Velger veien han selv advarte mot
Del
Hva skjedde med bedehusgutten som hadde nære relasjoner til to av misjonsfolkets mest respekterte veiledere?

Gyllent lys fyller en revne i det tunge skylaget over Jæren. De svakt hellende grønne gressbakkene er oppdelt av steingarder. Husdyr beiter blant sirlig danderte høyballer. Men også her har urbaniseringen slått inn – med tettere bebyggelse, kjøpesentre og McDonald’s.

På Bryne, der Østereng henter meg, er det sågar reist en liten sky­skraper.

Dag Øivind Østereng hilser velkommen med et fast håndtrykk og på borgerlig Oslo-­dialekt.

På sin siste dag som prest i Den norske kirke starter ­Østereng reisen mot katolisismen.

Ved et dødsleie

Det siste tiåret har han vært en markant konservativ aktør i kirkedebatten som talsmann for prestegruppen Carissimi . De har tatt til orde for alternative strukturer som de mener er nødvendige for å ta vare på klassisk kristen lære innenfor Den norske kirke, men ikke vunnet det ønskede gehør hos biskopene.

Etter at Kirkemøtet i april vedtok å utarbeide vigselsliturgi for samkjønnede par, kunngjorde Østereng at han sier opp og melder seg ut av Den norske kirke.

Derfor forlater jeg Den norske kirke  

– Hvordan oppleves det å være på oppløpssiden av preste­tjenesten?

– Jeg føler jeg har vært på oppløpssiden lenge – og i en sorg­prosess lenge, sier Østereng.

Den venstre hånden hans ligger på rattet til Peugeoten som tar oss på de svingete og kuperte veiene mot Undheim kapell. Med den høyre gestikulerer han forsiktig og ettertenksomt.

– Det har vært som å sitte ved et dødsleie. Kirkemøtet innebar at døden inntraff.

Hva skjedde med bedehusgutten Dag Øivind Østereng som hadde nære relasjoner til to av misjonsfolkets mest respekterte veiledere? Foto: Tore Hjalmar Sævik
 

Kjent bestefar

Jæren må være selve beltespennen i bibelbeltet. Om Østereng er en tilflytter geografisk, skulle han i åndelig forstand ha grunner til å kjenne seg hjemme her. Morfaren Øivind Andersen, som han er oppkalt etter, var en av de mest profilerte lærerne og forfatterne i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), blant annet som rektor ved misjonsskolen på Fjellhaug. Organisasjonen har sin sterkeste bastion i Rogaland. Andersen mistet synet da han var 60 år, men fortsatte å preke så lenge han maktet. Betydelige deler av Bibelen kunne han utenat.

– Bestefar var veldig gammel før jeg ble moden nok til å ta inn det han formidlet. Men jeg har hørt mye på ham i opptak og satt stor pris på det. Han var en dypt åndelig mann og en sjelesørger som evnet å formidle evangeliet inn i enkeltmenneskers liv, sier Østereng.

Antikatolsk artikkel

Foreldrene til Østereng har ­hele livet vært sterkt engasjert i NLM og er det fortsatt. Da Dag Øivind begynte å studere teologi tidlig på 1990-tallet, var tanken å bruke utdannelsen innenfor organisasjonen – for eksempel som bibelskolelærer. Som ung voksen var han også trofast tilhører og tidvis sjåfør da morfarens nære venn, kristenhøvdingen og teologiprofessoren Carl Fr. Wisløff, dro rundt på forkynneroppdrag. Luther-­eksperten Wisløff var en av dem som tydelig betonte forskjellen på reformatorisk og katolsk teologi og advarte mot katoliserende tendenser.

– Jeg skrev selv en sterkt antikatolsk artikkel i Fast Grunn for 20 år siden, sier Østereng. Samtidig uttrykte han seg allerede da kritisk til kirkesynet innenfor NLM.

Lang strid

Bilen er parkert, og vi har tatt sete langt framme i Undheim kapell. Her hadde Østereng sin siste gudstjeneste for halvannen uke siden, drøyt 18 år etter at han ble ordinert. Homofilistriden var et faktum allerede da, om enn med andre maktforhold og dragkamper.

– Jeg skjønte allerede da at jeg ikke nødvendigvis ble værende i Den norske kirke til «min døyand dag», sier Østereng.

