Bispekandidater forteller om sine kristne forbilder

Bispekandidatene i Nord-Hålogaland svarer på spørsmål om hvorfor de tror og hva de står for.

Biskop Per Oskar Kjølaas holder sin avskjedsgudstjeneste i Tromsø domkirke 24. august. Vi har stiltde fem som bispedømmerådet har nominert til å overta, følgende spørsmål:

1. Hvorfor er du villig til å bli biskop i Tromsø?

2. Hva vil du svare hvis noen spør deg hvorfor du er kristen?

3. Hvordan vil du beskrive din kirkelige profil?

4. Har du noen spesielle forbilder som kirkeleder?

5. Den norske kirke opplever fallende oppslutning om blant annet gudstjenester og dåp, og har utfordringer med å rekruttere nok prester. Hva vil du gjøre for å snu disse trendene?

6. På hvilke områder mener du det er særlig viktig at kirken har en klar stemme i samfunnet?

7. Hvordan mener du kirken bør løse konflikten om homofilt samliv?

8. Hva ønsker du å bli husket for som prest?

Hans Arne Akerø (65), seksjonssjef for gudstjenesteliv og kultur i Kirkerådet

1. Villig? Det er en veldig spennende utfordring å bli biskop i Nord-Hålogaland! Dette er et bispedømme jeg har et nært forhold til, og jeg tror jeg kan gjøre en innsats der.

2. Fordi jeg vokste opp i et kristent hjem og tidlig ble fascinert av bibelfortellingene. Senere er troen blitt utdypet og gir livet mitt retning og mening, håp og trøst. Det er godt å få leve i tillit til Guds nåde.

3. Jeg er en økumenisk-luthersk teolog. Både det lutherske og det økumeniske er viktig for meg. Jeg synes vi har noe å lære av fortiden og av andre kirkesamfunn i dag. Å oppdage kirkens enhet gjennom alle tider og alle steder, er en drivkraft i meg.

4. Jeg har mange slike forbilder: Fra apostelen Paulus, kirkefar Augustin, Catherine og William Booth fram til de norske biskopene Berggrav, Aarflot og Steinholt. På ulike måter har alle disse imponert meg.

5. Ved frimodig å vekke til tro og styrke gudstjenestelivet. Nordmenn er ofte religiøst sjenerte. Om vi satser på konfirmasjonstiden, kan de unge senere bli motivert til å døpe barna sine og oppdra dem i kristen tro. Rekruttering er en hovedutfordring framover, og Nord-Hålogaland bispedømme har gjort viktige erfaringer med dette.

6. Jeg vil fremheve miljøvern, fattigdomsbekjempelse og vern om livet i en tid hvor utviklingen går i retning av et sorteringssamfunn.

7. Konflikten handler ikke bare om homofilt samliv, men om ekteskapet og foreldre-barn-forholdet, som er vesentlig endret i den nye ekteskapsloven. Jeg støttet partnerskapsloven, men er kritisk til ekteskapsloven og den videre utvikling av denne. Kirken bør holde fast på at ekteskapet er for én mann og én kvinne, i tråd med naturretten og Bibelen.

8. Jeg ønsker å bli husket for at jeg var glad i menighetene, og var en «klok og tro tjener» (Matt 24,45).

Herborg Finnset (53), domprost i Tromsø

1.Å bli spurt er en stor tillitserklæring, hyggelig og alvorlig på en gang. Ord som «kall» er relevant her. Nord-Hålogaland er et fantastisk bispedømme, med gode medarbeidere og et stort kirkelig og kulturelt mangfold i lokalmenighetene. Jeg har sagt ja fordi jeg har lyst.

2. Fordi mor og far bar meg til dåpen, og ga meg den gode arven. Så har jeg møtt mennesker og medkristne underveis som har hjulpet meg .

3. Jeg håper at andre vil si: Sentral i evangeliet, radikal i spørsmål som handler om hvordan vi lever og innretter oss.

4. Desmond Tutu: han har vist i sitt liv hvordan evangeliet har en forsonende kraft i seg – og han er uredd, morsom og klar!

5.Det økende antall nattvedgjester pr. gudstjeneste tyder på en indre konsolidering, og det er gledelig. Trosopplæringen må styrkes, og vi må sørge for at folk opplever at kirkas budskap og fellesskap er relevant for dem. Vi må gi ungdom miljø og sammenhenger hvor de kan utvikle seg og voksne som bevisste kristne.

