Den nye bibeloversettelsen

Man kan ikke ta seg de samme friheter når man behandler Den hellige skrift, som man kan gjøre i arbeidet med andre litterære verk, skriver redaktør Vebjørn K. Selbekk.

Norge er velsignet med tre ulike bibeloversettelser. Det er slett ingen selvfølge for en såpass liten språkgruppe som den norske.

Det Norske Bibelselskaps oversettelse, som er den mest benyttede og solgte, er nå under revidering for første gang siden 1978. Forrige uke ble nyoversettelsen av de første bibelbøkene, Lukasevangeliet og fire Paulus-brev, offentliggjort på en pressekonferanse i Oslo.

Fremleggelse av nye oversettelser av bibeltekster er en kulturbegivenhet langt utenfor de kristne kretser. Det bar da også det gode og varierte medieoppbudet på pressekonferansen bud om på en gledelig måte.

Men for kristne mennesker er Bibelen så mye mer enn bare kultur og litteratur. Vi snakker om Guds åpenbarte ord, gyldig til alle tider. Bibelen er det eneste suverene grunnlaget for kristen lære og liv. Den viser oss veien til frelsen i Jesus Kristus og tegner et fantastisk og attraktivt bilde av det evige håpet.

Troen på Bibelen som Guds ord, legger også klare føringer for oversettelsesarbeidet. Man kan ikke ta seg de samme friheter når man behandler Den hellige skrift, som man kan gjøre i arbeidet med andre litterære verk. En bibeloversetters oppgave er å gjengi grunntekstens ord på en så korrekt måte som mulig, samtidig som det taes nødvendig hensyn til språklig rytme og forståelse.

Her synes vi Bibelselskapet har lyktes bra i sin nye oversettelse. Vi har ingen problemer med at nattverdstekstens ord som "legeme" og "kalk" har blitt til "kropp" og "beger". En slik språklig fornyelse er en naturlig og nødvendig del i arbeidet med å gjøre Bibelen forståelig for stadig nye generasjoner.

At sauene og herberget har forsvunnet fra juleevangeliet er også udramatisk.
Hensynet til å gjengi grunnteksten korrekt er viktigere enn å bevare de bildene tradisjonen har skapt av forholdene i Betlehem og på Betlehemsmarkene på denne dagen da Gud gjennom inkarnasjonen ble menneske.

MF-professor Hans Kvalbein, som er en av de teologisk hovedansvarlige forrevideringsarbeidet, forsikrer at denne oversettelsen ligger nærmere grunntekstens ordlyd enn den forrige utgaven fra Bibelselskapet. Det er tillitsvekkende. Vi merker oss også med interesse Kvalbeins indirekte kritikk av visse sider ved 1978-oversettelsen.

Når oversettelsesarbeidet bevisst brukes for å vri teksten i en viss teologisk retning, er man på meget farlige veier. Fjorårets Jakob Jervell-oversettelse av de fire evangeliene er et eksempel på denne formen for uverdig teologisk politisering av bibelteksten. Helvetesfornekteren Jervell tok seg som kjent blant annet friheten til å fjerne hele helvetet fra den private oversettelsen sin.

Ved siden av de som fornekter livets to utganger, er det spesielt fra feministisk hold presset i retning av et liberalteologisk styrt oversettelsesarbeid har kommet de siste årene. I andre land er det gjort forsøk med bibelutgaver der hankjønnsfremstillingen av Gud konsekvent endres. Når ordet "Far" brukes om Gud, blir det byttet ut med "Mor og Far".

Med dette som bakteppe må vi innrømme at vi fikk bange anelser da vi første gang ble presentert for det såkalte "k jønnsinkluderende oversettelsesprinsippet" i Bibelselskapets nye utgave. Men ved nærmere ettersyn koker dette ned til en bestemt endring, nemlig at ordet "brødre" oversettes med "søsken".

Argumentet om at det greske ordet "brødre" ofte brukes om begge kjønn og Kvalbeins forsikringer om at feminisme ikke har spilt noen rolle for ordvalget, gjør at vi foreløpig velger å la tvilen komme bibeloversetterne til gode.