De fornyer Normisjon fra grasrota

En dramatisk jakt etter ny generalsekretær har skapt uro i Normisjon. Men fra grasrota vokser nye ledere frem.

Det er en uvanlig mild ettermiddag i Praha i begynnelsen av januar.

250 ansatte i Normisjon er samlet for å snakke ut om krisen knyttet til ansettelse av ny generalsekretær. Men like mye er de samlet for å se fremover og bli inspirert til å plante nye menigheter.

Normisjon er en misjonsorganisasjon som ble til for bare 13 år siden som frukt av en fusjon mellom Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Langesundsfjordens indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon.

På Clarion Congress Hotel i Praha har tre toneangivende ledere sjekket inn.

Vegard Husby (32) er prest i Storsalen, Normisjons største menighet.

Egil Elling Ellingsen (35) er pastor i IMI-kirken, Normisjons nest største menighet.

Ragnhild Hiis Ånestad (40) er leder av Soul Children, Normisjons hurtigst voksende misjonskonsept.

Hvordan har de kommet dit de er?

Hva mener de om lederskap?

Og kan en av dem ende opp som ny generalsekretær?

Etter flere krevende år i Storsalen ble Vegard Husby ansatt som pastor i 2010. Han var bare 29 år gammel. Tre år senere er han fortsatt pastor i en av Oslos største menigheter med over 1000 medlemmer og tre møter hver søndag.

- Styret var veldig modig da de våget å ansette meg, sier Husby og smiler.

Han sitter i en rød toseters sofa i lobbyen på konferansehotellet i Praha. 32-åringen legger fra seg en bok på bordet mellom oss og lener seg komfortabelt tilbake i sofaen. Boken heter «Good to be great» (Fra god til fremragende) og handler om hvilke faktorer som kjennetegner selskaper som over lengre tid oppnår bedre resultater enn andre. Forfatter Jim Collins baserer boken sin på et femårig forskningsprosjekt med over tjue forskere.

Bøker som denne kan være gode å ha når man er ung og skal lede en menighet på 1000 mennesker. Men Vegard Husby begynte ikke å lede for tre år siden. Han fikk sin første ledererfaring allerede i tenårene.

Vegard vokste opp i Sinsen menighet. Bestefaren hans var generalsekretær i Misjonssambandet og foreldrene ga han en kristen oppdragelse. Men da Vegard var 16 år gammel hadde han behov for å klargjøre hva han selv stod for.

- Jeg var ung og radikal og reagerte på det jeg opplevde som en aktivitetskristendom. Jeg var ikke interessert i en tro som sikkerhetsnett, ei heller en kirke som hyggelig varmestue. For meg var det enten eller. Og det fikk følger for min vei videre.

På det tidspunktet ble han kontaktet av en fotballspiller, som hadde vært kaptein på Vålerenga og Lillestrøm (Eivind Arnevåg, red. anm). 36-åringen var lidenskapelig opptatt av Jesus og følte et kall til å samle en gjeng unge for å starte ungdomsarbeid i KFUM-hallen på Ekeberg.

- Han samlet meg og åtte av kompisene mine og vi satte i gang. Jeg vet ikke om noen som har formet meg mer som kristen og leder enn han. Han var ekstremt tilstedeværende for oss tenåringer. Han hadde tro på oss.

Da Vegard var 19 år gammel ble han selv leder for ungdomsarbeidet i Ekeberg.

Å stikke seg frem som ung leder er utfordrende, mener Husby.

- Selv har jeg kjempet med ensomhet. Som ung innebærer dette ofte å være leder for sine egne venner, og det kan være krevende. I Oslo er det er sterkt ideal at livet skal være behagelig, man skal ha et stort nettverk og leve komfortabelt med vennene sine. Men å være en leder innebærer iblant å konfrontere og utfordre mennesker, det er ikke alltid komfortabelt, sier pastoren.