Mange prester er snart pensjonister, og det vil merkes. Ingen kan snu denne trenden alene. Dette må hele kirka gjøre noe med: alle menigheter i Norge må oppmuntre, oppfordre og støtte sine egne ungdommer til kirkelige yrkesvalg. De gode programmene for oppfølging av teologiske studenter må videreutvikles. Det er på tide at vi framsnakker kirka vår mer!

6. I alle saker som har en verdimessig forankring trenger vi å høre kirkenes stemmer. Det kan ikke begrenses til de saker som vi kan klistre etiketten «kristen» på: hvordan vi forholder oss til Guds gode skaperverk, eller om vi sitter stille og ser på menneskerettighetsbrudd er like alvorlig som hva som skjer med RLE-faget.

7. Vi må ta på alvor at dette ikke bare er en menings-konflikt, men en sak som handler om noe av det dypeste i oss mennesker; seksuell legning er en av de faktorer som former vår identitet som mennesker. Meningsmotsetningene i denne saken må vi nok leve med en god stund. La oss se på mangfoldet som en gave og ikke som en trussel! Spørsmålet er ikke kirkesplittende, og vi må finne måter å leve sammen i respekt for hverandres syn – og hverandres identitet. Mangfold er også å tåle hverandre, det beste utgangspunktet for å få det til er åsnakke med hverandre. Jeg tror det er på tide med en selvransakelse på hva som fremmer evangeliet – også i denne saken.

8. Som en nærværende prest som har forkynt nådens, håpets, gledens og livets Gud

Elisabet Yrwing Guthus (51), prost i Østre Borgesyssel

1. Nord-Hålogaland bispedømmes visjon «Kirke for fremtiden» er motiverende. Bispedømmet er med sitt særpreg og sterke flerkulturelle tradisjon et spennende sted å være kirke.

2. Jeg ble kristen i dåpen og er deretter i nåde blitt bevart i dåpspakten. Det er en stor gave.

3. Min teologiske utdanning har jeg fra tre læresteder; Menighetsfakultetet, Universitetet i Uppsala og Universitetet i Oslo. Min kirkelig profil er preget av dette og av min utdannelse og erfaring som siviløkonom fra NHH i Bergen. Jeg har et ønske om at kirken skal ha rom og plass for alle. Slik kan vi berikes av hverandres ulikhet og nå lenger med evangeliet om Jesus Kristus.

4. Internasjonalt har jeg stor respekt for tidligere erkebiskop av Canterbury, Rowan D. Williams, spesielt på grunn av hans samfunnsengasjement. I min prestetjeneste i Søndre Aker prosti lærte jeg svært mye av min daværende prost Tore Kopperud. Han er et godt lederforbilde som på en klok og innsiktsfull måte evner å skille mellom sak og person.

5. Gudstjenesten: Oppfordre menighetene til å bruke den store fleksibilitet som ligger i gudstjenestereformen – motivere til å feire varierte gudstjenester preget av involvering og lokalt særpreg.

Dåp: Dåpen er for mange det første møtet med kirken, og vi som kirke må legge vekt på at dette møtet skal være preget av kvalitet – fra dåpssamtalen til dåpsgudtjenesten, og videre inn i all trosopplæring. En systematisk trosopplæring slik kirken nå legger til rette for gjennom Trosopplæringsreformen, vil være avgjørende for folkekirkens videre forankring, utvikling og fremtid i landet vårt.

Rekruttering: Motivere til bønn og arbeid for å kalle medarbeidere til tjeneste. Skal vi kunne rekruttere medarbeidere til tjeneste i en levende folkekirke i hele landet, er det helt nødvendig med en god boligordning for presteskapet.

6. Kirkens diakoniplan gir oss et utmerket utgangspunkt for å tale med klar stemme – lokalt og globalt. Gjennom ytringsformene «inkluderende fellesskap, nestekjærlighet, kamp for rettferdighet og vern om skaperverket», gjøres kallet til tjeneste tydelig.

7. I vår kirke har vi lang erfaring fra å kunne leve godt sammen med ulike syn på viktige spørsmål. Slik bør det også kunne være på dette området. Som kirke er vi et trosfellesskap, ikke et meningsfelleskap, det håper og ber jeg om at vi fortsatt må få være.

8. Om noen kunne bli glad i Jesus gjennom den tjenesten jeg fikk gjøre i vår kirke, vil jeg være takknemlig.

Stig Lægdene (52), rektor ved Kirkelig utdanningssenter i nord

1. Jeg har klare tanker om utfordringene kirka står ovenfor. Jeg tror jeg har gode samarbeidsevner, og jeg tror jeg har relevant erfaring.

