REALIST: Jakov Adler (83) flyk
...
REALIST: Jakov Adler (83) flyktet med sin familie til Talvik i Alta under krigen. Siden flyktet de til Sverige, og Jakov immigrerte til Israel i 1949 der han utdannet seg til lege. 
Han tror det vil komme en palestinsk stat: – Deres selvstendighet vil komme, vi kan uansett ikke hindre det, sier Adler, som kaller seg selv en realist.
Flyktet fra 
nazistene 
i Tsjekkia og Norge
Del
Som en av Israels ledende medisinere innen 
traumefeltet har han 
fått merke sterk motstand fra den norske legen 
Mads Gilbert.

Da tyskerne tok Sudetenland i 1938, flyktet sju år gamle Jakov Adler sammen med sin jødiske familie til Norge. I 1944 rømte de til Sverige, og etter krigen kom de tilbake til Tsjekkoslovakia. Jakob dro til Israel i 1949 og har vært en ledende lege innen Det israelske forsvaret siden.

Reddet av mor

Interessen for legeyrket har han fra sin far, Hugo Adler, som ledet et sykehus for tuberkulose i den tsjekkiske byen Usti nad Labem rett sør for den tyske grensen. Familien hadde lenge merket den voksende antisemittismen i området, og i 1938 annekterte Tyskland først Østerrike og deretter Sudetenland, som hadde en overveiende tysktalende befolkning.

Den sju år gamle Jakov husker godt den dagen moren Zdenka kom styrtende inn i stua og sa:

– Vi må reise straks! De er ute etter oss jøder, og de mener det de sier!

Jakov Adler mener de overlevde på grunn av morens pågåenhet. Faren satte straks i gang med å søke innreisetillatelse til en rekke land, men visumsøknadene kom i retur.

– Svaret fra Norge var imidlertid positivt, til stor lettelse for oss. Far hadde en god venn i ledelsen for Den norske legeforeningen, så vi pakket og gjorde oss klare for reisen.

Frosset inne

Men avreisen dro ut, så familien Adler kom først til havnebyen Sassnitz midt på den kalde vinteren 1939. Der var havnen og Østersjøen dekket med flere meter tjukk is, så ferjene fra Trelleborg i Sverige kom seg ikke inn.

Utveien så stengt ut for Zdenka og Hugo Adler og Jakov og hans søster Hanna. På nytt viste moren hva som bodde i henne. I havna lå det tyske cruiseskipet «Deutschland» innefrosset, og mor gikk til mannskapet og spurte om de kunne få bo der til ferjene begynte å gå igjen. Mannskapet på cruisskipet smilte og ønsket dem velkommen ombord. Der fikk de bo helt gratis.

Etter fem dager kom en svensk isbryter og åpnet havna i Sassnitz. Adler-familien gikk ombord i ferjen til Trelleborg, men bare 500 meter fra land satt den på nytt fast i isen. Etter en uke ble de hjulpet av nok en isbryter, og turen fortsatte til Sverige.

Lærte norsk

Reisen gikk videre med tog til Oslo, der de ble mottatt av en norsk flyktningorganisasjon. Siden Hugo Adler var spesialist i lungesykdommer, fikk han jobb på et lungesykehus i Talvik i Alta. 10 dager tok turen med Hurtigruten for å komme dit.

– Det var et lite sted med rundt 200 mennesker, og jeg og søsteren, som snakket tysk, begynte på skolen der vi måtte lære norsk, forteller Jakov.

Vinteren var svært kald, og 9. april 1940 angrep tyskerne Norge. Det gikk likevel en god måned før de så noe til tyske soldater i Finnmark.

En av de store guttene på skolen kalte en dag Jakov for «Hitler». Da eksploderte Jakov i sinne og gjøv løs på gutten.

– Vi slåss nede ved sjøen, og i kampens hete falt vi omkull på et isflak. Jeg trykket hodet hans mot isen så han blødde. Da begynte han å rope på hjelp og skrek: Han dreper meg! Jeg stanset opp, og kampen var over, forteller Jakov.

Gutten het Helge Jensen og var sønn av lensmannen i Talvik. Helge ble Jakovs beste venn etter denne episoden, og de holdt kontakten helt fram til hans død. I 2002 besøkte Jakov sin gode venn i Finnmark.

Sterk motstand

Da alarmen gikk i mai 1940 om at tyske styrker var underveis, forteller Jakov at 10-12 menn med Krag Jørgensen-rifler gikk ombord en liten kullbåt for å ta tyskerne.