I begynnelsen av 20-årene begynte Vegard å studere teologi ved Menighetsfakultetet. På den tiden begynte han også å gå i Storsalen menighet. Der møtte han blant annet Knut Tveitereid, forfatter av «En helt overkommelig bibel», som ble en mentor for ham. Tveitereid var en av prestene i menigheten og utfordret etter hvert Vegard til å overta jobben hans som prest for unge mennesker.

- Spørsmålet kom uforberedt. Tveitereid hadde vært et forbilde for meg, og jeg opplevde mye tillit i spørsmålet. Jeg var bare 26 år, men sa ja til å lede to team av ungdommer i Storsalen i femti prosent stilling, forteller Husby.

Lederansvaret vokste og i 2010 begynte han som prest i Storsalen. I fjor ble han hovedprest i menigheten.

Husbye er like lei seg som de fleste i Normisjon over ansettelsesbråket på toppen. Han mener stillingen som generalsekretær er «ekstremt viktig».

- De neste ti årene vil være helt avgjørende for hvilken bevegelse vi skal være. Både plassering i kirkelandskap, planting av nye fellesskap, økonomisituasjonen og utearbeidet vårt. Det er en organisasjon som skriker etter fornyelse og tydelig retning, sier han.

Husby opplever at flere av de unge i Normisjon har evner til å lede organisasjonen, men lysten mangler. Personlig kjenner han seg ikke kalt til oppgaven.

- Hvorfor virker det som om de unge lederne ikke vil ha toppjobben?

- Kanskje det forventes at man skal gå inn i et apparat som ikke er tilpasset en ung leder, spør han.

Da Egil Elling Ellingsen var ung drømte han om en jobb på Normisjons hovedkontor i Oslo. Det gjør han ikke lenger. Han sitter avslappet foran meg i den samme røde sofaen som hans venn Vegard Husby. De har begge to fått ledertrening i Storsalen som unge teologistudenter. Men da Husby ble hovedprest i Storsalen, ble Ellingsen hovedpastor i IMI-kirken i Stavanger, et annet viktig senter for Normisjon i Norge.

- Min farfar var predikant og kretssekretær i Indremisjonen, og min far har vært predikant og kretssekretær i Indremisjonen, forteller Ellingsen.

Så, ja. Han er vokst opp i en kultur av forkynnelse og lederskap.

Ellingsen sleit sine barnesko i Tvedestrand på Sørlandet. Han sprang mellom huset og bedehuset og deltok ofte på leir. I tenårene ble han selv leder på leir og skaffet seg sine første erfaringer med lederskap.

- Det jeg fikk i tenårene ga meg et utrolig viktig fundament i forhold til den retning livet mitt har tatt, sier 35-åringen.

Han minnes ikke en spesiell kallsopplevelse, men heller en prosess der kallet vokste frem.

- Da jeg begynte på teologistudiet tok jeg ett år av gangen. Samtidig var jeg engasjert i Storsalen menighet.

Etter hvert fikk Ellingsen mulighet til å jobbe i menigheten parallelt med studiene. Han hadde blant annet ansvar for lørdagsmøtene, som var det nærmeste man kom det klassiske vekkelsesmøtet i Storsalen.

- Tiden i Storsalen formet meg, jeg ble «solgt» på å jobbe med menighet, forteller han.

I 2006 møtte Ellingsen IMI-kirkens pastor, Martin Cave. Året etter hadde han tatt med seg familien og flyttet til Stavanger for å tjene som en av pastorene i IMI-kirken.

- Det er et fantastisk privilegium som ung leder å få vokse inn i en lederrolle for IMI med en kollega på nabokontoret i Martin Cave som har 34 års erfaring, sier Ellingsen.

Etter seks år som en av pastorene i menigheten ble Ellingsen hovedpastor med ansvar for 700 medlemmer. Martin Cave er i dag leder for IMI-arbeidet nasjonalt og internasjonalt.

- Det er flott å gå sammen med Martin. Jeg opplever at han er en som mange lytter til og har stor respekt for. Jeg håper stemmen hans får vokse i årene som kommer, sier 35-åringen.