2. Å være kristen er å tro at jeg hører til i den store sammenhengen, en sammenheng som går ut over mitt liv, min slekt og historie, mine svakheter og styrker. Mitt liv er innvevd i noe dypt større enn meg selv. Jeg er favnet av en dyp kjærlighet og nåde.

3. Jeg forsøker å være radikal, men må innrømme at Jesu radikalitet stadig overrumpler meg. Jeg klarer aldri være radikal nok i mitt syn på mennesket eller forkynnelsen av Jesus.

4. Av ledere jeg har møtt har Desmond Tutu gjort sterkt inntrykk på meg.

5. Kirken mister privilegier, samfunnet blir mer mangfoldig, og en må forvente fallende tall rundt oppslutning. Jeg tror de kommende endringene blir enda større lokalt enn på nasjonalt nivå. I denne situasjonen må vi utvikle en teologi og kirkeforståelse for en kirke med langt mindre makt og privilegier. Vi må komme tettere på kjernen i arbeidet. Vi må bli mindre byråkratiske. Kanskje må vi åpne kirkene mer, be mer, være mer diakonale. Kanskje må vi senke en del av aktivitetsnivået samtidig som vi tenker mer verdensvidt. Jeg tror den nye situasjonen kan gi oss helt nye muligheter til å forkynne evangeliet. Og vi må arbeide med å gå framtiden i møte med glede og optimisme. Ser vi på tallene alene kan vi risikere å utvikle en tilbakeskuende kirke som gradvis mister motet.

6. Kirken må alltid kritisere undertrykkelse, og selv forsøke å være en motkraft. Kirken må øke kritikken av vårt samfunns lyst til å omregne alt i penger og bli enda tydeligere i talen om vår tids største etiske utfordringer: fattigdom og klima. Kirken må fortsette å kritisere ulike regjeringers inhumane behandling av asylsøkere, særlig asylbarn.

7. Jeg tror et kompromiss er nødvendig: det må åpnes for vigsel av homofile og lesbiske i kirken, samtidig som en aksepterer at prester kan reservere seg mot å utføre dette.

8. Jeg håper jeg sprer budskapet om Guds ufattelige nåde.

Olav Øygard (57), prost i Alta

1. Jeg er glad i kirken i nord, og er villig til å være der det er mest bruk for meg.

2. Jeg er døpt, og har levd i troen på Jesus hele mitt liv. Troen er en gave fra Gud.

3. Jeg trives ikke i bås. For meg er det sentrale i troen viktig: nåden i Jesus Kristus. Samtidig er jeg opptatt av at kirken må tale og leve sant og rett i vår tid også i etiske spørsmål. Det er fortvilende at samfunnet vårt – det gjelder også kirken – ikke ser alvoret i klimakrisen og det enorme overforbruket vi har i den rike del av verden.

4. Jeg var medlem i Nord-Hålogaland bispedømmeråd i 8 år mens Ola Steinholt var biskop. Han evnet å se, og lytte til den enkelte. Han var en forkynner av Guds nåde, og var ikke redd for å uttrykke uenighet med «etablerte sannheter». Jeg var ikke alltid enig med Ola, men jeg satte ham veldig høyt.

5. Vi må fortsette og om mulig forsterke arbeidet med trosopplæring i menighetene. Konfirmantarbeidet trenger stor innsats. Samtidig må vi også legge vekt på å drive kristent barne- og ungdomsarbeid. Trosopplæringsarbeidet kan ikke erstatte det.

Kirken må være til stede i menneskers liv med sitt budskap. Dette er aktuelt i møte med de store katastrofer, men også i det daglige liv. Åpne kirker, og kirkelige medarbeidere som har tid og evne til å snakke med mennesker, er viktig.

6. Kirken må være tydelig når det er snakk om menneskeverd. Alle mennesker er like mye verd, uansett funksjonsnivå, alder, helse osv. Dessuten trenger vi å være mye mer tydelig i møte med klimakrisen.

7. Dagens situasjon er både forvirrende og uverdig Jeg kan ikke se at det er bibelsk belegg for vielse av mennesker av samme kjønn, ekteskapet slik Bibelen beskriver det er mellom mann og kvinne. Likevel mener jeg vi bør utarbeide en liturgi for forbønn for par av samme kjønn. Kirken må komme videre i denne saken, ikke minst fordi denne konflikten skygger både for andre etiske spørsmål og for nåden og evangeliet.

8. Jeg har ingen ambisjoner om å havne i historiebøkene. Men jeg har et sterkt engasjement for bruk av samisk i kirken. Jeg er også veldig opptatt av å integrere mennesker med alle slags funksjonshemminger i kirkens liv. Begge deler har jeg gode erfaringer med.

Se stort bilde av de fem bispekandidatene her