Dokumenterer frivillig ekteskapstvang

«Fatima» ble tvangs giftet og voldtatt av ektemannen. Abu giftet seg frivillig med en jente fra Pakistan, fordi han «burde».

– Vi må forstå at unge manipuleres slik at de selv tror at de gifter seg frivillig. Det er like farlig som fysisk tvang, sier regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Han står bak Brennpunkt-dokumentaren « Frivillig tvang» som ble offentliggjort tirsdag på nrk.no.

Der forteller fire svært forskjellige unge nordmenn med pakistansk bakgrunn om sine erfaringer og forventninger til ekteskapet.

«Fatima» forteller dem mest rystende historien. Som tenåring blir hun tatt med til familien i Pakistan, der hun får vite at hun skal giftes bort. Jenta trues til å adlyde. Ektemannen voldtar henne en rekke ganger.

– Jeg følte meg som død, forteller hun i dokumentaren.

Blir voldtatt

«Fatima» blir gravid. Datteren fødes i Norge, men på ny blir «Fatima» sendt til Pakistan, der hun blir voldtatt og gravid på ny. Tilbake i Norge igjen, er målet for familien å få ektemannen til landet.

«Fatima» ber faren om egen leilighet, noe hun forklarer med at hun kan bo der sammen med ektemannen når han kommer. Når den er klar, tar hun ut skilsmisse.

– Det er en bombe som går når de mottar brevet i Pakistan, det var en megabombe. Da var jeg nærmere 18 år, forteller jenta i dokumentaren.

I dag har «Fatima» ingen kontakt med familien, og hun har blitt truet, ifølge regissør Rolfsen.

Foreldrenes ønske

Men det er også andre historier. Regissøren har jobbet grundig for å finne unge som kan vise en bredde i norskpakistaneres forhold til tvangsekteskap.

– Ungdom som vokser opp her skulle ønske at nordmenn forstod hva pakistanere sliter med, sier Rolfsen.

Hassan drømmer om å bli megler, og er opptatt av at den han en dag skal gifte seg med må være muslim, pakistansk og ta seg av hans foreldre når de blir gamle.

Abu, kjent fra « Tabu med Abu» på NRK og spillefilmene «Izzat» og «Haram», er godt integrert i det norske samfunnet, men valgte å gifte seg med en jente fra Pakistan, slik foreldrene ønsket.

Atika går uten hijab og med skinnjakke og drømmer om å gjøre karriere, men hun tror hun vil ende opp med en pakistansk mann.

Norsk = skjellsord

Rolfsen har vært mest nysgjerrig på hva som er årsaken til at relativt integrert norskpakistansk ungdom, som Abu, velger å gifte seg med noen foreldrene plukker ut i sitt hjemland.

– Hvor kommer denne respekten fra? Den har utspring i at foreldrene lærer dem tidlig at de ikke er norske. Så er samfunnet flinke til å bekrefte det for barna og si at «du er ikke norsk». Det er ikke rasisme, men velmenende ord, som at «du kan ha hijab på deg og trenger ikke ta en dusj etter gymmen», sier Rolfsen.

Han forteller om hvordan skoleungdom er bevisst på at de har norsk statsborgerskap, men at de ikke er norske.

– Å være norsk er et skjellsord. Det er så forbundet med alkohol og en lav seksualmoral. Å være norsk for dem, er å drikke seg full og ligge med alle, sier Rolfsen.

Misbruk av kultur

Regissøren peker på at seksualmoralen i Norge har «falt blytungt etter prevensjon og selvbestemt abort» ble lov.

– Vi kan spørre om man har gått for langt. Er det noe vi kan lære av de som er mer religiøse, som har gammel seksualmoral? Jeg ønsker ikke å dømme noen av sidene, men si at slik har disse ungdommene det.

Tvangsekteskap er også tema for regissørens spillefilm «Haram» som går på kino i høst. Filmen skildrer en kriminell hevnkultur der en ung norskpakistaner får i oppdrag av faren å drepe søsteren fordi hun nektet å bli tvangsgiftet i Pakistan.

– Slike miljøer fins i stor grad, der ungdommene gjør som foreldrene sier. Vi har hatt saker om æresdrap i Norge, også i min egen familie, der folk ønsker å drepe en jente framfor å la henne gifte seg med hvem hun vil. Ingen som har sett filmen har sagt noe på det at gutten får en ordre om å drepe. Tilbakemeldingen jeg får er «hvorfor skyter han henne ikke på slutten? Det hadde vært en bedre slutt».

Han er opptatt av at tvangsekteskap ikke handler om religion, ikke om islam, men om misbruk av kultur.

– Det kommer fra det hindusistiske kastesystemet i India, der du må beholde blodlinjen i kastene så de ikke vannes ut. Da må de unge holdes i sjakk, og det er vanskelig å gjøre i Norge. Derfor driver de med sterkt kontrollsystem og justis, særlig for jentene, det er de som blir gravide.

Jentene er nøkkelen

For at kulturen skal forandres, må jentene selv gjøre opprør, mener Rolfsen. Og samfunnet må hjelpe dem til å bryte ut, som å nekte foreldre å diktere at døtre ikke får sitte med gutter i klasserommet.

– Det er ikke sterke tegn til at kulturen vil endres. I hverdagen må vi bli flinkere til å stå opp mot foreldrene. Vi må tørre å stille hardt mot hardt, og si at i Norge slår vi ikke barna våre og bestemmer ikke hvem de skal ligge med.