Livet – Guds gave for liten og stor

Det er de aller minste, mens de er i mors liv, som ikke har noen stemme.

De kan ikke rope på sine rettigheter, gå i ­demonstrasjonstog og fremme sine synspunkter for ­politikerne, eller ringe nødnumrene når de føler seg truet.

Har vi mistet respekten for livet? Livet, som er Guds gave til oss alle som har fått lov til å leve. Det er et Guds under hver gang et barn blir unnfanget i mors liv. Ja, kjære mor, dette skjer inni kroppen din, men det er et Guds verk. Og et liv som blir startet må alltid tas imot som den Guds skapning det er. Vi kan ikke si at det ikke passer å bli mor eller far fordi andre ting i livet må komme foran, at det av en eller annen grunn ikke passer å få barn. Dette gjelder både mor og far til barnet. Begge har et ansvar for sine handlinger. Vi kan ikke velge oss bort fra det fordi det var et resultat av en tur på byen som endte der den ikke skulle eller at det er midt i utdannelsen, eller at økonomien ikke er på plass. Vi må alle ta ansvar for våre handlinger.

Dette er de aller minste som, mens de er i mors liv, ikke har noen stemme. De kan ikke rope på sine rettigheter, gå i demonstrasjonstog og fremme sine synspunkter for politikerne, eller ringe nødnumrene når de føler seg truet. De er helt avhengige av deg og meg, at noen taler deres sak. Men vi lar kirurgene rive hvert femte foster i filler og kaste dem i søppeldunker – over en halv million barn har endt sine dager i en søppelsekk på et sykehus siden abortloven ble innført i 1979. Hvem talte deres sak og forsvarte at de måtte få leve? Vi er alle skyldige og må rope til Gud om tilgivelse for at vi har tillatt at dette skjer.

Det er ikke tid for å henge ut eller klandre hverken den ene eller den andre. La oss ta hverandre i hendene og be den allmektige og hellige Gud om tilgivelse for hvert eneste av disse barnene som ikke fikk leve. Jeg vet at til og med denne store synden vil Gud tilgi. Bibelen forteller oss hvilken underfull nåde det er i Jesu fullbrakte frelsesverk for alle som vender om og bekjenner det vi har gjort feil. Er ikke det fantastisk! Jesus sier også til oss det som Han sa til kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd i Johannes 8,10–11: «Gå bort og synd ikke mer fra nå av.»

I Esekiel 37 står det om hvordan tørre ben i en dal ble satt sammen og skapt om til mennesker som Guds utvalgte folk. Ingen, ingen av disse små som endte sine dager i mors liv er glemt av Gud. Jesus sier i Lukas 12,6–7: «Selges ikke fem spurver for to øre? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men endog hårene på deres hode er tellet alle sammen; frykt ikke! dere er mer enn mange spurver.» Jeg tror at Gud vil samle sammen de avrevne hender og ben, og reise opp disse små som levende mennesker slik at vi kan treffe dem igjen når vi kommer hjem til Jesus i Himmelen.

Så ber jeg Gud om at vi alle virkelig må bidra til at alle mødre blir 100 prosent tatt vare på og at de som angrer at de har tatt abort får all den hjelp, støtte og forbønn som de trenger. Til deg som er far og kanskje «over alle hauger» og sender økonomiske bidrag: Husk at du er like ansvarlig for barnet som du er far til, som dets mor. Selv om dere, mor og far, lever egne liv i ekteskap eller på andre måter, husk på barnet ditt og tenk på om det er noe du kan bidra med. Legg det frem for Gud den allmektige og be Ham om å ta vare på det.

Dere nærmeste familie og venner: Se hvordan dere kan hjelpe til på beste måte. Ta ansvar for den lille og mor, ikke fordøm, og ikke anbefal abort, men se hvordan dere kan hjelpe til. Det er ingen tid for fordømmelse, men det er tid for å gjøre opp og gå videre i Guds tilgivelse og nåde gjennom forsoningen i Jesus Kristus.

Mitt rop er: La også de minste få leve!