Muslimer takket

Den nynorske frasen er hentet fra en av Elias Blix’ salmer, «Med Jesus vil eg fara». Og den målsettingen har Østereng fortsatt. Ikke alle har like lett for å forstå at det betyr å dra mot Rom. Som gjest på Ole Torps samtaleprogram på NRK2 i mai kunngjorde Østereng at han vil konvertere til ­katolisismen.

– Jeg har fått veldig mange positive tilbakemeldinger på intervjuet hos Torp, sier han. Responsen er ikke bare kommet fra bedehusfolk, men også metodister, baptister, katolikker og sågar muslimer.

– De opplevde at jeg talte på vegne av dem om det å stå for en gudstro på en måte det gikk an å identifisere seg med, forteller han.

Les også:

Mer høykirkelig

Noen bedehusfolk hadde imidlertid reservasjoner mot de fem siste minuttene – der katolisismen ble tema. Det har Østereng ingen problemer med å forstå. Allerede tidlig i studietiden beveget han seg bort fra det lavkirkelige synet han var vokst opp med og i en mer høykirkelig retning. Han ble overbevist om at Bibelen hadde en klarere lære om embeter og strukturer enn han var vokst opp med å tenke.

– Den første debatten jeg havnet i, var om fri nattverd, forteller han.

Det hadde han i utgangspunktet tenkt var både naturlig og uproblematisk, men det endret han syn på.

– Jeg opplevde også at liturgien er en mye bedre møteform, sier Østereng.

Glad kristendom

Undheim kapell ble reist etter at den gamle kirken brant sent på 1990-tallet. Stedet Undheim er uløselig knyttet til forfatteren Arne Garborg, som kom herfra. Han ble kjent for sin kamp mot en pietistisk kristendomsform som han opplevde mørk og tyngende. En slik opplevelse har Østereng aldri hatt av sin bakgrunn.

– Jeg er oppvokst med en glad kristendom, sier han.

I kapellet går en ubrutt vindusstripe opp fra inngangsdøren, over hele mønet og ned bak alteret. Den gir et spesielt lys i kirkerommet. Ute forlenges stripen av en liten bekk som renner bort fra kirken.

– Det heter livets elv, forklarer Østereng om den arkitektoniske kunsten.

Leve Bibelen

Langs sideskipene inne i kirken er det lagt inn små glassmalerier med bibelske motiver. Den avtroppende presten opplever det sterkt at selve kirkebygningen plasserer menigheten midt i bibelhistorien.

– Vi skal ikke bare lese Bibelen, men leve den, understreker Østereng.

Han er full av lovord om fellesskapet i menigheten, der han ble oppfordret til å søke til tross for at han hadde hatt en høy medieprofil i de mest kontroversielle spørsmålene i kirken de to siste tiårene.

– Mye av den tunge pietismen, som noen har opplevd her, forsvant med at den gamle kirken brant, sier han.

Sterkt kall

En midlertidig fase med gudstjenester i samfunnshuset førte til at nye mennesker oppsøkte og fant seg til rette i fellesskapet.

– Hvordan er det da å legge ned hyrdestaven?

– Jeg var veldig ønsket her og har hatt et sterkt kall til å være her. Men det alle må forholde seg til, er at man er del av et stort fellesskap som heter Den norske kirke.

Østereng opplever det uholdbart å tenke pragmatisk om hva han kan utrette i lokalmenigheten og gjøre det beste utav situasjonen.

– Som prest har man avlagt et løfte overfor Gud, poengterer han.

Stiv protestant

De siste månedene har han arbeidet mye med katolsk teologi.

– Det skjer ikke uten anfektelser, sier han, og bemerker spøkefullt at han «har Luther på skulderen».

– Men det jeg erfarer, er at jeg blir skremt av hvor langt bort fra våre åndelige røtter vi er kommet som protestanter. Homofilistriden er bare et lite symptom.

Han speiler også møtet med det katolske i en erfaring han gjorde under sitt første besøk i Israel for en del år siden. Da ble han vitne til at ortodokse kristne knelte, gråt og kysset ikoner under et besøk i kirken som er reist over det som skal ha vært Golgata.

– Jeg sto der som en stiv protestant og som en turist. Jeg opplevde at det var min egen spiritualitet jeg ble kritisk til, sier han.

Mangelen på innlevelse og engasjement hos ham selv ble tankevekkende. Han funderte på hvorfor han var så kjølig på et så spesielt sted. I møtet med katolsk fromhet spør han seg stadig hva det ukjente er uttrykk for og hvordan det kan berike troen.

