Jon gjør verden litt bedre

– Det skjer noe i en tredel av saken vi engasjerer oss i. For eksempel en løslatelse eller en forkortet fengselsstraff, sier Jon Trana (83) som frivillig jobber for Amnesty.

– Jeg har trappet litt ned nå, til to dager i uken, smiler Trana.

Den spreke 83-åringen har kommet seg inn fra regnet i Oslo. I 1995 gikk han av med pensjon, og «oppgraderte» sitt engasjement i Amnesty Norge fra støttemedlem til aktiv frivillig. Fire dager i uken forfattet han appellbrev og ledet dødsstraffnettverket.

– Jeg ville ha noe meningsfylt å gjøre i pensjonisttiden. Det er virkelig noe jeg kan anbefale andre pensjonister, sier han til Dagen.

Kroneksempel

Trana kan ikke huske det første appellbrevet han skrev, ei heller hvor mange det er blitt. Men generalsekretær i Amnesty Norge, John Peder Egenæs, er ganske klar på hvor viktig innsatsen til den pensjonerte rektoren er for organisasjonen.

– Dessverre finnes det ikke mange som kan sammenlignes med Jon. Men når det er sagt er vi helt avhengig av frivillige. At vanlige folk kan bruke, mye eller lite, tid på å stå opp for menneskerettighetene. Vi kan ikke bare satse på diplomatene og politikerne, men må mobilisere vanlige folk. Jon Trana er et kroneksempel på dette, sier han.

LES OGSÅ: Returnert og slått i Iran

Effekt

Amnesty Norge feirer 50 år i år. Det markeres denne helgen i Bergen. Det blir festforestilling med en rekke artister i dag fredag. Resten av helgen er det årsmøte. Men Jon Trana holder seg hjemme i Oslo. Hørselen klarer ikke å takle store forsamlinger lenger. Likevel synes han det er stas med jubileum.

– Alle disse brevene som du har stått for, Trana. Virker de?

– Ja, det gjør de. Det finnes statistikk på det. Det skjer noe i en tredel av saken vi engasjerer oss i. For eksempel en løslatelse eller en forkortet fengselsstraff.

Etter at han trappet ned på antall dager har han konsentrert seg om kampen mot dødsstraff.

– Det har skjedd mye positivt på den fronten. For 25 år siden hadde to tredeler av verdens land dødsstraff, og de praktiserte den. Nå er tallet snudd på hodet. Kina henretter flest, deretter Iran og Irak. Men USA gjør nok sterkest inntrykk på folk. De ligner på oss og vårt samfunn.

Trana sier det er en positiv utvikling i USA, at det er debatt.

– Merkelig nok går nok debatten på økonomi, ikke etikk. Det er dyrere å dømme folk til døden enn å gi dem livsvarig fengsel. Dette skyldes først og fremst alle ankesakene som er mulig ved en dødsdom.

– Enn deg selv, hvorfor er du så engasjert mot dødsstraff?

– En henrettelse er et særdeles overlagt drap. De fleste er jo imot slikt.

LES OGSÅ: Tent av urettferdigheten

Endre verden

– Hvorfor engasjerte du deg i Amnesty?

– Jeg mener organisasjonen gjør verden litt bedre. Det er flott å være med på.

– Blir du ikke mismodig og motløs over alt det onde som skjer?

– Da tenker jeg på den tredjedelen av sakene vi klarer å nå inn til. Samtidig er jeg flink til å legge av meg sakene når jeg kommer hjem. Da legger jeg det vekk.

– Hvis jeg ikke hadde klart å legge det fra meg, hadde jeg ikke kunnet fortsatt i Amnesty. Det er mye fælt folk kan få seg til å gjøre med hverandre.

LES OGSÅ: Få, men gledelige seire for forfulgte

Lange drag

John Peder Egenæs har også lang fartstid i Amnesty. Han ble på 1980-tallet «hyperaktivt» medlem, sier han selv. Siden da har han dedikerte tiden sin til organisasjonens saker. Også for ham var det dødsstraff som gjorde ham engasjert.

– Hjertet mitt banker fortsatt sterkt for den saken. Selv de verste blant oss har menneskerettigheter, selv om mange av dem som er dømt til døden i USA har blitt dømt for uhyrlige forbrytelser. Prinsippet gjelder likevel, sier Egenæs.

Også enkeltmennesket er noe som generalsekretæren lar seg engasjere av.

– Feltet kan synes uendelig, problemene tar aldri slutt. Likevel får vi brev fra enkeltmennesker som sier at det vi gjorde holdt dem i live. Det er ekstremt viktig.

– Hva har dere fått til disse 50 årene?

Egenæs peker på at Amnesty har vært med på at det norske folk generelt er opptatt av menneskerettigheter. Dette holder politikerne i tømme. Men også her peker han på enkeltmenneskene.

– Særlig er jeg stolt av en mann som nå har startet en organisasjon mot islamsk ekstremisme i England. Han var selv islamist, og ble fengslet i Egypt. Han opplevde at det ikke var hans muslimske venner som kjempet for hans rettigheter, men «fienden» Amnesty. I dag arbeider han mot ekstremisme.

– Hvor trykker skoen i dag?

– Dessverre er det fortsatt tortur, selv om Amnesty var veldig viktige i å få FN til å vedta en forbudsresolusjon. Men på ytringsfriheten ser vi en negativ utvikling. Land som Russland og Kina sprer sine metoder til andre land. Det gjør menneskerettighetsarbeidet vanskelig. Der må vi mobilisere mye i tiden fremover.

– Så er det dobbeltrusselen i internasjonal terrorisme. Både terroren i seg selv og stater som bruker sikkerhetsargumenter for å innskrenke menneskers frihet og rettigheter, sier John Peder Egenæs.