Lærte jødehat på kristen 
skole i Syria

Etter flukten fra Syria til Norge måtte Mani Hussaini lære historie og geografi på ny. – Lærere brukte skolen til propaganda.

Røde roser. «Jens»-plakat og pappkasser. Avtroppende AUF-leder Eskil Pedersen har ikke forlatt kontoret i Arbeiderparti-blokken på Youngstorget helt ennå. Men «Jens» skal ut.

– Jeg er glad i Jens, men det er Jonas som er mannen nå, smiler arvtakerenMani Hussaini (26). Denne uken overtok han kontoret etter Pedersen.

Han har gått gradene iAUF fra han var 18 år, er masterstudent i teknologi, innovasjon og kunnskap og bor med sin samboer på Tøyen i Oslo.

Ble hetset

– Jeg er en helt vanlig fyr fra Jessheim, pleier han å si.

– Hva betyr det?

– Jeg har gått på skole, er så heldig å få ta høyere utdanning, spiller fotball, er interessert i biler, følger med på Tippeligaen og er glad i å spille Playstation.

Men med Hussaini har Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) for første gang fått en leder med flyktningbakgrunn. Det har ikke gått antiislamister hus forbi.

Straks valgkomiteen innstilte ham som AUF-leder, kom hetsen.En mann skrev at «valgkomiteen bør henrettes» på Facebook-siden til Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), noe Arbeiderpartiet politianmeldte.

Hussaini ler av det nå.

– Jeg fikk hets fordi jeg var fra utlandet og het Hussaini, fordi jeg sannsynligvis var muslim og skal innføre sharia i Norge. Det er ikke planen, gitt! Planen er å jobbe for AUFs politikk, sier Hussaini. Og smiler bredt.

– Jeg lærte ganske tidlig, med hijabdebatten i 2009, ikke å la meg knekke av slike kommentarer, sier han.

Tror ikke på noe

Ikke er han muslim heller. På Facebook-profilen hans skriver Hussaini følgende om sin religion: kristen, hindu, muslim, buddhist og jøde.

– Jeg bør kanskje endre på det...

– Hva tror du på?

– Jeg er tilhenger av å lære om religioner, men tror ikke på noen av dem.

I oppveksten iSyria feiret hans kurdiske familie både muslimske og kristne høytider. Hussaini gikk på en av byens beste skoler - en kristen privatskole med barn fra ulike bakgrunner som sunni- og shia-muslimer, arabere, kurdere, assyrere, armenere og jøder.

– Vi levde side om side, og det var aldri noe problem. Vi lærte om jul, julenissen og masse om Jesus. Elevene ble delt slik at kristne hadde om kristendom og muslimer om islam, men ikke samtidig. Jeg pleide å møte opp på begge timene. Jeg var med i et kristent kor, det var ikke måte på. Jeg var veldig interessert i å lære, høre, men jeg tror ikke på en bestemt religion, å si at dette er det sanne. Men jeg har stor respekt for folk som gjør det.

Hat mot sionistene

På skolen lærte Hussaini også ting han i dag tar avstand fra. Som at Syrias grenser inkluderte halve Tyrkia og Jordan, og at Libanon og Israel ikke fantes.

– Man snakka om at det største man kunne oppnå i livet, var å dø i kampen for Palestina og mot Israel. Det er en veldig brutal måte å fremfør et budskap overfor barn på. Også fordi vi lærte mye feil om historie. Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, at man bruker skolen som et slikt propagandamaskineri.

Først da han lærte om historie på norsk skole, oppdaget Hussaini at han hadde lært usannheter i hjemlandet.

– Jeg begynte å lese på nytt om krigene i Midtøsten og lærte meg geografi.

Som en god AUF-er er også han brennende opptatt av palestinernes sak.

– Hvordan har synet ditt på Midtøsten-konflikten nyansert seg?