Samtidig er han opptatt av å ta vare på det beste i sin egen tradisjon, blant annet den aktive bibelbruken.

– Arven fra bestefar er ikke noe jeg dermed tar avstand fra, men noe jeg tar med meg videre.

Frykter små rom

– Det sies at alle veier fører til Rom, men tidligere har vel ingen funnet den fra Fjellhaug?

– Hehe. Det er godt sagt. Men jeg møtte en i Hardanger som hadde gått på Fjellhaug og blitt katolikk, sier Østereng. Men det er bare familiebåndene som knytter ham til Fjellhaug. Selv begynte han direkte å studere på Menighetsfakultetet.

Han understreker at han underveis også har vurdert seriøst å gå inn i Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn (DELK) eller Messiaskirken, som han på flere måter har sans for.

– Men jeg er redd for de små rom. Det er farlig å bruke et ord som sekterisk, men jeg mener det ikke er sunt når en sammenheng har få mennesker, sterke personligheter, lite tilsig, store forventninger og lite mangfold. Når jeg går inn i Den katolske kirke, går jeg inn i en sammenheng som er mye mer mangfoldig i syn og liv enn Den norske kirke, sier han.

Likevel mener han Den romersk-katolske kirke har en tydelig forståelse av hva det betyr at kirken er ett og skal ta vare på den overleverte troen.

Stille om dåpen

Denne bevisstheten er han bekymret for i sin barndoms misjonsmiljø. Han tror det er farlig å leve uten bevisstheten om «traditio», som det heter på latin.

– De vil bli innhentet av samfunnsutviklingen, advarer han.

Han kan knapt huske å ha hørt forkynnelse om dåpen og nattverden i bedehussammenheng.

– Hvis man bare vektlegger et lojalitetsforhold til Jesus, blir kristendommen lett en for psykisk selvgranskning. I beste forstand kan det skape åndelig liv. I negativ forstand kan det skape noe av det pietismen her i området har skapt, sier han og nevner strenge livsstilsregler og generell kulturskepsis.

Ivrig syklist

Selv beskriver han seg som kulturåpen – med stor sans for kunst, litteratur og lyrikk. Det siste fører han tilbake til årene som prest i Ulvik i Hardanger, som fostret den store modernistiske dikteren og fruktdyrkeren Olav H. Hauge. Rett som det er legger Østereng ut selvskrevne dikt på Facebook-siden sin.

– Jeg har sans for det som ligger mellom linjene, forklarer han da vi er på plass i bilen igjen, på vei tilbake over det vidåpne jærske landskapet. Landskap er han opptatt av. Han er også en ivrig syklist og har tråkket pedaler både Norge på langs og Australia rundt.

Pilegrimsvei

Nyheten om at han konverterte førte til at enkelte i sosiale medier stemplet ha som er forfører. Det tar han ikke så tungt. Men han medgir at det kunne være tyngre å såre for eksempel Carl Fr. Wisløff om han hadde levd. Østereng kommer likevel ikke bort fra at han må gjøre det han mener er rett – og at tiden har endret seg dramatisk fra da Wisløff og bestefaren Øivind Andersen ble formet som kristne veiledere.

– Men du tar et valg som for noen fortsatt er en stor anfektelse?

– Jeg opplever ikke at jeg skylder noen noe svar. Dette er min pilegrimsvei, sier han, og legger til at han har møtt respekt fra dem som kjenner ham fra kirkekampen.

– Det er vanskelig å gjøre rede for valget i et leserinnlegg eller kort intervju, men jeg jobber med tanker om å skrive noe, forklarer han.

Trygg gudstro

Kona og de fire barna deres, som forøvrig samtlige har gått eller går på NLMs videregående skoler, følger ham ikke når han etter planen skal tilhøre St. Svithun katolske menighet i Stavanger. På sikt håper han å få etablert et katolsk gruppefellesskap også på Jæren.

Framtidsplanene er ellers ikke fastlagt. Han begynner med litt vikariat i skolen, men opplever fortsatt at han har et kall til å jobbe med teologi.

– Jeg opplever at jeg er under Guds ledelse, sier han.

Som ung kjempet han med spørsmålet om Guds eksistens. Det gjør han ikke lenger.

– Jeg kan ikke se for meg at jeg ikke skal tro på Gud.

Les også:

 

bibelen,carl fr. wisløff,dag øivind østereng,den norske kirke,den romerks-katolske kirke,kirkemøtet,konversjon,konvertering,Øivind Andersen,den katolske kirke