– Vi stilte oss opp og sang den norske nasjonalsangen mens de fór ut fjorden. En halv time senere kom de tilbake. Nedslått fortalte de at de hadde nærmet seg en tysk destroyer. Soldatene på det store, tyske krigsskipet hadde bare ledd av de norske mennene og kastet poteter på dem.

Geværene til de norske motstandsmennene ble festet under kaien i Talvik, men guttene fisket dem opp igjen og gjemte dem i kirken. På søndager pleide de å hente fram geværene og trene på å skyte med dem, selvsagt uten ammunisjon. Etter krigen ble geværene funnet i kirken, forteller Jakov.

Forfalsket røntgenbilde

Faren ble arrestert av Gestapo i 1942 og ført til Hammerfest. Etter avhøret skulle han sendes til konsentrasjonsleir i Tyskland.

– Mor insisterte på å bli med far til Hammerfest. Hun var tsjekkisk, men snakket flytende tysk. Hun var ikke redd for de tyske soldatene, og regnet med at hun kunne gjøre inntrykk på dem. Den unge offiseren som forhørte far, kjente ham fra før. Mor tok offiseren til side og sa at om Hitler skulle tape krigen, ville han tjene på å gi far attest på at han hadde tuberkulose og dermed unngå å sende han til Tyskland. Offiseren gikk med på forslaget, forteller Jakov.

De forfalsket et røntgenbilde og utstyrte ham med attest på at han var syk. Dermed kom faren tilbake til sykehuset i Talvik, der direktøren holdt sin hånd over han og familien.

– Alle på stedet visste at vi var jøder og at far ikke var syk. Men alle støttet oss og hjalp oss. Jeg følte meg svært hjemme i Talvik, sier Jakov.

Evakuert

Tyskerne sin hovedbase lå i Kåfjord der flere store krigsskip ankret opp, mellom dem det store slagskipet «Tirpitz». Jakov forteller om mer enn 10 allierte flyangrep mot skipet uten at noen traff. Ved en anledning klarte en enmannsubåt å krysse sikkerhetsnettet rundt skipet og sprengte et stort hull i skipssiden. Dermed måtte «Tirpitz» til Tromsø for reparasjon, og der ble skipet truffet av engelske bombefly og påført så store skader at det sank. 916 tyske soldater omkom, bare 87 overlevde, forteller Jakov.

Vinteren 1944 kom ordren om evakuering av Finnmark fordi russiske styrker var på vei. Sykehuset i Talvik ble flyttet til det lille stedet Korsfjord, som også skulle evakueres. Etter mye om og men ble pasientene satt ombord i et fartøy, og mens de kjørte ut fjorden var Jakov vitne til at tyskerne bombet alle husene i Korsfjord.

Katt for lykke

Turen gikk til Trondheim der de fikk falske pass med norske navn. De ble satt på tog nordover til Trongfors og så til Staldvik, 10-15 kilometer fra grensen til Sverige, der de bodde i noen dager.

– Det var svært kaldt og dyp snø, og grenselosen tok min søster på nakken og begynte å gå. Etter bare noen meter stanset han, fant fram hest og slede der han plasserte oss. Vi fikk tepper over oss, og oppå teppene satte han en katt. Det skulle bety lykke, sa han. Vi nærmet oss en tysk grensestasjon og så de tyske vaktene inni vakthytta. Men ingen var ute på grunn av det dårlige været.

Familien Adler kom helskinnet inn i Sverige. Men de måtte opptre forsiktig fordi de svenske vaktene samarbeidet med tyskerne på norsk side. Mor til Jakov hadde med seg de originale identitetspapirene deres, men klarte å gjemme dem unna da familien ble undersøkt på grensa.

I avisen

Familien ble først ført til en flyktningleir i Stockholm, men de fikk støtte fra den norske regjeringen i London og kunne snart flytte inn i en liten leilighet i forstaden Midtsommarkransen sør for Stockholm. Faren begynte å arbeide i et laboratorium i byen, mens Jakov gikk på realskole. Moren var barnepike for en norsk baby som het Terje Larsen.

– En av de siste dagene av krigen var vi innbudt til selskap på det kongelige slott i Stockholm. Jeg og søsteren ble plassert på hver sin side av kongen med norske flagg i hendene, og ble tatt bilder av. Neste dag stod bilde av oss i den svenske avisen Dagens Nyheter, forteller Jakov.

Da tyskerne i Norge kapitulerte og de tyske soldatene ble arrestert, kom det brev fra den tyske offiseren som hadde forhørt faren i Hammerfest med bønn om hjelp.

