LYSET: Når vi ser Jesus, da se
...
LYSET: Når vi ser Jesus, da ser vi Gud! Da ser vi lyset, vi ser Guds herlighet, vi ser en soloppgang fra det høye - vi opplever Guds velbehag og velvilje og vi kjenner nådens frigjørende virkninger i vårt sinn, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix-arkiv
En soloppgang fra det høye
Del
Det er jul, og vi skal enda en gang åpne oss for mysteriet, det underfulle, oppleve en strålende soloppgang - den store glede. Men vi vet at ikke så rent få stenger underet ute. Og det er også noen som rett og slett blir aggressive når de møter proklamasjonen fra jødisk-kristent hold: Gud er! For det betyr at det ikke er mennesket som er skaperverkets toppunkt og krone. Det er det Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som er.



Og det bøyer vi oss for i ydmyk tilbedelse, og i den posisjonen opplever vi at hans evige kjærlighet fyller våre hjerter. Og den opplevelsen unner vi alle andre. Men det stolte menneske ser ikke Gud, bare seg selv. Og noen beskytter seg med tanker som er i slekt med noe filosofen og forfatteren Friedrich Nietzsche har gitt uttrykk for: «Det finnes ingen evige fakta og det er ingen absolutte sannheter». Men til så lettvinte formuleringer er det bare et svar å gi: «Dersom du sier: Det er ingen absolutt sannhet; da er heller ikke det en absolutt sannhet. Utsagnet opphever seg selv.» (Stein Wivestad).



Nei, la oss heller låne øre til noe som mannen med det store hjertet for barnas beste, har sagt - Simon Flem Devold: «Barn tror ikke på Ombud og Lover og Forordninger. Barn tror på engler og Vårherre, bare vi gir dem muligheten til det. Barn er realister.»



Gir vi barna våre den muligheten i vår tid? I barne-tv tid i adventstiden? Får de høre om en Gud som i fordums tid har talt «mange ganger og på mange måter» til oss, men som nå også «har talt til oss gjennom Sønnen»? (Heb. 1,1) Gud har talt tydelig i historien, og Gud bruker uttallige måter for å nå oss med sin rike kjærlighet og nåde.







Historiens første myke mann



Men vi vet at det er en del mennesker som verken kan eller vil tro på julens store under. Det er til og med lærde teologer som setter sin innsikt og kunnskap over alt annet, og som derfor ikke kan tro på Jesu forunderlige unnfangelse og fødsel. Noen sier til og med at spørsmålet om jomfrufødselen ikke spiller noen rolle for troen.



Derfor er det en glede å slippe fram Tufte-sjefen, Erik Thorstvedt, som i et intervju i Vårt Land lørdag 5. november i fjor sa følgende om juleevangeliets Josef: «Josef havnet i en situasjon som ikke kan ha vært helt lett å takle. Plutselig var kona hans gravid, og han hadde ikke noe med det å gjøre. Han er historiens første myke mann.» Her handler det om respekt for bibelteksten, for det er nemlig slik det fortelles.



Nå er det selvsagt ikke farlig å være verken lærd eller klok, snarere tvert imot, men det minste en bør gjøre før en finner et pålitelig svar, er å søke kildene - «ad fontes», heter det visstnok på fint, og hovedkildene finnes i fire ulike varianter i Det nye testamentet. Og der forkynnes den store glede om Maria som «var med barn ved Den Hellige Ånd»! Og til Josef kom en himmelsk utsending med dette budskapet: «Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd». (Matt. 1)



Det er dette som er Bibelens glade vitnesbyrd, og det skaper stadig ny glede og ny takknemlighet: Tenk at noe så forunderlig og unikt kunne skje, noe som etter menneskelig fornuft er helt umulig, men nå skjer det. Og det er ingen ringere enn Gud som gjør sin inntreden blant oss - som menneskebarn - til bestemt sted og til fastsatt tid. Og troen jubler, mens den intellektuelle skepsis blir stående blek og tomhendt utenfor mysteriet.



Noen lærde kan faktisk hevde: «Evangelienes Jesus er uklar og «gåtefull» fordi han er en sammenblanding av myter, legendediktning og historieforfalskning som utgis for å være faktisk historie.»







Skutt med løskrutt



I disse linjene finner vi seks påstander som skulle tilintetgjøre Bibelens Jesus, men slike påstander er som skudd med løskrutt: Jesus er helt intakt, for troen forstår at verken en ektefødt sønn av Josef eller en hvilken som helst annen kunne gjennomføre dette oppdraget, som altså handler om å hjelpe oss med å finne en nådig Gud. Det kunne bare Han som er! Og troen forstår at i juleevangeliet er det nettopp Gud som kommer oss i møte, og for troen er dette den store hemmelighet i tilværelsen, og troen jubler av glede over inkarnasjonens store under, at det var Gud selv som i Jesus Kristus kom til oss med sine rike gaver. Jesus er garantien for at Gud har kjærlighet og velvilje nok til alle som søker ham!



I juleevangeliet får vi høre en gladmelding til alle uverdige, vi får høre om «fred på jorden, i mennesker Guds velbehag». Derfor klarer troen seg faktisk svært godt uten alle kloke hoder som har som sin livsoppgave å problematisere og forkludre, omtolke og ødelegge mysteriet. Men egentlig kan ingen ødelegge for oss som tror; vantroen ødelegger vel mest for seg selv. Vantroen blåser ut alle lysene, og da blir det rimelig mørkt. Og kaldt.







Lyset fra Betlehems-markene



Nei, vi vil heller i ydmyk takknemlighet bøye oss for lyset fra Betlehems-markene, da Gud ble menneske, ble en av oss. Gud er kommet oss nær gjennom Jesus. Helt nær. Den Evige og Opphøyde er blitt mer forståelig for oss. Han er på en måte kommet inn på vår bølgelengde og kan nå oss på vårt plan: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne Sønn, som er Gud ... han har vist oss hvem han er.» (Joh. 1,18)



Barnet fra Betlehem er altså Gud. Derfor: Når vi ser Jesus, da ser vi Gud! Da ser vi lyset, vi ser Guds herlighet, vi ser en soloppgang fra det høye, vi ser den klare morgenstjerne - vi opplever Guds velbehag og velvilje og vi kjenner nådens frigjørende virkninger i vårt sinn.



Forfatteren C.S. Lewis skriver et sted: «Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror at sola har stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi det er ved den jeg ser alt annet.» Og dette lyset er for alle! Derfor er det ingen lenger som trenger tenke at dette ikke er for meg, for her demonstrerer Gud at han aldri vil gjøre forskjell på noen eller stenge noen ute, for «det var på grunn av vår Guds inderlige miskunn, som lot en soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei». (Luk. 1,78-79)



Dette oppleves av mange slik salige Augustin har formulert det: «Gud elsker hver og en av oss som om det bare var èn av oss.» Jesus var kjærlighetens lysbærer på jord, og han er den utstrakte hånden fra Guds evige verden. Den hellige var ikke Josefs sønn, men han var Den Høyestes Sønn. Og det var bare han i hele universet som kunne frelse oss fra våre synder, og derfor er det han som er vår store juleglede, en juleglede som aldri kan visne. Vi ser og tror.



Bernt Falkum



Nærbø