Ble provosert til totalavhold

Astrid Dalehaug Norheim og Jan Rettedal vokste opp med totalavhold, men valgte i voksen alder å slutte seg til måteholdsfolket. Men etter år der strikken ble tøyd, og folk tok det som en selvfølge at de tok et glass, endret de standpunkt på nytt.

- Du kan godt si at jeg ble provosert til å bli avholds, sier Astrid, som hadde vurdert å bli det en god stund, og bare drakk et glass i godt lag.
- Likevel føltes det som en stor beslutning å ta, så i stedet for å si at jeg var avholds, sa jeg at jeg øvde meg på å være det. Det opplevdes som en mykere overgang. Det er først de siste to månedene jeg har begynt å si at jeg er avholds, to år etter at jeg tok mitt siste glass, forteller hun.
Astrid og Jan er henholdsvis journalist og forkynner. Mens Astrid begynte å øve seg på å være avholds for to år siden, valgte Jan å flagge sitt standpunkt i Budbæreren som er Frikirkens organ, og innlegget vakte mange reaksjoner. Flere ungdomsledere og foreldre takket for markeringen, andre mente at standpunktet var unødvendig, og viste til at den kristne friheten gjelder også på dette området. En tredje grupper syntes han gikk vel høy på banen, men uttrykte respekt og forståelse.

Astrid forteller at hun har opplevd en endring i folks reaksjoner når hun takker nei til et glass og begrunner det med at hun ikke drikker. På 90-tallet spurte folk om hun var kristen, siden hun ikke drakk. Det har de sluttet med.
- Hvordan tolker du det?
- Det tolker jeg som at den begrunnelsen har blitt uaktuell. Den forsvant et sted mellom 1995 og 2009.
Astrid har bakgrunn fra kirke- og bedehusmiljø i Indre Sogn. I en alder av 23 år dro hun til England for å studere. Det var der hun oppdaget at spørsmålet om totalavhold var kulturelt betinget. I Laget der hun gikk, var det tradisjon for å stikke innom puben, og det var viktig å rekke det som britene kaller «last order», muligheten til å få seg et siste glass før kranene ble stengt. Mens hun var overrasket over deres drikkevaner, uttrykte de forundring over kristne nordmenns røykevaner.
På besøk hos en fransk venninne ble Astrid tilbudt husets beste vin, og hun opplevde at hun ydmyket dem ved å si nei. Etter flere lignende opplevelser bestemte hun seg for å takke ja til et glass i ny og ne. Men etter mange år med måtehold, begynte hun å irritere seg over at det ble sett som en selvfølge at alle skulle ta et glass, og at de som ikke gjorde det måtte forklare seg.

Jan, som vokste opp i Rogaland, har noe av den samme bakgrunnen som Astrid. Det ble aldri stilt spørsmål ved hans totalavhold, ikke før han kom til Bergen på 70-tallet. I det kristne studentmiljøet var det en annen tenkning rundt det å ta en øl til tippekampen, eller et glass vin til et måltid.
Påvirkningen fra de andre resulterte i at han begynte å ta seg en øl hjemme en sjelden gang. I mange år la han seg på det han kaller situasjonsbestemt avhold. Han drakk aldri i det offentlige rom, og de gangene han drakk var det aldri snakk om mer enn en halvliter. Men etter hvert begynte han å tøye strikken og utvide grensene for hvor han drakk, blant annet på ferieturer og i utlandet. Da ble standpunktet om måtehold mer og mer trøblete å fastholde, både praktisk og prinsipielt. Han kjente også at han begynte å irritere seg over hvorfor en måtte begrunne at en takket nei til et glass, på samme tid som det var en selvfølge å si nei til røyk.
- Jeg la merke til at de som valgte å bli vegetarianere ble møtt med respekt. Det var på en måte kult og trendy, og folk sto på pinne for å legge til rette for alternativ mat for disse. Jeg begynte å se noen logiske brister, sier han, og tar tak i ordet måtehold. For hvem definerer det?
- Jeg merket at det var jeg som bestemte hva som lå i det. Min måteholdsgrense kunne være helt forskjellig fra en annens. For noen handlet det om det ene glasset, for andre om å stoppe før en ble ruset. Og det som begynte med den ene halvliteren kunne lett bli til to, og kanskje et glass vin i tillegg. Jeg erfarte at måtehold var umulig å definere, for enten drikker du, eller så drikker du ikke. Derfor ble det etter hvert lettere å si konsekvent nei, og la glasset stå, forteller han.

Jan har registrert en utvikling der det har blitt mer og mer vanlig at det serveres alkohol i kristne sammenhenger og har latt seg provosere.
Jan forteller at han i samvær og samtale med kristne ungdommer merket at rusen er viktig for flere. Det handler ikke om å bli full, men om å kjenne virkningen av alkoholen.

Etter at han gikk offentlig ut med sin alkoholnekt, gleder han seg spesielt over responsen fra de unge. De opplever liten markeringsvilje i den voksne generasjon og gir sin støtte til Jan som tar til motmæle for en annen måte å tenke på.

