- Jødisk kapital reddet Norge fra konkurs
I 1822, seks år etter jødeparagrafen ble innført, begikk norske myndigheter grunnlovsbrudd da to jødiske bankmenn reddet Norge fra konkurs.
- Man valgte bevisst å ignorere religionen til Vilhelm Benedicks og Joseph Hambro, i håp om at ingen andre slo alarm, sier Frode Ulvund, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen.
Den spesielle historien om norske myndigheters pragmatiske forhold til egne lover, er en av momentene Ulvund presenterer på seminar påHL-senteret i Oslo, mandag.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Der arrangeres en internasjonal konferanse omjødeparagrafen (se faktaboks) som ble innført i Grunnloven i 1814. Senteret åpner også en utstilling om tema.
Ulvund tar for seg hvordan jødeparagrafen ble håndhevet i praksis. Han har også nettopp gjort ferdig boken «Fridomens grenser, 1814-1851: Handhevinga av jødeparagrafen i Norge». Og norske embedsmenn lå ikke på latsiden.
- Dette var ikke en sovende paragraf. Den skulle håndheves strengt og uten nåde. Både på Østlandet og i Bergen ble loven håndhevet intenst.
Eksemplene er mange. To jødiske foretningsmenn ved navn Goldschmidt, som fulgte med den svenske hæren inn i Østfold, ble stanset i Moss. Byfuten var usikker på hva han skulle gjøre, men fikk klar beskjed av statsråd Jonas Collet i Politidepartementet at «ingen jøde skulle slippe inn i riket».
- I Bergen var det borgerskapet som tok initiativ til å hive ut fire personer de mistenkte var jøder. Tre reiste mer eller mindre frivillig, mens fjerdemann ble deportert, forteller Ulvund.
I 1817 kom det en jøde med et skip som søkte nødhavn i Bergen. Politimesteren utviste ham til Christiania, og derfra ble han sendt videre til Sverige.
- Dette ble en kostbar reise for staten, så myndighetene påla politimesteren selv å betale omkostningene. Det tilsvarte én årslønn.
Hykleri
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Utover 1820-årene ble paragrafen håndhevet mest lokalt. De sentrale myndigheter hadde gitt beskjed om det. Men i 1822 kom en litt spesiell sak. De økonomiske problemene til Norge var da blitt så alvorlige at Staten i praksis var bankerott.
Kong Karl Johan truet med å legge Norge under svensk forfatning. Norge hadde prekært behov for lån. Inn fra siden kom det danske finanshuset Hambro & Søn, ledet av jødiske Joseph Hambro.
Ulvund har påvist at Hambro, og den svenske jøden Vilhelm Benedicks fra finanshuset Michaelson & Benedicks, kom til Stortinget i Christiania for behandling av låneopptak.
- Jødisk kapital reddet den norske staten fra konkurs, og reddet den norske selvstendigheten. Norske myndigheter ignorerte at de to var jøder, selv om dette var godt kjent.
- De to finansmennene var i Norge en god stund. Et annet spesielt moment er at finansministeren i 1822 het Jonas Collet, den samme man som seks år tidligere, da som statsråd i politidepartementet, hadde krevd en streng håndheving av jødeparagrafen. Nå valgte han, sammen med kongen, regjeringen og stortinget, å ignorere den samme loven av økonomiske hensyn, forteller Ulvund.
Effekten av Moseloven
Utstillingen som HL-senteret åpner mandag viser tidlige tekstutkast og «veien til paragrafen», som utstillingen kalles. Hva inspirerte Eidsvollsmennene til å nekte jødene adgang?
Forskningsrådgiver ved senteret, Vibeke Moe, peker på opplysningstidens strømninger som gikk gjennom hele Europa.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Det spesielle er jo at denne tidens idealer er frigjøring, men for jødene i Norge fører de samme ideene til at de blir uglesett. Man mener jødene ikke kan integrere seg, at moseloven gjør at det utvikles parallelle samfunn. Et annet paradoks er at jødene i Danmark fikk borgerettigheter i 1814, mens Norge stengte sine grenser. Det er en stor kontrast, sier Moe.
DAGEN