– Far skrev da brev tilbake og fortalte at denne offiseren hadde reddet ham fra å bli sendt til tysk konsentrasjonsleir. Dette førte til en mildere straff for den tyske offiseren, forteller Jakov.

Mot kommunismen

Da krigen var over, dro familien Adler tilbake til Schlesien der Hugo ble direktør for et lungesykehus. Jakob avsluttet realskolen og begynte på gymnaset.

– Kommunistene overtok i 1948, men jeg var aktivt imot kommunismen. Jeg var den eneste eleven på skolen som nektet å være med i den kommunistiske ungdomsbevegelsen. Dermed ble jeg innkalt til rektor og forhørt og truet. De ville sende meg på arbeid i en urangruve, men jeg nektet det også, forteller Jakov.

I stedet bestemte han seg for å forlate Tsjekkoslovakia og reise til Israel. Han kontaktet det israelske konsulatet som skaffet ham falske papirer. 18 år gammel ble han med i en kvote jødiske barn som skulle få reise til Israel. På grensen ble han imidlertid stanset av tsjekkisk politi. Da grep lederen for transporten inn, han bestakk grensepolitiet og Jakov fikk lov å passere. Sommeren 1949 ankom han Israel.

Fikk taleforbud

Men i Israel var det ingen som visste hvor de skulle sende den unge immigranten.

– Jeg ville til en kibbutz, men de var jo sosialister og kommunister hele gjengen, så jeg sa nei til alt jeg ble tilbudt. Dermed dro jeg rundt i landet på egen hånd. En dag stanset jeg utenfor fjøset i Kibbutz Haogel øst for Netanya. Jeg spurte den første jeg møtte om de var kommunister. Da de svarte nei, bestemte jeg meg for å bli der, og jeg ble satt til å arbeide på markene.

Men Jakov likte ikke den obligatoriske undervisningen og sosialistiske indoktrineringen som også skjedde på Kibbutz Haogel.

– De snakket varmt og oppglødd om de kommunistiske paradistilstandene i Øst-Europa. Jeg avbrøt dem og spurte om de var gal. Jeg kom jo nettopp fra disse områdene og fortalte dem hva jeg hadde opplevd. Det likte de ikke, og jeg fikk forbud mot å snakke med barn og unge. Men jeg fikk jobb som traktorkjører, et arbeid jeg trivdes svært godt med, smiler Jakov.

Et par år senere kom far og mor Adler også til Israel, og Hugo fikk arbeid på et rehabiliteringssenter i Raanana øst for Tel Aviv. Dit flyttet Jakov, gjorde seg ferdig med gymnaset og avtjente verneplikten i Hæren. 22 år gammel startet han på medisinstudiene, og 26 år gammel ble han offiser i IDF. I militæret har han gått gradene og siden vært med på de store og avgjørende krigene i Israels moderne historie.

Hjalp flyktninger

I Seksdagerskrigen i 1967 tjenestegjorde Jakov i Sinai der de nokså snart måtte ta seg av restene av den flyktende egyptiske hæren.

– De var uten sko, mat og vann, og jeg gikk til min sjef og sa de ville dø av vannmangel. Han sa vi skulle gi dem vann og ta dem til Suezkanalen. Der var det FN-soldater som hjalp dem over. De var helt sjokkerte over at vi hjalp dem og ikke drepte dem. Vi tok oss også av de sårede flyktningene, og de som trengte det, tok vi til israelske sykehus. Israel har aldri påført noe vondt til soldater eller sivile som er tatt til fange. Vårt prinsipp er å ta oss av skadde fiender som våre egne soldater, sier Jakov Adler.

Roser Sharon

Etter Seksdagerskrigen ble han sjefslege for IDFs sørlige kommando med general Ariel Sharon som sin øverstkommanderende. Han var en av Sharons nærmeste medarbeidere i Yom Kippur-krigen i 1973, og deltok i planleggingen og gjennomføringen av den berømte kryssingen av Suezkanalen.

– Sharon er en av de beste kommandantene i Israel og en av de største taktikerne jeg har møtt, sier Jakov Adler.

Han hevder Sharon aldri hadde til hensikt å innta Kairo i 1973.

– Han eneste mål var å ta kontroll over Suezkanalen. Sharon mente aldri det var en oppgave for Israel å ta over Kairo og dermed styre hele Egypt.

På vestsiden av Kanalen kom de over mange døde egyptiske soldater. Jakov gikk til Sharon og sa de var nødt å gjøre noe med de døde kroppene.

– Gjør det du må, svarte Sharon.