– Alle mennesker, har rett til å leve trygge liv uten å frykte den neste dagen. Det har jeg lært meg. Det er aldri et mål å hate en annen folkegruppe, slik jeg lærte i Syria. De kalte det hatet mot sionistene. Jeg har lært meg at det er dumt, og har skjønt at det var noe som noen lærere drev med der. Det handler om måten man snakker om det på.

Ikke antisemitt

AUF-lederen mener at Norge må anerkjenne selvstyreområdene som egen stat. Nøkkelen til fred tror Hussain er at partene møtes og blir enige om hvordan de kan leve side og side som folk.

– Palestinerne og Israel må anerkjenne hverandres rett til eksistens. Så har vi sett en del brutale angrep fra Hamas mot sivilbefolkningen i Israel, noe som er totalt uakseptabelt. Det må vi fordømme. Men vi har også sett angrep fra Israel mot palestinske sivile. Det ene rettferdiggjør ikke det andre. Så lenge de bruker disse midlene mot hverandre er det ingen vei til fred.

– Hva tenker du om antisemittismen som er på frammarsj i Norge og resten av Europa?

– Antisemittisme må bekjempes av hele samfunnet, på samme måte som vi ikke aksepterer fordommer mot andre. Jeg er en antirasist, og kommer til å si fra når jeg hører antisemittiske kommentarer og holdninger. Det må ses isolert sett fra når jeg fordømmer israelske drap på barn i Gaza, på samme måte som jeg fordømmer Hamas’ raketter mot sivile i Israel.Med Israel for fred (MIFF, red.anm.) sier at jeg er antisemitt fordi jeg kritiserer drap på barn. Det er en farlig kobling.

Flukten fra Syria

Situasjonen i Syria er han også bekymret for. Som tolvåring kom Mani Hussaini og familien som politiske flyktninger fra Syria til Norge, via Hellas og Sverige. Syria anerkjente ikke kurdere som en egen etnisk minoritet. Farens liv var i fare fordi han var politisk aktiv i et kurdisk parti og forfattet bøker om kurdisk kultur.

I møtet med Skandinavia gjorde de tomme gatene og frihetsfølelsen mest inntrykk. Og det kalde været.

– Vi levde fint i Syria materielt sett og hadde alt vi trengte. Da vi dro til Sverige forlot vi alt og levde på veldig lite penger i dårlige omgivelser. Det var et gigantisk asylmottak med flere tusen asylsøkere og en søppelfylling rundt mottaket. Vi forlot venner og klassekamerater. Det var veldig tøft, sier Hussaini.

Familien fikk avslag på opphold i Sverige på grunn av Schengen-avtalen, og det faktum at de flyktet til Hellas først. Like før politiet hentet dem, dro familien av gårde til Norge, der de søkte asyl. Norge var ikke del av Schengen-avtalen på den tiden. Asyl fikk familien etter 1,5 år på fire ulike asylmottak, og de slo seg ned på Jessheim i Akershus.

Etter mye flytting som asylsøker i Sverige og Norge, har Hussaini lært å tilpasse seg nye miljøer og venner. Materielle verdier betyr ikke så mye.

Hussaini husker hjembyen som et sted der folk levde i fred med hverandre, noen gikk i kirke eller moskeer, andre i synagogen.

Holder fast på håpet

– Vi var samlet i konflikten mot despoten på toppen. Nå er det en trist og brutal situasjon der det dessverre er det sivile som er ofre. Jeg håper verdenssamfunnet går sammen og blir enige om at IS er en trussel og at dette må gjøres noe med. Dette må få konsekvenser. Nå er de ikke enige om det en gang, sukker Mani Hussaini.

Hussaini har mye kontakt med slekt og venner som er i Syria. I blant flykter de hjemmefra over grensen til Irak, men drar tilbake i håp om at huset står.

– Jeg spør hvordan det går og sier at de ikke må gi opp - husk at ingen diktatorer lever for alltid, og at alle mennesker er født frie. Fred kommer, vi vet bare ikke når.