Astrid forteller at hun vekker oppsikt med sin Fanta. Å skåle i gult er ikke det samme som å skåle i rødt eller gyllent, og kan tidvis oppleves beklemmende. I tillegg blir mange forundret over valget hun har tatt, og synes hun har en merkelig begrunnelse for å la være å drikke.
- Det fine med journalister, som jeg har mye kontakt med, er at de er flinke til å spørre. De er flinke til å få avklart ting, og flinke til å uttrykke forståelse for andres syn. Likevel oppleves det sosialt belastende, faktisk mer enn jeg hadde trodd, fordi jeg på en måte faller utenfor. Når jeg går ut for å spise middag, og folk rundt meg diskuterer vinkartet, er jeg på sett og vis utenfor fellesskapet. Noen har også fortalt meg at de synes det ubehagelig å ha en avholdsperson tilstede på festen, en som er klin edru og som husker alt som blir sagt og gjort, forteller Astrid.
Hun opplever det også ubehagelig å måtte si nei når folk kommer med en flaske vin de svært gjerne vil dele.
- Det er en fin gave, og så avslår du. Det er belastende, sier hun.

Astrid karakteriserer seg selv som ufrivillig tydelig i sosiale settinger og opplever det som stigmatiserende å være den som skal ha spesialbehandling. Den som må takke nei til vinen som blir budt frem og vente på at kelneren skal komme tilbake med et alkoholfritt alternativ.
- Når jeg likevel velger totalavhold, er det ut fra begrunnelsen om å være en liten bidragsyter til at det blir skapt rom for at det skal være greit å si nei til alkohol, uten å være gravid eller ha en traumatisk historie. Jeg tenker at det er viktig at jeg er med og skaper det rommet, sier hun.

Både Astrid og Jan har et ønske om at det skal være lett å være avholds sammen med dem, og ingen av dem ønsker å sette folk i forlegenhet ved å takke nei til et glass. Jan fremhever tre viktige grunner til å la være: Helse, solidaritet og tanken om å være et forbilde for andre.
- Hvis jeg kan gjøre det litt lettere for andre å innta et avholdsstandpunkt, er det vel verdt å avstå fra den halvliteren. Selv har jeg aldri drukket for å ta meg inn i en atmosfære. Jeg har kun drukket fordi det er godt, og fordi det passet til måltidet. Men jeg avstår gjerne fra det hvis jeg kan hjelpe andre. Som kristen er det en soleklar plikt, og en del av solidaritetstenkningen. Et lite offer, spør du meg.

Jan synes å merke at det skjer en positiv endring i en del ungdomsmiljø i forhold til alkohol,og mener at innvandrerungdom ofte er tydelige og gode premissleverandører for totalavhold.
- Det synes jeg er flott, sier han, og spør seg om det kan skyldes de unges behov for å markere seg mot foreldregenerasjonen.
- For dem er det tøft å være imot voksengenerasjonen - uansett. Og hvis det kan dreie seg om et pro-standpunkt i ungdomsårene, er jo det knallbra, mener han.
Jan tror videre at røykeloven har gjort det lettere å takke nei til alkonol.
- Hvorfor det? skyter Astrid inn.
- Fordi det er mange flere ganger større sjanse for at man kobler alkohol og røyk, forklarer Jan. Misbruk og avhengighet av alkohol er 11 ganger større blant røykere, uavhengig av kjønn, sier han med henvisning til daglig leder i Krisesentersekretæriatet, Tove Smaadahl.

- Hva tror dere er årsaken til at alkoholdebatten fortsatt vekker så sterkt engasjement blant mange kristne?
- Det skyldes nok at det utfordrer oss til å legge vekk et gode ut fra tenkningen om kristen frihet. Dersom vi argumenterer for totalavhold på en måte som gjør at folk kan oppfatte det som synd å drikke, da har vi kommunisert feil, for det er et adiaforum. Men det pirker helt klart borti noe som handler om den kristne friheten. Samtidig skal vi ikke være redd for å hente fram eksempler fra Guds Ord som kan underbygge et standpunkt om å leve totalavholdende, mener Jan.
For Astrid sin del har bestemmelsen om å avstå fra alkohol blitt en inngang til mange gode samtaler om temaet. Hun understreker at hun ikke vil påføre folk dårlig samvittighet og sier at det har vært overraskende krevende å flagge totalavhold. Hun henter fram et sitat fra en nabofest der alkohol ble debattert, og som ble klargjørende for henne: «Minoriteter må alltid forklare seg».

- Flere som har frontet totalavhold kan fortelle at det ble slitsomt i lengden, og at de opplevde at de kunne «senke skuldrene» når de ble måteholdende, og kunne si ja til et glass i ny og ne. Hva tenker dere om det?
- Jeg kan gjenkjenne den følelsen. Da jeg gikk fra totalavhold til måtehold var det utrolig lettvint og greit. Jeg hadde samme glass som de andre, kunne smake på vinen og gli inn i fellesskapet. Man blir veldig synlig når man takker nei til alkohol, og det kan oppleves krevende, sier Astrid.
Jan nikker, men føyer til at heller ikke måteholdsstandpunktet er problemfritt.
- For hva gjør du når du får spørsmål om enda et glass, og kanskje et tredje? På en eller annen måte må du markere deg uansett, mener han.