sett vel­dig godt her i Norge når vi sam­men­lig­ner oss med andre.

Mer tid

En av de størs­te for­de­le­ne med å være hjem­me, iføl­ge Nord­vik, er at de får mer tid sam­men. Det mer­ker de i form av ro­li­ge­re etter­mid­da­ger og hel­ger.

- Hvor langt per­spek­tiv har du på til­væ­rel­sen som hjemme­væ­ren­de?

- Håpet er at jeg kan være hjem­me så lenge at barna kan slip­pe å gå på SFO også, men det får vi se etter hvert.

- Til høs­ten be­gyn­ner den elds­te på sko­len, det gle­der vi oss til. Det blir en ny epoke i livet med nye er­fa­rin­ger og uford­rin­ger.

- Uan­sett hvil­ke valg vi tar for våre barn, så har vi ingen ga­ran­ti­er for hvor­dan det går på sko­len eller for res­ten av livet. Vi som for­eld­re kan legge et grunn­lag, vi kan gjøre det vi synes er best for våre barn og for vår livs­si­tua­sjon og fa­mi­lie­si­tua­sjon. Så må vi huske å leve livet her og nå og nyte hver­da­gen med de vi har rundt oss. Tid kan ikke kjø­pes. Det er noe vi alle har til­gang på, mener Nord­vik.

Les også: Morshjerte i samfunnsklemma