Sint på Gud etter datterens død

– Hvorfor kunne ikke Gud bare forskyve historien med to sekunder? Er det for mye forlangt? Jostein H. Sandsmark spør om dette i boken som handler om tiden etter at datteren Sara ble drept mens hun var på ridetur.

– Er det vanskelig å kalle seg en kristen?

– Ja.

Selvkritisk

Det er mindre enn ni måneder siden hestevogna til Sara Holmedal Sandsmark og Tiril Huser Bølge ble påkjørt bakfra mens de var på tur med ponnien Sara stelte. Seks hundre og syttifem skritt fra hjemmet til Sara. Jentene som var blitt kjent på rideleir blir alvorlig skadet og begge dør senere av skadene.

Saras far, Jostein Sandsmark, gav i går ut boken «Pass på liten og på stor» om hans opplevelser av de første ukene etter dødsfallet. Sandsmark har i mange år vært en tydelig person i det kristne miljøet i Norge. Misjonær, forkynner, mangeårig Dagen-journalist og forlagsredaktør i Lunde forlag. Han har skrevet 17 bøker fra før. Den 18. er imidlertid den mest krevende av dem alle. En bok han selv beskriver som «ikke spesiell kristen bok, for jeg er sint på Gud», men en bok der han en siste gang ville gjøre noe for datteren.

– Dette er pappas kjærlighetserklæring til Sara, sier Sandsmark.

Sjangermessig har han valgt en sjanger som er svært personlig og ærlig, og som berører de tre første månedene fra ulykken. Gjennom boken forteller Sandsmark om hvordan de satt ved sengekanten til Sara da hjertet hennes slo sitt siste slag, om begravelsen og hvordan de desperat forsøker å finne en normal hverdag etterpå. Denne boken er ikke gitt ut på Lunde, Sandsmark ønsket ikke at hans venner og kollegaer skulle bearbeide boken hans.

EN BERETNING FRA DØDSSKYGGENS DAL: Les sjefredaktør Vebjørn Selbekks kommenter

I boken på 309 sider fortelles historien gjennom farens øyne, og leseren tas med inn i de innerste og de mørkeste tankene.

«Jeg skulle gjort mer, Sara! I bilen mot Oslo og Ullevål sykehus er dette anklagen som hamrer mot pappaen din. Jeg skulle passet bedre på deg! Jeg skulle reddet deg, jenta mi!», skriver han tidlig i boka, en bok som hjalp ham til å stoppe det bunnløse fallet i sorgen. (side 48)

– Er det krevende å kle seg så naken i en bok?

– Nei, for meg var det viktig å snakke sant.

Kritikk mot Gud

«Men du, Gud, bare sitter der og ser uinteressert på at ungen min trekkes ned i døden?» (side 130).

I boken rettes frustrasjonen over ulykken og Saras død hovedsakelig to veier. Sandsmark er svært selvkritisk gjennom boken, og tar leseren med til sin egen barndom og de mørke sidene av sinnet som har preget ham hele livet.

– Dette har vært kjent for mine nærmeste fra før, men det var viktig for meg å være ærlig. Gjennom å forstå min mørke barndom er det også lettere å forstå hvorfor det var så viktig for oss å gi Sara en lys barndom, forklarer han.

LES OGSÅ INTERVJU MED STORESTØSTER MARIA H. SANDSMARK

Den andre som blir utsatt for sterk kritikk, er Gud. 142 ganger er Gud nevnt. Mange ganger i frustrasjon over opplevelsen av Guds fravær.

«Hvis Gud fins, hvis det er en mening med livet, hvis det er ett gram rettferdighet i dette universet, så bør han vise det nå, her Sara er skjøvet ut på kanten av stupet. Siste sjanse, Gud! Hører du? Jeg kryper enda mer sammen i stolen. Hører du? Det minste vi kan få fra oven, er noen trøstens ord, et fuktig, fruktbart løfte om at Sara skal klare seg – at Gud for én gangs skyld, om så for en siste gang, berger henne tilbake til livet. Hør, Gud! Kan du ikke legge dine egne ting til side, et bitte lite øyeblikk? Men, nei da, langt ifra. Fra himmelen er det like taust som alltid. Hva slags kjærlighet er det?» (side 83).

– I denne prosessen har jeg ikke opplevd at Gud har vært oss nær. Det har vært helt tomt, forklarer Sandsmark som beskriver seg selv som åndelig sett fryktelig forvirret om dagen.

– Jeg går fra å være en sinna ateist til å være en from troende. Det er endel av den kampen jeg kjemper, forklarer han.

– Er det vanskelig å være sinna på Gud?

– I boken beskriver jeg hvordan jeg på Ullevål sykehus gikk ut på parkeringsplassen og skreik i fortvilelse. Der og da frikoblet jeg meg fra Gud, og kjente på at jeg ikke er forpliktet til å tro noe som helst. Der og da bannet jeg for første gang i livet mitt, innrømmer han overfor Dagen.

– Det skulle bare noen sekunders forskyvning av historien, så hadde jentene levd i dag. Er det for mye forlangt av Gud?, spør forfatteren oppriktig og understreker at det har vært et mål for ham å være ærlig.

– En kvinne kom til oss og fortalte at hun har fått et syn om at Sara ligger på Jesu fang. Det vil jeg egentlig tro på, forklarer han og fortsetter:

– Gud satt ikke i bilen, han satt heller ikke i himmelen. Han satt i ponnivogna og holdt rundt jentene og ble påkjørt sammen med jentene. Dette er det jeg vil tro på, men det er som en borgerkrig raser inne i meg - for samtidig er jeg sint på Gud og opplever ingen trøst i ham.

«Å stå her og tro på oppstandelse, paradis og evig liv hos Gud – det er mer enn jeg holder ut. Jeg prøver å lytte etter gjenklang et eller annet sted i meg, men hører ingenting. Delete. Jeg makter ikke lenger å bære troen, så da får heller Gud bære meg – det klamrer jeg meg til.» (side 197).

– De aller fleste kristne og det kristne fellesskapet har støttet oss, og de har forståelse for vårt sinne mot Gud. Men samtidig er det noen som ikke takler det, og blir skuffet av at, jeg ikke kan snakke om Guds omsorg i den vanskelige situasjonen, sier Jostein H. Sandsmark til Dagen.