Han tror sentere som Storsalen i Oslo, IMI i Stavanger og Salem i Trondheim og de andre forsamlingene rundt om i landet er viktige for fremtiden til Normisjon.

- Jeg tror at sterke, levende menigheter kan være med å hjelpe til både fornyelse og planting av nye fellesskap i Normisjon. Visjonen må være større enn vår egen forsamling, vi ønsker å stå sammen med sentralleddet og bidra til at Normisjon lykkes med målet om planting av nye fellesskap, sier Ellingsen.

Nå håper Ellingsen at Normisjon får en leder som tenker nytt og som har kraft og mot til å gjennomføre den fornyelsen organisasjonen trenger.

- Det trengs en leder med mot og gjennomføringsevne til å ta grep og lose organisasjonen inn i en ny tid. Så må det være en miks av en varhet overfor Gud og det Han gjør i vår tid, og en evne og vilje til å gjennomføre endringer. Vi trenger en leder som vil hjelpe oss til å nå flere mennesker med evangeliet, sier Ellingsen.

Selv har han ingen drøm om å bli generalsekretær.

- Her i IMI får jeg være nær de menneskene jeg leder. Jeg opplever reell innflytelse. Jeg er på bakken der folka er og jeg har god tid til å bygge på sikt, sier han.

Å være nær de man leder er også viktig for Ragnhild Hiis Ånestad (40). Hun er leder av Normisjons mest imponerende konsept, Soul Children, med hele 150 kor i Norge og internasjonalt. Oslo Soul Children har opptrådt med en rekke kjente artister og de har sunget for Kongen og Dronningen ved flere anledninger.

- Ved første øyekast kan det se ut som om Soul Children handler om glitter og glamor, men visjonen vår er å nå unge mennesker med evangeliet og hjelpe dem til å bli Jesus disipler, sier hun.

Ideen til det verdensvide konseptet vokste seg frem over tid. Før hun dannet Soul Children reiste Ragnhild Hiis Ånestad rundt på Østlandet, hadde korfestivaler og besøkte mange forsamlinger og bedehus. Hun så behovet for et bedre arbeid for barn som ønsket å synge i kor. På slutten av 90-tallet fikk Ånestad se noe som lignet på det hun var på jakt etter. Amerikaneren Walt Whitman drev noe han kalte Soul Children of Chicago.

- Jeg fikk møte ham, og jeg husker han sa til meg: Du må ta barn på alvor, du må se dem og du må gjøre dette i Norge, fordi jeg tror det trengs der.

Sammen med mannen sin, broren og noen venner gikk hun i gang med å skape en norsk variant av Soul Children. I 2001 ble Oslo Soul Children dannet, og siden den gang har det vokst til hele 150 kor. Soul Children finnes nå i Japan, Indonesia, India, Tyskland, Spania, Sverige, Danmark, Slovakia, Bangladesh og Ecuador.

- Hva er hemmeligheten bak suksessen til Soul Children?

- Jeg har mange ganger spurt meg selv om hva som skjedde. Hvorfor har det blitt så stort? For det første vil jeg si at jeg opplever at det er et kall og at jeg er misjonær. Så var det veldig naturlig for meg å starte et kor fordi jeg alltid har drevet med det. Jeg tror hemmeligheten er at vi tar barn på alvor. Vi er bevisste på at musikken er et virkemiddel, derfor lager vi gode låter som barn kan identifisere seg med. Vi ser på Disney Channel og snakker med ungene om hva de er opptatt av, både musikalsk og åndelig. Vi er også opptatt av tekstene. De skal være tydelige. Visjonen er at de unge skal bli nådd med evangeliet og da må vi snakke et språk de er komfortable med.

Vi skal være ekte og ærlige og opptre tillitsfullt overfor barna. En annen viktig faktor er stabilitet. I Oslo-koret har vi hatt de samme lederne i mange år, forteller Ånestad.

40-åringen har rekruttert en rekke ledere til Soul Children-arbeidet. Nesten ingen av dem er eldre enn henne selv. De fleste er mellom 30 og 40 år. Noen av lederne er så unge at de har fått sin ledetrening i et Soul Children-kor. Nå har de blitt så voksne at de selv kan lede et kor.