– Jeg gav ordre om å bruke tanks for å samle og gravlegge de døde soldatene. Vi gjorde det som ble krevd av oss, sier Jakov.

Sabra og Shatila

Den kjente legen forsvarer også Sharons oppførsel i Libanonkrigen i 1982, der Sharon ble anklaget for angrepet på de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i Beirut. I følge BBC ble minst 800 personer drept, mens andre opererer med opp til 1.700 døde. Oppstyret rundt massakren førte til at Sharon måtte gå av som forsvarsminister i Israel.

– Jeg ledet den sivile administrasjonen i det sørlige Libanon inkludert Beirut, og møtte en libanesisk offiser som hevdet at Den libanesiske hæren ville tillate at falangistene skulle få drepe de palestinske flyktningene i leirene. Dagen før angrepet på Sabra og Shatila var denne offiseren i leirene, og han hevdet det ikke var et menneske der. Da vi fikk informasjon om det fatale angrepet, ga Sharon ordre om å beskytte leirene. Sharon hadde ingen interesse av å drepe sivile palestinere, sier Jakov.

Han vitnet senere i en høring i den amerikanske Kongressen om massakren der han fortalte sin versjon av hendelsen og forsvarte Sharons handlinger.

– Vi hørte om angrepet, men Israels inngripen kom for seint til å stanse det, sier Jakov.

Møte med Mads Gilbert

Han hevder den norske legen Mads Gilbert var i Beirut under massakren. Et år etterpå holdt Jakov Adler et foredrag på en legekonferanse i Spania der også Gilbert var til stede.

– I det jeg startet mitt foredrag, spratt Gilbert opp og ropte: Jeg vil ikke være i samme rommet som denne morderen! Jeg ble litt forvirret og stanset, mens arrangøren sørget for å kaste Gilbert på dør, forteller Jakov.

Gilbert anklaget Israel for å bruke ukonvensjonelle våpen i Libanon-krigen. Etter det stanset Israel bruken av fosforbomber i krig.

– Gilbert påstod også at vi hadde brukt en liten strålebombe som sprengte folk i småbiter. Han kunne ikke forklare hva han mente, og la aldri fram bevis for at dette var noe hold i, sier Jakov.

Den israelske legen ble senere invitert til Universitetet i Tromsø for å holde et foredrag. Noe kom i veien, så det ble en kollega av Adler som reiste. Mads Gilbert mobiliserte og fikk til en demonstrasjon mot den israelske legen, som aldri fikk holde sitt foredrag.

Gaza-uttrekking

Jakov Adler støtter også Ariel Sharons vedtak om å trekke de israelske bosetterne ut av Gaza i 2005.

– Jeg så og opplevde fiendskapet deres mot oss og mot alt som minnet om Vesten. Vi kan ikke leve sammen med folk som vil skyte oss og våre barn, sier Jakov.

Han mener Israel er nødt å komme til en ordning med palestinerne der de får styre seg selv.

– Deres selvstendighet vil komme, vi kan uansett ikke hindre det. Våre små bosettinger vil ikke overleve om ikke det israelske militære er der hele tiden og beskytter dem, så disse må vi trolig gi fra oss. De store bosettingsblokkene må de akseptere, så det må vi bli enige med palestinerne om hvordan vi skal kompensere for.

– Jeg vet at vi kan samarbeide med dem, og de fleste palestinerne ønsker det for å nå noenlunde samme levestandard som oss. De er innstilt på å lære av oss og utvikle sitt samfunn på ulike områder. Det vil ta tid, men jo mer de ser de vinner på å samarbeide, jo mer er det også å tape dersom de ekstreme vinner og går til krig og begynner å terrorisere oss, sier Jakov Adler.

Fortsatt engasjert

I dag er Jakov 83 år gammel, og kan se tilbake på et liv som er rikere enn de fleste. Han er stadig i møter med politikere i Knesset for å få oppmerksomhet rundt arbeidet for å redusere tallet på trafikkdrepte i Israel. I 2013 omkom 303 personer i trafikkulykker på israelske veier, en økning på 5,6 prosent sammenliknet med året før. Dette tallet jobber Jakov Adler og organisasjonen Metuna for å få ned.

– Tallet er skremmende høyt, og vi jobber for å få Knesset til å forbedre lovverket for å redusere tallet på drepte på israelske veier. Vi trenger også midler til å besøke skoler for å undervise barn og unge sammen med foreldrene deres om hva de kan gjøre med dette store samfunnsproblemet, sier den engasjerte pensjonisten.