- Min erfaring er at det er viktig å ha trygge voksne med litt livserfaring. Vi trenger de hippe og kule ungdommene til å henge med de unge. Men så har vi behov for den stabiliteten som voksne har. Vi må ha hele spekteret. Jeg tror ikke egentlig alder er så avgjørende. Det handler om mentalitet.

Også foreldrene er en pluss-faktor.

- Dessuten har vi fått inn noen besteforeldre. Det er veldig verdifullt, sier Ånestad.

For Ånestad er ledetrening en avgjørende bærebjelke i Soul Children.

- Det er viktig å finne unge ledere og jobbe med dem over flere år. Det er noe vi kan bli bedre på i Normisjon. Vi prøver å tenke slik. Etter at de er ferdig i Soul Children går de over i Soul Teens. Det er fantastisk at de ikke vil slutte. Nå har vi flere som er studenter. Da har vi et samarbeid med Bibelskolen i Grimstad som blant annet sender studenter på misjonsmarken, og vi samarbeider med North Park University i Chicago, hvor noen av dem går. Noen går også videre på NLA Staffeldtsgate og på en av Normisjons folkehøgskoler. Poenget er at de blir peilet inn til arenaer der de fortsatt kan vokse som ledere. Og det er fra disse miljøene vi kan hente gode ledere.

- Hvis du skulle kaste inn håndkle neste år, hvem skulle tatt over etter deg i Normisjon?

- Jeg har mange gode rundt meg. Jeg har ikke en person, men mange. Jeg har et team som kunne tatt over umiddelbart. I dag er flere av dem på NHO-konferansen og synger hvor blant annet Kronprinsparet og statsminister Erna Solberg er. Dette teamet fungerer helt fint når jeg er borte. Jeg er utrolig stolt av dem.

- Er dette din lederfilosofi, at du formerer deg selv, at andre lett skal kunne ta over?

- Jeg blir veldig rørt når jeg ser at flere trår til. På en helt vanlig øvelse med Oslo Soul Children trenger ikke jeg stå og dirigere hver onsdag. Nye talenter vokser frem, de kan være tyve eller førti år gamle. Det er stort og fantastisk, og det er på denne måten vi kan vokse. Jeg synes det er viktig å lete etter gull, å lete etter det gode i hverandre, å finne ledertalentene. Jeg hadde ikke vært leder for Soul Children hvis det ikke hadde vært for to ledere i Kragerø som så meg og utfordret meg til å overta koret på bedehuset der.

Til tross for at hun har opparbeidet seg betydelig ledererfaring, og våker over 150 kor og en bevegelse som stadig vokser, føler ikke Soul Children-sjefen noe kall til toppjobben i Normisjon. Men hun mener stillingen er svært viktig.

- Vi må ha en tydelig leder som kan vise oss veien og som ser dem rundt seg. Jeg er jo litt den typen som sier: Ok, nå er vi i en krise, den er lei. Men kanskje den kan gjøre oss sterkere? Og da tenker jeg: Nå skal vi i hvert fall vise verden der ute hvor bra vi faktisk er og ha fokus på det viktige arbeidet vårt. Jeg ser jo på barn og familier i Soul Children, hvor mye dette arbeidet betyr for dem.

Etter fire dager på Clarion hotell i Praha har været blitt noe kaldere og himmelen noe mer overskyet.

Den ene bussen etter den andre stanser utenfor hotellet for å bringe de 250 Normisjons-ansatte tilbake til flyplassen.

Blant dem er det mange unge ledere. De leder leirarbeid, tenåringsarbeid og studentarbeid. Sammen inspirerer de over 20.000 unge i Norges største kristne landsdekkende barne- og ungdomsorganisasjon, Acta.

Om to uker er Acta med å arrangere Impuls Stavanger og deretter Impuls Trondheim, som samler tusenvis av ungdommer.

Det mangler ikke ungt blod i Normisjon. Det har bare ikke nådd helt til toppen enda.